OverStortinget

Krigen i Midtøsten har sendt energiprisene kraftig opp, og vi merker konsekvensene her hjemme. Olje- og gassprisene stiger, og det slår direkte ut i pumpeprisene på bensin og diesel. Samtidig holder renta seg høy, og Norges Bank signaliserer i dag at enda en renteøkning kan komme, og rentebløffen fra Arbeiderpartiet i valgkampen, som lovet noe helt annet, blir tydeligere for hver måned som går. Dette gjør at situasjonen for mange norske familier og bedrifter blir stadig strammere. For folk som er avhengige av bilen i hverdagen, enten det er for å komme seg på jobb, levere ungene på trening eller få hverdagen til å gå opp, begynner dette å bli en tung bør. Og når drivstoffprisene i tillegg varierer fra skyhøye til enda høyere, er det helt forståelig at mange nå spør seg hvor dette skal ende. Vi vet også at drivstoffpriser rammer skjevt. Tall fra Kongelig Norsk Automobilforbund viser at blant dem som tjener under 600 000 kr, er det kun 26 pst. som har elbil, og av dem som tjener over 900 000 kr, er det altså 60 pst. som har elbil. Vi vet også at de som lader elbilen hjemme, blir subsidiert av staten via norgespris. Det er en subsidie som fossilbil-brukere ikke får. Og de som tjener minst, er også de som i minst grad har mulighet til å kjøpe seg ny bil eller lade hjemme, eller gå over til et annet transportmiddel. De er avhengige av fossile biler – ikke fordi de ønsker det, men fordi det er det eneste realistiske alternativet for dem. Vi vet at i store deler av Distrikts-Norge er det ingen trikk, det er ingen T-bane, det er ikke hyppige bussavganger. Avstandene er lange, mulighetene er færre, og bilen er helt nødvendig for å få hverdagen til å henge sammen. Når prisene på drivstoff da skyter i været, treffer det hardt, særlig for dem som allerede har en presset økonomi. Dette handler om sosial rettferdighet. Det handler om hvem som skal bære den største byrden når verdenssituasjonen skaper uro. Det handler om familier som gjør alt de kan for å få endene til å møtes, og som ikke har mulighet til å velge bort de høye drivstoffprisene. Derfor mener KrF at et midlertidig og målrettet grep nå kan være nødvendig for å lette presset på dem som merker dette aller mest i hverdagen. Vi har foreslått en midlertidig fjerning av veibruksavgiften. Det vil gi nesten 5 kr lavere pris på bensin og rundt 3 kr på diesel. Det vil merkes – umiddelbart og konkret. Dette er ikke et permanent tiltak; det er et krisetiltak i en vanskelig tid, med midlertidig varighet. Kostnaden anslår vi til å være ca. 800 mill. kr i måneden. Men dette er en kostnad vi mener kan forsvares så lenge prisene ligger på et nivå som gjør at folk skremmes fra pumpa og familier kjenner at økonomien rakner. Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, og vi vet ikke hvor lenge prisene vil holde seg på dette nivået, men vi vet at belastningen er nå, og det er nå folk trenger hjelp. Vi kan ikke sitte og se på at drivstoffprisene skyter oppover samtidig som regjeringen skyver ansvaret over på alle andre og nekter å vurdere målrettede tiltak. Vi kan ikke godta at de som har minst, skal betale mest. Vi kan ikke akseptere at distriktene blir stående igjen som tapere hver eneste gang. KrF står for ansvarlighet, men ansvarlighet handler ikke bare om budsjetter og balanse. Det handler også om å ta ansvar for folks livssituasjon – når presset er som størst. Høye drivstoffpriser er svært uheldig for sosial utjevning, og uten tiltak blir det dem med minst ressurser, dem med lengst avstander og dem med færrest alternativer som bærer den tyngste byrden. Det er nå prisene er høye, det er nå folk kjenner på trykket, og det er nå regjeringen må vise om de er villige til å gjøre noe – eller om de bare skal forklare, beklage og observere. KrF vil bidra. Vi står klare med et konkret, realistisk og treffsikkert tiltak. Spørsmålet er om Stortinget i dag rett og slett må instruere regjeringen i denne saken.