Takk for svaret. Da får vi vente til høsten og se hva statsråden legger fram. Vi ser at det brukes store ressurser på statlig byråkrati, næringsstøtte og klimatiltak med begrenset effekt. Samtidig flytter viktige eiere ut av landet på grunn av skattenivået, og elevene mangler trykte lærebøker, som de trenger for å lære å lese bedre. Sverige, derimot, har gjennomført både skattekutt og milliardsatsing på lærebøker. Er finansministeren enig i at ressursene her i landet kan prioriteres bedre?

Det er flere partier som har tatt til orde for å halvere matmomsen. Det har vi allerede sett eksempler på så langt i spørretimen. Regjeringen har tidligere argumentert med at økt barnetrygd og skattelette er bedre og mer målrettede tiltak for å hjelpe dem med lav inntekt. Der er KrF helt enig med Arbeiderpartiet og regjeringen, for det kan gi en dobbel effekt for de som er lavtlønte. Samtidig foreslås det ingen økninger i barnetrygden i revidert budsjett. Er regjeringen fortsatt enig i at økt barnetrygd er et bedre grep enn kutt i matmomsen, og hvorfor følges ikke dette opp i budsjettene?

Kristelig Folkeparti vil støtte forslaget om å sette i gang et forprosjekt for ny innfartsvei til Tromsø, nærmere bestemt Østre Malangen-korridoren. Bakgrunnen er enkel: Tromsø er en av de viktigste byene i Nord-Norge – for næringsliv, for beredskap, for forsvar og ikke minst som bo- og arbeidsmarkedsregion. Samtidig vet vi også at dagens innfartsløsninger er sårbare og tidvis lite effektive. Det gir både forsinkelser, økt risiko og dårligere framkommelighet. De faglige utredningene som allerede er gjort, peker i en tydelig retning. Prosjektet framstår som samfunnsøkonomisk lønnsomt, det kan gi betydelige tidsbesparelser, og det vil knytte regionen bedre sammen. I en tid hvor både beredskap og forsyningssikkerhet har fått økt oppmerksomhet, er dette argumenter vi må ta på alvor. For KrF handler dette også om noe mer. Det handler om å ta hele landet i bruk. Vi må sørge for at utviklingen i nord ikke stopper opp fordi infrastrukturen ikke henger med. Samtidig er det viktig å understreke at vi her ikke vedtar en utbygging, men at vi ber om å få et bedre beslutningsgrunnlag. Et forprosjekt er nettopp det: et nødvendig steg for å kunne ta kloke, helhetlige beslutninger i neste rullering av NTP. Vi registrerer at regjeringen advarer mot å foregripe prosesser. Det er et hensyn vi forstår, men når såpass omfattende faglige vurderinger allerede foreligger, mener vi det er riktig å sikre framdrift. Alternativet er at viktige prosjekter ikke blir tilstrekkelig modne til å bli prioritert når beslutningene faktisk skal tas. KrF mener derfor det er både ansvarlig og nødvendig å komme i gang med dette arbeidet nå. Et forprosjekt vil ikke låse oss til en løsning, men det vil gi oss bedre kunnskap, høyere kvalitet i beslutningene og større grad av forutsigbarhet. Dette er en investering i kunnskap, i framtidig utvikling og i et mer sammenkoblet Nord-Norge. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget.

Avrenning fra kjøretøy, særlig knyttet til fisketransport, er et reelt problem. Det kan skape farlige situasjoner på veiene våre, spesielt for motorsyklister og andre sårbare trafikanter, og det kan også ha negative miljøkonsekvenser. Derfor er det helt riktig at vi tar dette på alvor og følger opp med tiltak. Men for Kristelig Folkeparti er det avgjørende at tiltakene vi vedtar, er rettferdige, treffsikre og faktisk løser problemene der de oppstår. Det forslaget som nå ligger på bordet, om overtredelsesgebyr rettet mot sjåfør og transportselskap, reiser etter vårt syn en viktig utfordring: nemlig at ansvaret i mange tilfeller plasseres hos aktører som ikke har reell kontroll over årsaken til problemet. Når fisken pakkes, kjøles ned og klargjøres før transport, er det også der mye av grunnlaget for avrenning legges. Da blir det etter vårt syn feil å sanksjonere sjåføren alene – eller hovedsakelig – for forhold som i stor grad oppstår tidligere i verdikjeden. Ansvar må plasseres der påvirkningsmuligheten faktisk er. Det er et grunnleggende prinsipp i god politikk – og i et rettferdig regelverk. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget om å stanse innføringen av overtredelsesgebyret slik det nå er foreslått. Vi mener det er behov for å gå en runde til og sikre et regelverk som i større grad treffer riktig, og som oppleves som legitimt for dem det gjelder. Samtidig støtter vi behovet for en bredere gjennomgang av gebyr- og bøtenivået i veitrafikken, slik Høyre tar til orde for. Bøter og gebyrer må stå i forhold til overtredelsen og oppleves som rettferdige. Hvis ikke risikerer vi det motsatte av det vi ønsker: mindre tillit og dårligere etterlevelse. Dette handler ikke om å være mot tiltak – tvert imot. Det handler om å få på plass riktige tiltak. Vi må se hele verdikjeden, vi må samarbeide med næringen, og vi må legge til rette for løsninger som faktisk reduserer avrenning, enten det er gjennom bedre nedkjøling, tettere emballasje eller teknologiske løsninger. KrF vil bidra til en politikk som både styrker trafikksikkerheten, tar vare på miljøet og samtidig er rettferdig og ansvarlig. Det fordrer at vi gjør dette riktig – ikke bare raskt.

Jeg takker for svaret, og så satser vi på at vi lykkes med å få innført dette fra 1. januar, for det tror vi – også ut fra at det som sagt er så stor enighet om dette – er bra for landet vårt og bra for kapitalmakten. Jeg har et spørsmål til, som er litt på siden, men jeg er gammel bankmann, så jeg har jobbet litt med dette. Det hadde vært spennende å høre om det i departementet har vært jobbet noe med å se på andre aktivaklasser som også kunne ha vært en del av aksjesparekontoen. Det kunne vært f.eks. rentefond, det kunne vært high yield-fond, osv. Er det noe som statsråden er kjent med har vært oppe til diskusjon i departementet?

Det er få saker der det er så stor enighet som i denne saken. Den største uenigheten har egentlig gått på dette med om en kan få implementert dette fra 1. januar 2027 eller 1. januar 2028. Statsråden nevnte noe i sitt innlegg, men det hadde vært interessant å utfordre litt mer: Hvor raskt tror statsråden at en kan få sendt dette på høring?

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [16:28:16] (ordfører for saken): Saken vi i dag behandler, gjelder en målrettet og viktig forbedring av aksjesparekontoordningen. Representantforslaget fra Astrup og Bjørnsen tar sikte på å åpne for at aksjer notert på markedsplasser for små og mellomstore bedrifter – såkalte multilaterale handelsfasiliteter – skal kunne eies gjennom en aksjesparekonto. La meg begynne med utgangspunktet: Aksjesparekontoen ble innført i 2017 med bred støtte i Stortinget. Hensikten var todelt: å gjøre det enklere for vanlige folk å spare i aksjer og å bedre kapitaltilgangen for norske bedrifter. Dette tror jeg de fleste er enige om at har vært en vellykket ordning, og den har bidratt til økt deltakelse i verdipapirmarkedet. De siste årene har vi sett en tydelig utvikling i kapitalmarkedene. Stadig flere små og mellomstore vekstbedrifter henter kapital gjennom markedsplasser med enklere regelverk enn regulerte børser, som f.eks. Euronext Growth. Disse markedsplassene har blitt en viktig finansieringskilde, særlig for selskaper i tidlig vekstfase. Komiteens flertall mener derfor at det er naturlig å vurdere om aksjesparekontoordningen bør utvikles i takt med markedet. En utvidelse til også å omfatte denne typen aksjer vil være i tråd med Stortingets opprinnelige intensjon, nemlig å mobilisere privat sparing inn i norsk verdiskaping. Vi viser også til erfaringene fra Sverige, der tilsvarende ordning, «investeringssparkonto», gir adgang til å investere i sånne markedsplasser. En norsk utvidelse vil dermed bidra til mer like konkurransevilkår mellom norske og svenske kapitalmarkeder. Samtidig er komiteen samlet om at dette må gjøres på en forsvarlig måte. Det er relevante hensyn som må vurderes grundig; det handler om forbrukerbeskyttelse, risikoinformasjon, teknisk gjennomførbarhet og skattemessig korrekt rapportering. Investeringsrisikoen i vekstselskaper er høyere, og det stiller krav til både regelverk og informasjon til småsparerne. Derfor foreslår flertallet ikke en umiddelbar endring, men at regjeringen bes sende saken på høring innen første halvår 2026, med sikte på eventuell innføring fra 1. januar 2027. En høring vil gi rom for nettopp den grundige avveiningen som er nødvendig. Dette er ikke et forslag om skattelettelser for de få. Det er et forslag om å gi flere mennesker mulighet til å investere i fremtidens arbeidsplasser. Det handler om å styrke norsk tilgang på risikokapital, bidra til flere vekstbedrifter og gjøre det enklere for folk å delta i verdiskapingen innenfor trygge og regulerte rammer. På denne bakgrunn anbefaler komiteens flertall at Stortinget slutter seg til tilrådingen.

Debattens kjerne i denne saken er ikke om datasentre er viktige, for det er de, men hvordan vi skal håndtere en næring som er både kraftkrevende, samfunnskritisk og svært sammensatt. Datasentrene er i dag en del av Norges digitale grunnmur. De er avgjørende for beredskap, offentlig sektor, helse, finans og ikke minst næringsliv. Samtidig ser vi et kraftsystem under økende press, der kampen om knapp energi skjerpes. Da må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig. På den ene siden skal vi være varsomme med å innføre særavgifter som kan svekke forutsigbarheten for investeringer i digital infrastruktur. På den andre siden kan vi ikke lukke øynene for at ulike typer datasentre har svært ulik samfunnsnytte og svært ulik betydning for beredskap, verdiskaping og lokalsamfunn. Derfor støtter Kristelig Folkeparti komiteens tilråding om å be regjeringen vurdere datasentrenes betydning for digital sikkerhet og nasjonal beredskap, inkludert spørsmål om lokalisering og eierskap. I en tid med økt geopolitisk uro er det ikke likegyldig hvem som eier, kontrollerer og drifter kritisk digital infrastruktur i Norge. Kristelig Folkeparti mener samtidig det er klokt at Stortingets flertall ikke går inn for å utrede en egen, høyere elavgift for datasentre nå. Elavgiften er et grovt virkemiddel. Å bruke den selektivt overfor én næring reiser både avgrensingsproblemer, EØS-rettslige spørsmål og ikke minst risiko for utilsiktede konsekvenser. Utfordringene knyttet til datasentre handler ikke primært om avgiftsnivå, men om styring: om hvilke etableringer som prioriteres, hvor de plasseres, hvilken samfunnsnytte de har, og hvilke krav vi stiller til energieffektivitet, overskuddsvarme og tilknytning til norsk og europeisk kontroll. For Kristelig Folkeparti er dette et spørsmål om ansvarlig forvaltning, både av kraftressursene våre og av den digitale infrastrukturen som samfunnet vårt er avhengig av. Knapp kraft må brukes klokt. Samfunnskritiske tjenester må sikres, og næringslivet må ha stabile og forutsigbare rammevilkår. Derfor mener vi at veien videre går gjennom en helhetlig kraftpolitikk og tydelige regulatoriske krav – ikke gjennom en ny særavgift. Kristelig Folkeparti støtter på denne bakgrunn komiteens tilråding.

Boligen er først og fremst et hjem. For de aller fleste er den ikke noe spekulasjonsobjekt, men rammen rundt familieliv, trygghet og ikke minst tilhørighet. Nettopp derfor er det avgjørende at beskatningen av boliger oppleves som rimelig, forutsigbar og i samsvar med folks faktiske betalingsevne. Bakgrunnen for denne saken er kjent. Stortinget ba tidligere om en mer treffsikker verdsetting av boliger i formuesskatten, særlig fordi de dyreste boligene over tid var betydelig undervurdert. Regjeringens nye modell, utviklet av SSB, var ment som en teknisk forbedring. Samtidig ser vi nå at endringen har fått større og mer uforutsette utslag enn mange forventet – også for helt vanlige boliger i pressområder. Det er forståelig at dette har skapt utrygghet. Når ligningsverdien øker kraftig på kort tid uten at inntekten gjør det samme, utfordres det vi kaller betalingsevneprinsippet. Ingen skal måtte vurdere å selge sitt eget hjem for å betale formuesskatt. Samtidig er det viktig å holde fast ved to ting: For det første er det fortsatt stor usikkerhet om de endelige virkningene av modellen. Vi vet at sikkerhetsventilen finnes, og at flere vil bruke den. For det andre har finansministeren tydelig varslet at regjeringen vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med justeringer for å sikre at staten ikke får økte inntekter som følge av omleggingen. KrF mener derfor at Stortinget gjør klokt i å avvente den helhetlige gjennomgangen som nå er varslet. Å suspendere modellen nå, eller gjøre store strukturelle endringer gjennom enkeltforslag, vil kunne skape ny usikkerhet – både for boligeiere og for kommuner som bruker formuesverdier i eiendomsskatten. For KrF handler dette om balanse. Vi erkjenner behovet for mer treffsikre verdier. Vi tar på alvor de uheldige utslagene som er meldt. Vi mener løsningen bør være helhetlig, godt utredet og forankret i Stortingets ordinære budsjettbehandling. Derfor støtter KrF komiteens tilråding om ikke å vedta de framlagte representantforslagene nå, men heller behandle justeringene i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, der hele bildet kan vurderes samlet. Skattesystemet skal stå seg over tid. Det krever både rettferdighet og ro.

Jeg registrerer at finansministerens svar på mange måter bygger på et håp om at selskapene skal endre forvaltningen for noen av kundene, og at han dermed erkjenner at forslaget om lånt egenkapital langt fra er klart til fordel for kundene. Som følge av stortingsflertallets vedtak i forbindelse med Prop. 83 L for 2022–2023, som KrF for øvrig ikke støttet, kan uklarheter her koste kundene store summer. Det er blitt nevnt om lag 4 mrd. kr som forsikringsselskapene kan hente ut gjennom overskuddsdeling, fra buffere som stammer fra de tidligere tilleggsavsetningene som egentlig tilhører kundene. Hva vil finansministeren gjøre for at midlene fra de tidligere tilleggsavsetningene i sin helhet tilfaller kundene?

Regjeringens forslag om innføring av lån til egenkapital bryter med et mangeårig prinsipp om at regelendringer for garanterte pensjonsprodukter skal være klart til kundens fordel. Regjeringens ekspertgruppe anbefaler ikke en sånn endring, og sier at selskapenes gevinst vil motsvares av kundenes tap hvis selskapenes forvaltning ikke endres. Finanstilsynet peker i tillegg på at endringen kan ødelegge flyttemarkedet, gi usikkerhet om overføring av avkastning til kunden og gi redusert pensjon i flere tilfeller. På toppen av alt sier regjeringen selv i sitt svar til komiteen at en ikke tror at forvaltningen vil endres for flertallet av fripolisekundene, som er eldre, og at endringen dermed i praksis bare var vil gi ulemper for disse kundene. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan kan da regjeringen foreslo dette?

Det politiske Norge har lenge lagt til grunn at endringer i regelverket for garanterte pensjonsprodukter skal komme kundene til gode. Det sier også alle partier nå, men flertallet gjør allikevel det motsatte. Mens avkastningen av all egenkapital knyttet til kontraktene i dag tilføres kundene, kan avkastningen av deler av egenkapitalen nå bli tilført selskapene, som følge av flertallets forslag om innføring av lånt egenkapital. Regjeringen erkjenner i realiteten at forslaget trolig bare vil gi ulemper for flertallet av fripolisekundene, nemlig de eldre kundene, fordi selskapene neppe vil endre forvaltningen for disse. Bare muligens vil forslaget være en fordel for de yngre, men på en måte som er helt opp til selskapene. Arbeidsgruppene nedsatt under både Solberg og Støre har ikke anbefalt forslaget av hensyn til kundene. Sistnevnte ekspertgruppe skriver: «Gevinsten for leverandør motsvares av like stort tap for kundene hvis forvaltningen er uendret.» Finanstilsynet går tydelig mot forslaget. De peker på at forslaget gjør at leverandørenes solvens blir enda mer avhengig av framtidig rente og forsterker leverandørenes insentiver til å plassere midler i langsiktige obligasjoner, noe som altså ikke vil gi kundene høyere forventet avkastning. Siden lånt egenkapital heller ikke skal følge med ved flytting, peker tilsynet på at det vil undergrave flyttemarkedet. Forslaget vil også i flere tilfeller føre til redusert pensjon for kundene. Det gjelder både ved omregning til nedkortet utbetalingstid og ved eventuell konvertering fra garantert fripolise til fripolise med investeringsvalg. Premisset fra forbruker- og arbeidstakersiden om at finanstilsynet må sørge for at tiltaket faktisk kommer kundene til gode, lar seg ikke gjennomføre. Det sier både tilsynet og regjeringen. En rett til konvertering til fripoliser med investeringsvalg, derimot – som KrF foreslår – kan gi kundene en sikker endring i forventet avkastning, uten usikkerheten og ulempene som lånt egenkapital gir. At flertallet likevel stemmer for lånt egenkapital og mot å gi kundene en rett til konvertering til investeringsvalg, er uforståelig og alt annet enn kundevennlig. I tillegg til KrFs forslag vil vi stemme for forslaget om en snarlig evaluering av lånt egenkapital.

Dette var altså den første saken jeg fikk være saksordfører for i høst. Den er blitt utsatt litt på grunn av høringer og diverse. Jeg bevilger meg litt ekstra taletid på slutten av denne saken. Dette kan framstå som en liten sak. Samtidig er det viktig at Norge har en avtale med Kina. Det tror jeg vi alle sammen er enige om. Jeg opplever at saken nå er godt opplyst, den er redegjort for og nå også debattert i Stortinget. Så har det kommet fram noen innvendinger, nemlig kildeskatt på utbytte og sikkerhetspolitiske aspekter. Igjen: Jeg tror vi alle er enige om at det er klokt at dette kommer på plass. Helt avslutningsvis synes jeg det var bra at statsråden tok opp formuesskatt, og at Kina faktisk ikke har formuesskatt – at det også er avklart. Med det har jeg lyst til å takke for en ryddig og god behandling i stortingssalen i dag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [13:21:58] (ordfører for saken): Saken vi har til behandling, gjelder samtykke til å sette i kraft en ny skatteavtale mellom Norge og Kina, undertegnet i Oslo den 12. mai i 2023. Avtalen erstatter gjeldende skatteavtale fra 1986. Bakgrunnen for avtalen er tydelig. Det har skjedd store endringer i både norsk og kinesisk skattelovgivning de siste tiårene, og det internasjonale rammeverket for skatteavtaler har blitt betydelig videreutviklet, særlig gjennom OECDs og G20s BEPS-prosjekt. Samtidig har handelen mellom Norge og Kina økt kraftig, og Kina er i dag en av Norges aller største handelspartnere globalt. Den nye skatteavtalen følger i all hovedsak OECDs mønsteravtale. Formålet er å unngå dobbeltbeskatning, skape forutsigbarhet for næringslivet og styrke samarbeidet mellom skattemyndigheten i de to landene for å forebygge både skatteunndragelse og skatteomgåelse. Avtalen inneholder bl.a. forbedret bestemmelse om informasjonsutveksling og tvisteløsning. Finanskomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og KrF, tilrår at Stortinget samtykker til å sette avtalen i kraft. Flertall legger til grunn at avtalen samlet sett er i Norges interesse, og at den bidrar til et mer moderne og robust avtaleverk i møte med en viktig handelspartner. Samtidig er det viktig å anerkjenne at saken også reiser prinsipielle spørsmål. Flere medlemmer av komiteen har pekt på sikkerhetspolitiske forhold, særlig knyttet til kinesisk eierskap i norske selskaper, samt reduksjonen i kildeskatten på utbytte. Disse bekymringene er reelle og legitime, og de er grundig behandlet i komiteens merknader. Flertallet mener imidlertid at disse forholdene ikke tilsier at Norge bør unnlate å fornye en nær 40 år gammel skatteavtale. Regulering av investeringer, eierskap og sikkerhetspolitiske hensyn ivaretas primært gjennom annet regelverk, bl.a. sikkerhetsloven og det pågående arbeidet med kontroll av utenlandske investeringer. Skatteavtaler er et viktig verktøy for små og åpne økonomier, slik Norge har. De bidrar til rettferdig beskatning, forutsigbarhet for næringslivet og et regelbasert internasjonalt samarbeid. Å stå uten en oppdatert skatteavtale med Kina vil, etter flertallets vurdering, være mindre gunstig enn å sette en moderne avtale i kraft. På denne bakgrunn anbefaler komiteens flertall at Stortinget samtykker til å sette skatteavtalen mellom Norge og Kina i kraft, og jeg støtter den tilrådingen.

Jeg har et veldig enkelt ja/nei-spørsmål som jeg skal stille statsråden, men før jeg gjør det, skal jeg bare begrunne det lite grann. Nysnø ble opprettet med to hovedargumenter. Det ene var det som går på klimakutt, og det andre var det som går på verdiskaping. Jeg tror vi langt på vei kan være enige om at de så langt ikke har lyktes med noen av de delene. Så har vi også noe som heter klimainvesteringsfondet, som investerer i klimatiltak i fattige land, og det gir mange ganger større klimakutt per krone enn subsidierte investeringer i norske teknologiselskaper. Mitt veldig enkle spørsmål er rett og slett følgende: Kan statsråden svare ja eller nei på om statsråden er enig med oss i KrF i at klimainvesteringsfondet har lyktes veldig mye bedre enn Nysnø?

Det er ikke så ofte at FrP, Rødt og KrF finner sammen i en sak, og det er i seg selv interessant. KrF støtter forslaget om å avvikle Nysnø Klimainvesteringer. Vi støtter også forslaget om en utredning, fordi det kan være et skritt på vei mot avvikling. Nysnø har mottatt 5,4 mrd. kr fra fellesskapet. De to viktige spørsmålene er: Har disse pengene vært godt brukt, og har de gitt den klimaeffekten og den verdiskapingen som var formålet? Svaret på det er klinkende klart: Det har det ikke. Nysnø er enkelt og greit sløsing med offentlige midler. Klimaeffekten er estimert basert på et tvilsomt metodisk grunnlag, og avkastning etter sju år og milliarder i tilførsel viser at modellen ikke leverer. For KrF handler dette om noe mer grunnleggende. Nysnø er et uttrykk for en aktiv næringspolitikk der staten forsøker å plukke vinnere, binder opp kapital og prosjekter markedet selv burde vurdere, og overfører risiko fra private investorer til skattebetalerne. Det offentliges oppgave bør være å sikre gode og stabile rammevilkår for næringslivet – ikke å etablere spesialinvesteringsverktøy begrunnet i politisk definerte klimaambisjoner. Vi deler bekymringen for at Norge har for lite risikokapital. Norge ligger nederst i Norden. Europa generelt og Norge spesielt har for få oppstartsbedrifter som hevder seg internasjonalt, i en tid der konkurransekraft er avgjørende for velferdsgrunnlag og evnen til å betjene økte forsvarsutgifter. Når vi sammenligner oss med Sverige, ser vi at selskaper som Spotify og Klarna har vokst fram i et økosystem der privat kapital kobles på gode ideer. I Norge opplever vi det motsatte: en kapitaltørke. Løsningen er ikke å akseptere et dårlig skattesystem og lappe på det med statlige fond. Løsningen er å fikse det grunnleggende problemet: skattesystemet i seg selv. NOU 2018:5 slo fast at formuesskatten har flere problematiske sider fra et kapitaltilgangsperspektiv og anbefalte at den avvikles. Formuesskatten holder tilbake invasjonen, svekker konkurransekraften og favoriserer utenlandsk eierskap foran norsk. Gründere flagger ut – ikke fordi ideene er dårlige i Norge, men fordi rammevilkårene er det. KrF mener svaret er å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital og redusere skattene, slik at mer privat kapital investeres i oppstartsselskaper og sikrer at selskapene blir i Norge. Avvikling av Nysnø er et av grepene i vårt alternative budsjett – ikke fordi vi er mot klimatiltak, men fordi pengene kan og bør brukes bedre. Det er på tide med en opprydning og å avvikle en ordning som har bundet opp milliarder uten målbare gevinster. Det er et godt utgangspunkt.

Jeg skal gjøre noe så sjeldent som å trekke et representantforslag. Det gjelder representantforslag 189 S, om den såkalte veibruksavgiften og å fjerne den midlertidig. Den ble jo, som vel stort sett hele Norge har fått med seg, fjernet fra 1. april. Det er altså gjennomført, og da tenker vi at det ikke er nødvendig å bruke tid i saksbehandlingssystemet på det. Med dette er altså representantforslag 189 S trukket.

For et par uker siden utfordret jeg statsråden på hvor høy pumpeprisen måtte bli for at regjeringen skulle vurdere å gjøre noe med veibruksavgiften. Den gangen lå prisen på 25 kr. I dag ser vi at den ligger på nærmere 30 kr. I tillegg ser vi at Norges Bank i dag har gått ut og sagt at det sannsynligvis blir renteøkninger. Jeg fikk ikke noe godt svar for et par uker siden, så jeg har lyst å stille statsråden et enkelt og tydelig spørsmål på nytt: Hvor høye må bensin- og dieselprisene bli før regjeringen vurderer tiltak i veibruksavgiften?

Krigen i Midtøsten har sendt energiprisene kraftig opp, og vi merker konsekvensene her hjemme. Olje- og gassprisene stiger, og det slår direkte ut i pumpeprisene på bensin og diesel. Samtidig holder renta seg høy, og Norges Bank signaliserer i dag at enda en renteøkning kan komme, og rentebløffen fra Arbeiderpartiet i valgkampen, som lovet noe helt annet, blir tydeligere for hver måned som går. Dette gjør at situasjonen for mange norske familier og bedrifter blir stadig strammere. For folk som er avhengige av bilen i hverdagen, enten det er for å komme seg på jobb, levere ungene på trening eller få hverdagen til å gå opp, begynner dette å bli en tung bør. Og når drivstoffprisene i tillegg varierer fra skyhøye til enda høyere, er det helt forståelig at mange nå spør seg hvor dette skal ende. Vi vet også at drivstoffpriser rammer skjevt. Tall fra Kongelig Norsk Automobilforbund viser at blant dem som tjener under 600 000 kr, er det kun 26 pst. som har elbil, og av dem som tjener over 900 000 kr, er det altså 60 pst. som har elbil. Vi vet også at de som lader elbilen hjemme, blir subsidiert av staten via norgespris. Det er en subsidie som fossilbil-brukere ikke får. Og de som tjener minst, er også de som i minst grad har mulighet til å kjøpe seg ny bil eller lade hjemme, eller gå over til et annet transportmiddel. De er avhengige av fossile biler – ikke fordi de ønsker det, men fordi det er det eneste realistiske alternativet for dem. Vi vet at i store deler av Distrikts-Norge er det ingen trikk, det er ingen T-bane, det er ikke hyppige bussavganger. Avstandene er lange, mulighetene er færre, og bilen er helt nødvendig for å få hverdagen til å henge sammen. Når prisene på drivstoff da skyter i været, treffer det hardt, særlig for dem som allerede har en presset økonomi. Dette handler om sosial rettferdighet. Det handler om hvem som skal bære den største byrden når verdenssituasjonen skaper uro. Det handler om familier som gjør alt de kan for å få endene til å møtes, og som ikke har mulighet til å velge bort de høye drivstoffprisene. Derfor mener KrF at et midlertidig og målrettet grep nå kan være nødvendig for å lette presset på dem som merker dette aller mest i hverdagen. Vi har foreslått en midlertidig fjerning av veibruksavgiften. Det vil gi nesten 5 kr lavere pris på bensin og rundt 3 kr på diesel. Det vil merkes – umiddelbart og konkret. Dette er ikke et permanent tiltak; det er et krisetiltak i en vanskelig tid, med midlertidig varighet. Kostnaden anslår vi til å være ca. 800 mill. kr i måneden. Men dette er en kostnad vi mener kan forsvares så lenge prisene ligger på et nivå som gjør at folk skremmes fra pumpa og familier kjenner at økonomien rakner. Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, og vi vet ikke hvor lenge prisene vil holde seg på dette nivået, men vi vet at belastningen er nå, og det er nå folk trenger hjelp. Vi kan ikke sitte og se på at drivstoffprisene skyter oppover samtidig som regjeringen skyver ansvaret over på alle andre og nekter å vurdere målrettede tiltak. Vi kan ikke godta at de som har minst, skal betale mest. Vi kan ikke akseptere at distriktene blir stående igjen som tapere hver eneste gang. KrF står for ansvarlighet, men ansvarlighet handler ikke bare om budsjetter og balanse. Det handler også om å ta ansvar for folks livssituasjon – når presset er som størst. Høye drivstoffpriser er svært uheldig for sosial utjevning, og uten tiltak blir det dem med minst ressurser, dem med lengst avstander og dem med færrest alternativer som bærer den tyngste byrden. Det er nå prisene er høye, det er nå folk kjenner på trykket, og det er nå regjeringen må vise om de er villige til å gjøre noe – eller om de bare skal forklare, beklage og observere. KrF vil bidra. Vi står klare med et konkret, realistisk og treffsikkert tiltak. Spørsmålet er om Stortinget i dag rett og slett må instruere regjeringen i denne saken.

På vegne av representantene Hans Edvard Askjer, Joel Ystebø, Harry Valderhaug og meg selv har jeg gleden av å fremme et forslag om utvidet forbud mot bruk av heldekkende ansiktsplagg.

Vi i KrF er glad for dette forslaget, og vi støtter hastebehandling. Problemet er at hvis det nå går til komitébehandling, slik presidenten foreslår, vil dette komme opp i revidert nasjonalbudsjett, og da går det tre måneder før vi har et vedtak. Det er nå den norske befolkningen kjenner på trykket. Det er nå den norske befolkningen kjenner på at bensinprisene er høye. Vi vet at det er en sosial urettferdighet her. Vi vet at blant dem som tjener under 600 000 kr, er det bare 26 pst. som har elbil, mens blant dem som tjener over 900 000 kr, er det 60 pst. som har elbil. Det er en urettferdighet og en sosial ujevnhet som Stortinget i dag og i morgen har anledning til faktisk å gjøre noe med. Det er ikke rett, det som ble sagt av forrige taler om at det er snakk om titalls milliarder kroner. I våre beregninger vil tre måneder med å fjerne veibruksavgiften være 2,4 mrd. kr, og hvis det skulle bli seks måneder fra nå, er det det dobbelte, altså 4,8 mrd. kr. Dette er altså en midlertidig fjerning av en avgift. Det er ikke en permanent fjerning. Det taler også for at en bør gjøre noe, det er klokt å gjøre noe, og det er klokt å gjøre noe raskt. KrF støtter hastebehandling, at vi får en behandling i Stortinget i morgen, og at det ikke går til komiteen.

Vi vet at prisøkningene rammer skjevt. Vi vet også at av dem som tjener under 600 000 kr, er det kun 24 pst. som har elbil, og av dem som tjener over 900 000, er det 60 pst. som har elbil. Folk som ikke har råd til elbil, de er avhengige av fossil bil, ikke fordi de ønsker det, men fordi det er det eneste realistiske alternativet. I store deler av distriktene finnes det heller ingen reelle alternativer, som trikk, bane eller hyppig kollektivtransport, og når prisene nå stiger så raskt, treffer det hardt. KrF mener derfor at et midlertidig grep kan være nødvendige, og da er det altså å få gjort noe med denne avgiften. Mitt spørsmål til statsråden er da: Vil statsråden vurdere å støtte KrFs forslag om en midlertidig fjerning av veibruksavgiften, i første omgang i tre måneder, sånn at de som har minst, og som er avhengige av bil i hverdagen, får en nødvendig økonomisk lettelse i en svært presset tid? Vi fremmer altså dette som et hasteforslag i morgen tidlig.

Krigen i Midtøsten har sendt energiprisene kraftig opp. Olje- og gassprisene stiger, og det slår direkte ut i bensin- og dieselpriser her hjemme. Samtidig holder renten seg høy, og mange familier og bedrifter kjenner at økonomien blir stadig strammere. Folk er avhengige av bil i hverdagen, enten for å komme seg på jobb eller følge barna på aktiviteter, og da blir dette en merkbar belastning. I en situasjon der prisene på drivstoff øker så raskt, er spørsmålet hva regjeringen faktisk vil gjøre for å avlaste vanlige bilister, og mange lurer nå også på hvor grensen går før tiltak settes inn. Senest i går var pumpeprisen på diesel i Kristiansand 27 kr. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvor høye må bensin- og dieselprisene bli før regjeringen vurderer tiltak i veibruksavgiften?

Norge trenger mer kraft. Vi trenger mer kraft for å bygge ny industri og for å sikre stabile strømpriser for folk og bedrifter. I en sånn situasjon er det avgjørende at vi ikke fører en politikk som bremser utviklingen av ny fornybar kraftproduksjon. Det er nettopp bakgrunnen for representantforslaget vi behandler nå i dag. Forslaget handler om to konkrete og viktige grep. For det første handler det om å sikre at innslagspunktet for grunnrenteskatt og naturressursskatt på vannkraft ikke senkes. For det andre handler det om å sørge for raskere saksbehandling av småkraftprosjekter hos NVE. Begge deler handler i bunn og grunn om det samme: å sørge for at det fortsatt er attraktivt å investere i norsk vannkraft. Vannkraften har gitt oss ren, stabil og rimelig energi i generasjoner. Samtidig vet vi at det fortsatt finnes et betydelig potensial for mer produksjon, særlig gjennom små og mellomstore kraftprosjekter, men dette potensialet realiserer seg ikke av seg selv. Investorer og lokalsamfunn må ha forutsigbare rammevilkår. Hvis skattereglene stadig endres eller skjerpes, skaper det usikkerhet. Usikkerhet fører til at investeringer utsettes eller ikke blir gjennomført i det hele tatt. Det er derfor viktig at Stortinget sender et tydelig signal om stabilitet i rammevilkårene for denne bransjen. Den andre delen av forslaget handler om saksbehandlingstiden. Mange småkraftprosjekter blir i dag liggende lenge i kø. Når kraftsituasjonen i Norge er presset, burde det være en selvfølge at en prioriterer behandling av prosjekter som faktisk kan styrke kraftbalansen. Raskere saksbehandling betyr ikke dårlig kvalitet – det betyr bedre prioritering. Norge står midt i en energiomstilling. Skal vi lykkes, må vi både bygge ny kraft og bruke den vi har, mer effektivt. Da må politikken bidra til investeringer, ikke skape hindringer. Dette representantforslaget er et bidrag til nettopp det: mer forutsigbare rammevilkår, raskere prosesser og bedre utnyttelse av en av våre viktigste naturressurser. Det er god energipolitikk, og det er god næringspolitikk. KrF støtter selvfølgelig forslagene nr. 1 og 2.

På vegne av Harry Valderhaug, Jorunn Gleditsch Lossius, Jonas Andersen Sayed og meg selv framsetter jeg forslag om å forenkle kravene til boligbygg for å redusere byggekostnader og boligpriser.

Jeg hadde lyst til å utfordre statsråden på det som går på registrering og grense når det gjelder Merverdiavgiftsregisteret. Vi forstår at statsråden ikke ønsker å løfte det til 100 000 kr, som bl.a. KrF ønsker. Sist gang den grensen ble endret, var i 2014. Da var den på 40 000 kr. Så ble den endret til 50 000 kr. Hvis en inflasjonsjusterer 50 000 kr fram til i dag, får en ca. 68 000 kr. Er statsråden i det minste enig i at denne grensen burde vært inflasjonsjustert?

Et sterkt og bærekraftig næringsliv er en forutsetning for verdiskaping i hele landet. Enten det er små familiedrevne bedrifter, håndverkere, gründere eller større virksomheter, trenger de forutsigbarhet, enkle regler og tillit fra myndighetene. KrF mener vi må forenkle der vi kan, og vi må sørge for at regler og rapportering ikke stjeler tid og ressurser fra det som skaper arbeidsplasser. I dag ser vi dessverre at mange opplever det motsatte. Regelverket har vokst, rapporteringskravene øker, og de digitale løsningene henger ikke godt nok sammen. En undersøkelse fra Regnskap Norge, NHO og Revisorforeningen viser at rapporteringskravene alene koster næringslivet 20 mrd. kr hvert år. Det er et enormt beløp, og det er små og mellomstore bedrifter som rammes hardest. Vi kan ikke si at vi ønsker å forenkle og så lage stadig mer kompliserte regler. Derfor støtter KrF mange av forslagene som reduserer byrden for næringslivet og gir mer rom for verdiskaping. Vi er spesielt opptatt av tre ting: For det første samordning av lover og rapportering. I dag må små foretak forholde seg til regnskapsloven, bokføringsloven, skatteloven og merverdiavgiftsloven, og det er ikke alltid de lovene spiller på lag. Mange av oss har møtt bedrifter som må betale for ekstern hjelp bare for å få vite hvilke regler som gjelder. Derfor støtter KrF forslaget om et offentlig utvalg som kan rydde opp, samordne og forenkle, og her ligger det et potensial. For det andre forenkling av bilgodtgjørelse, reise og diett. Det tar tid for arbeidsgivere, det skaper feil, og det oppleves unødvendig og komplisert. Sjablongregler vil gjøre hverdagen lettere, særlig for små virksomheter med få administrative ressurser. Det er en god forenkling. For det tredje heving av momsgrensen til 100 000 kr. Dette er et konkret tiltak som hjelper de aller minste virksomhetene, og som ligger på nivå med øvrige nordiske land. Det er en enkel og målrettet forenkling som særlig hjelper gründere og små foretak. KrF kommer alltid til å være opptatt av å skape muligheter i hele landet. Men skal vi lykkes med det, må vi ha et regelverk som legger til rette for verdiskaping, ikke forhindrer den. Det krever politisk vilje, det krever handling, og det krever at vi sammen løfter blikket og spør: Hvordan kan vi gjøre dette enklere, smartere og bedre for dem som faktisk skaper arbeidsplassene våre? KrF er klar til å være med og bidra i det arbeidet. Vi er medforslagsstiller på forslagene, nr. 1, 2, 3, 6, 7 og 8.

Vi vet at på Sørlandsbanen i høst var 40 pst. av avgangene kansellert. Jeg skal være den første til å anerkjenne at statsråden har en tøff hverdag når det gjelder norsk jernbane. Det som er mitt spørsmål, gjelder noe av det jeg nevnte i innlegget mitt, nemlig at det er en trafikkavtale mellom Vy og Jernbanedirektoratet. Den avtalen har Steinberg stasjon inne i den såkalte grunnruten, og det er skapt tvil om hvorvidt Bane NOR har hjemmel til å endre stoppmønsteret. Det hadde vært nyttig å høre statsrådens synspunkter og kommentarer til det.

Steinberg stasjon er et lite stopp på kartet, men en stor del av hverdagen for veldig mange på tettstedet Steinberg med ca. 2 000 innbyggere i Drammensregionen. Over 80 000 reiser i året – mer enn 350 hver arbeidsdag – skjer på denne stasjonen. For mange familier er dette ikke bare et tilbud, men et nødvendig bindeledd for å få arbeid, studier og hverdagslogistikk til å gå opp. Steinberg har faktisk en av de høyeste andelene kollektivreisende i regionen med ca.18 pst. daglige reiser. Når Bane NOR nå kutter fra 43 til 30 togstopp i døgnet, rammer det dem som gjør alt riktig. Det blir færre muligheter i rushtiden, og i skoleferier blir tilbudet enda dårligere. Dette er et alvorlig slag mot et lokalsamfunn som allerede har tilpasset seg en hverdag med tog, og som i stor grad har valgt bort bilen. Prosessen bak dette vedtaket har ikke vært god nok. Buskerud fylkeskommune ble ikke involvert før høringsfristen var ute. Det bryter med grunnleggende prinsipper om medvirkning og samordning mellom statlige etater og lokaldemokratiske nivåer, og det skaper tvil om hvorvidt Bane NOR faktisk har hjemmel til å endre stoppmønsteret når trafikkavtalen mellom Vy og Jernbanedirektoratet har Steinberg inne i grunnruten. Slike uklarheter burde ikke få stå uprøvd. Argumentet om punktlighet holder heller ikke mål. Punktlighetsproblemene oppstår i Oslo-navet – ikke mellom Drammen og Kongsberg. Oppgraderingene i Drammen og på Gulskogen har gjort strekningen mer robust, så å kutte et velfungerende stopp med høy reisefrekvens på denne strekningen framstår som et tiltak uten faglig tyngde. Derimot vet vi at dette kuttet vil øke bilbruken. Det går rett i strid med nullvekstmålet, og det vil påføre fylkeskommunen behov for dyrere buss- og parkeringsløsninger. Når vi har et lokalsamfunn som faktisk velger toget, burde staten svare ved å styrke tilbudet – ikke svekke det. KrF støtter derfor forslagene om å beholde dagens stoppmønster ved Steinberg. Vi støtter også å legge til rette for flere pendlerparkeringsplasser, fordi for mange er bilen til stasjonen en nødvendig del av reisen. Vi støtter også det tredje forslaget, om at endringer i stoppmønstre skal drøftes med lokalsamfunnet, kommuner og fylkeskommuner. Det skulle være en selvfølge. Dette handler om forutsigbarhet, det handler om lokaldemokrati, og det handler om tillit til at staten styrker gode kollektivløsninger framfor å svekke dem.

Vi står i en situasjon der bompengebelastningen på E39 mellom Kristiansand og Mandal har blitt så høy at bilistene velger vekk den nye, trygge veien og heller kjører på den gamle, smalere og mer utrygge traseen. Det er ikke slik det skal være. Når vi nå har investert milliarder i en vei for å gi bedre trafikksikkerhet og framkommelighet, må vi sørge for at folk faktisk bruker den. I dag betaler en bilist opptil 134 kr én vei uten AutoPASS. Selv med AutoPASS er prisen over hundrelappen for bensin- og dieselbiler. Bompengebelastningen betyr at en pendler kan betale rundt 50 000 kr i året. For mange pendlere og familier er dette en uholdbar situasjon. Frustrasjonen er stor, og mange sier nå: Vi har ikke råd til å bruke den nye veien. Det presser trafikken tilbake på gamleveien, og det er både farlig og ufornuftig. I KrF har vi diskutert flere løsninger. KrF mener det er urealistisk å tro at dagens budsjettflertall vil bevilge ekstra milliarder til dette prosjektet. Derfor støtter vi forslag om å forlenge nedbetalingstiden på lånet. Det er en praktisk og realistisk løsning som vil gi lavere bompenger for bilistene og for nyttetransporten. Det fungerer som et huslån, man betaler det over flere år. Da blir belastningen mindre hvert år. Dette er ikke perfekt, men det er et tiltak som faktisk vil merkes. Det vil bidra til at flere velger den nye veien, og det vil også styrke trafikksikkerheten. Vi kan ikke akseptere enda en vinter med dagens priser. Folk er utålmodige, og det har de god grunn til å være. Vi må ta grep nå. KrF vil stemme for Høyres forslag om lengre nedbetalingstid, og vi håper Stortinget kan samle seg om en løsning som gir lavere bompenger og bedre bruk av den veien vi har investert så mye i.

Men vi har begge styrt to store kommuner, så det er bra. På Sørlandsbanen har 40 pst. av avgangene vært innstilt i høst, og her på Østlandet har det til tider vært – jeg vil nesten bruke et så sterkt ord – en katastrofe med det norske kollektivtilbudet innen tog. Så er det sånn at Flytoget fungerer, mens Vy – det må vi være ærlige på – fungerer ikke. Hva er det som får statsråden til å tro at hvis en tar noe som ikke fungerer, og slår det sammen med noe som fungerer veldig godt, så skal en tro at begge deler skal fungere godt. Det kunne vært nyttig å høre noe mer refleksjoner rundt dette.

Flytoget er en suksesshistorie for norsk jernbane. Det har levert punktlighet, kvalitet og kundetilfredshet i en tid der tilliten til togtilbudet har vært under press. Når Vy nå har overtatt Flytoget og regjeringen planlegger å integrere tilbringertjenesten i det ordinære togtilbudet, er det mange som frykter at vi mister det mest pålitelige tilbudet vi har. Jernbanen i Norge er ikke det den en gang var. Vi hørte f.eks. på NRK i høst at 40 pst. av avgangene på Sørlandsbanen har vært innstilt i høst. Da kan en begynne å lure. Passasjerene uttrykker stor frustrasjon og sier at de vil velge andre transportmuligheter. Vi vet alle at Vy sliter med punktlighet. Forsinkelser og innstilte avganger har blitt en del av hverdagen for pendlere på Østlandet. Å tro at dette blir bedre med å fjerne Flytoget som eget selskap, er etter KrFs syn helt feil. Vi trenger mer konkurranse og profesjonell drift, ikke mindre. Flytoget har vært avgjørende for at kollektivandelen til og fra Gardermoen er høy, og hvis vi svekker tilbudet, vil flere velge bil og taxi. Det er dårlig for klimaet, det er dårlig for kapasiteten på veiene, og det er dårlig for passasjerene. KrF vil støtte forslag nr. 6, fra Høyre, om å bevare Flytoget som et selvstendig selskap, videreføre tilbringertjenesten til Oslo lufthavn også etter 2028 og legge til rette for at Flytoget kan utnyttes bedre. Vi vil også støtte forslag nr. 5, fra Høyre og Rødt, som går på på- og avstigning. Vi må bygge videre på det som fungerer. Flytoget fungerer. Vy gjør det ikke. Derfor må vi bevare Flytoget.

Elektriske sparkesykler har blitt en del av hverdagen i mange norske byer. De gir fleksibilitet og er et miljøvennlig transportalternativ. Men vi må også erkjenne at dagens situasjon skaper store utfordringer, spesielt for fotgjengere, eldre og personer med funksjonsnedsettelser. Ulykkesstatistikken er bekymringsfull, og konfliktnivået på fortauene er høyt. Fortauene skal først og fremst være trygge for gående. Når 65 pst. av bevegelseshemmede føler seg utrygge i møte med elsparkesykler, og når halvparten opplever parkerte sparkesykler som et hinder, har vi et problem. Dette handler om trafikksikkerhet, men også om tilgjengelighet og likeverd. Jeg har snakket med Kristelig Folkepartis representanter i Oslo og Kristiansand, og signalene de sender til meg, er at det må strammes inn. Kommunene trenger verktøy for å regulere bruken av elsparkesykler på fortau, og vi må sørge for at regelverket er klart og praktisk. KrF støtter alle de seks forslagene som ligger på bordet. Vi mener det er helt nødvendig å heve kompetansen hos brukerne. Mange kjenner ikke reglene, og det øker risikoen. Vi må styrke håndhevingen av regelverket. Det hjelper lite med gode regler hvis de ikke følges. Vi må tydeliggjøre kommunenes handlingsrom. Kommunene må kunne ivareta fotgjengernes sikkerhet. Vi må gi kommunene hjemmel til å skilte forbud mot kjøring på fortau, spesielt i sentrumsområder med høyt konfliktnivå. Vi må vurdere høyere aldersgrense. Dagens grense på 12 år er for lav, og vi må beskytte barn og unge. Vi må følge opp evalueringen av loven om utleie og vurdere gategrunnsleie. Det er rimelig at kommersielle aktører betaler for bruk av fellesskapets arealer. Dette er ikke et spørsmål om å forby elsparkesykler. Det er et spørsmål om å regulere bruken på en måte som sikrer trygghet og framkommelighet for alle. Vi må ta hensyn til de mest sårbare trafikantene og sørge for at regelverket er tydelig, håndheves effektivt og gir rom for lokale tilpasninger. KrF vil stemme for forslagene og bidra til et bredt flertall for en regulering som gjør byene våre tryggere og mer tilgjengelige.

Nysalderingsproposisjonen gjør normalt rede for endringer som er vedtatt av Stortinget eller foreslått i proposisjoner fra regjeringen hittil i år, og den inneholder forslag om ytterligere endringer i statsbudsjettet for 2025 i form av anslagsendringer og lignende av mer teknisk art. I tillegg bruker regjeringen og samarbeidspartiene nysalderingen som en tilleggsfinansiering for budsjettavtalene om statsbudsjettet for påfølgende år, som medfører økt oljepengebruk. I budsjettforliket for 2026 er det satsinger på om lag 2,5 mrd. kr som er finansiert med ekstra oljepengebruk i nysalderingen. Dette er en kritikkverdig bruk av nysalderingen som bidrar til å dekke over den reelle oljepengebruken i budsjettforlikene. I KrFs alternative budsjett foreslår vi å øke fondsmidlene i klimainvesteringsfondet med 5 mrd. kr, innenfor en lavere oljepengebruk enn i regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Siden dette forslaget falt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for neste år, vil KrF støtte forslaget fra flertallet om økt bevilgning til fondet i nysalderingen. KrF vil også støtte flertallets forslag om bevilgningsøkning til investeringsmidler i landbruket, til idrettstiltak og til ulike frivillige organisasjoner. Når det gjelder gjenoppbygging og bistand til Gaza, mener KrF at det er avgjørende at de arabiske landene tar lederrollen og sånn sett får en sterkere egeninteresse av å sikre en varig fred, uten terrororganisasjonen Hamas i styringen. KrF er derfor mot regjeringens forslag i Prop. 21 S om å øke bistanden til Gaza med 250 mill. kr, og vi støtter heller ikke økningen foreslått i budsjettforliket til de rød-grønne partiene. Vi i KrF vil heller foreslå å styrke bevilgningen til UNICEF med 250 mill. kr. I Prop. 12 S foreslår regjeringen at utbetalingen fra Kirkebevaringsfondet reduseres med 134 mill. kr. KrF vil foreslå en bevilgningsøkning på 120 mill. kr til fondet for utbetaling til Stavanger kommune. Årsaken er at kommunen tok hele kostnaden ved restaurering av Stavanger domkirke på 370 mill. kr, og hadde kommunen påbegynt restaureringen etter at fondet kom på plass, hadde de spart 300 mill. kr. Avslutningsvis tar jeg opp forslagene KrF har alene. Vi er også medforslagsstiller til de to forslagene om svømmeopplæring i barnehagen. Helt til slutt vil jeg få lov til å ønske både presidentskapet og ikke minst Stortinget en riktig god og velsignet jul.

Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på perspektivmeldingen. Der kan vi lese at dersom fødselstallene holder seg sånn de ligger an til nå, vil det i år 2100 være 400 000 færre nordmenn. Vi vet at økte fødselstall ikke vil bedre forsørgerbyrden før på lang sikt, men det vil gi en bedre balanse mellom aldersgrupper. En god aldersbalanse er viktig for å sikre politisk balanse med hensyn til barn og unge både i framtiden og i nåtiden, som er særlig viktig for de eldre. En aldrende befolkning betyr trolig også mindre kreativitet og innovasjon og kanskje også svekket forsvarsevne. KrF har foreslått et skattefradrag på 50 000 kr for barn nummer en og to og 100 000 kr for barn nummer tre og fire, mens Arbeiderpartiet gjorde sitt opplegg og dro det ned fra 25 000 kr til 15 000 kr. Så mitt spørsmål er: Er finansministeren enig i utfordringen som perspektivmeldingen peker på om fødselstallene, og at økonomiske insentiver kan ha en betydning for familiene?

Norge er bygd på rike naturressurser, sterke institusjoner og verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet. Samtidig er det flere store utfordringer som må løses. Staten eser ut, samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager, og samtidig har læringen falt. Vi har høyt sykefravær og mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste. De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk, i stedet for å styrke grunnlaget for velferden, bl.a. ved å la folk og bedrifter sitte igjen med mer for å bygge landet videre. Kostnader til større bolig, stor bil, fritidsaktiviteter, mat og klær øker med antall barn. Derfor foreslår vi å gi familiene et kraftig økt og forenklet foreldrefradrag på 50 000 kr for barn nummer en og to og 100 000 kr for barn nummer tre og fire. Fradraget skal gis til alle familier, uten byråkratiske krav til å dokumentere utgifter. Skatteletten blir på om lag 13 000 kr for en tobarnsfamilie og 32 000 kr for en trebarnsfamilie. Forskning viser at dette tiltaket har bidratt til at franskmenn får flere barn enn de aller fleste europeere. Videre sier vi nei til regjeringens skattelotteri. I stedet foreslår vi et arbeidsfradrag for alle unge på maksimalt 100 000 kr. Dette vil gi et sterkt insentiv til arbeid som kan motvirke den bekymringsfulle økningen i tallet på unge uføre. Det er også et gode i seg selv at arbeidstakere får lavere skatt og økt handlefrihet. Regjeringens skattepolitikk sender dyktige eiere til utlandet og svekker verdiskapingen. Det har vært en brå og nærings- og sysselsettingsfiendtlig økning i arbeidsgiveravgiften, og skatten på norsk eierskap har økt. KrF vil ha en annen kurs. Vi vil ha gode, stabile rammevilkår for verdiskaping og fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Derfor starter vi til neste år med å redusere verdsettelsen av aksjer og driftsmidler fra 80 pst. til 60 pst. Denne skatten på norske eiere svekker investeringer og viljen til å starte nye bedrifter. Vi foreslår samtidig å øke formuesskatten på dyre boliger ved å fjerne verdsettelsesrabatten for boliger med verdi over 8 mill. kr. Dette vil dempe skattefavoriseringen av bolig og fremme investeringer i næringsvirksomhet.

Norge er et langstrakt land, som kobles sammen av veier, toglinjer og fly. Det er viktig for hverdagslogistikken for oss alle, men også helt avgjørende for at næringslivet kan være til stede rundt om i by og bygd og få levert tjenester inn og ut. Det å komme seg fram dit man skal, er viktig. Da må vi være trygge på at veien ikke tas av ras, og vi må også være trygge på at togene går. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene vokser for hvert år. Nå beregnes det til 100 mrd. kr. Som et lite steg på veien for å bedre dette har vi foreslått å øke potten til fylkesveiene med 500 mill. kr. Den store usikkerheten i mange fylkeskommuner nå er om de har mulighet til å gi innbyggerne et godt kollektivtilbud i året som ligger foran oss. Vi er helt avhengig av gode kollektivtilbud, når det gjelder både buss, tog og ferger. Det er også avgjørende at tilbudet ikke blir for dyrt å bruke for innbyggerne våre. Det virker det å være kollektiv enighet om, og det er jeg glad for. I de store by- og arbeidsregionene er toget en helt avgjørende del av infrastrukturen, men jernbanen i Norge er ikke det den engang var. Vi har hørt på NRK, spesielt NRK Sørlandet, at 40 pst. av avgangene på Sørlandsbanen i høst er innstilt. Da kan man jo begynne å lure. Passasjerene uttrykker også stor frustrasjon og sier de vil velge andre transportmuligheter. For oss som mener at toget er viktig, er dette triste tall. Vi mener at arbeidet med fornying av jernbanen er særlig viktig å få prioritert, ikke minst Sørlandsbanen, og også at det bygges ut dobbeltspor på Jærbanen. Det foreslo KrF i vårt alternative budsjett 90 mill. kr ekstra til i 2026. Det viktigste tiltaket vi har sikret midler til de siste årene for å sikre at det bygges nok vei, er etableringen av Nye veier. De aller fleste steder i Norge er det veinettet som er avgjørende for transporten, og da må vi sikre nok trygge og nye veier. Helt avslutningsvis vil jeg bare bemerke at når det gjelder forslagene med hensyn til Bypakke Grenland, vil KrF støtte forslaget fra Høyre og MDG, forslag nr. 3. Vi vil selvfølgelig også støtte tilrådingen.

Norge er et fantastisk land, bygd på rike naturressurser og sterke institusjoner med utgangspunkt i verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. Staten eser ut samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager, samtidig har læringen falt. Vi har høyt sykefravær og mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste. De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk, i stedet for å styrke grunnlaget for velferden og bidra til at flere kommer i arbeid. 700 000 personer står utenfor arbeidslivet. Andelen syke og uføre er mye høyere enn i våre naboland, og tallet på unge uføre bare øker. En utfordring ved dagens sykepengeordning er at arbeidsgivere har manglende insentiver til å legge til rette for at langtidssykemeldte kan komme tilbake i jobb. Sysselsettingsutvalget foreslo derfor i 2021 å gi arbeidsgivere et større finansieringsansvar for langtidsfraværet. KrF foreslår å gjennomføre dette forslaget fra 1. juli neste år, for å motivere arbeidsgivere til å legge til rette for at sykemeldte kommer tilbake i jobb. Omleggingen gir en ekstrautgift for folketrygden i innføringsåret, men på sikt vil dette kunne redusere sykefraværet og folketrygdens utgifter. Endringen innebærer ikke kutt i ytelsene til de sykemeldte. Vi mener dette vil være en vinn-vinn-løsning for både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet som helhet. KrF foreslår dessuten å skrote regjeringens skattelotteri, der det plukkes ut noen få heldige vinnere. Det har vi vært vitne til i media denne uken. Vi vil heller innføre et arbeidsfradrag for alle unge på 100 000 kr, for å la unge arbeidstakere sitte igjen med mer og stimulere til at flere unge kommer i arbeid. Vi er også nødt til å prioritere Navs midler bedre. Vi mener det er uklart hvilke mål, resultater og virkemidler som ligger i Navs såkalte tillitsreform. Vi vil heller prioritere 500 flere plasser på VTA, altså varig tilrettelagt arbeid, og 6 000 kr i økt pensjon for enslige minstepensjonister. Jeg er glad for at budsjettforliket retter opp i flere av regjeringens usosiale kutt i ordninger for barnefamiliene. Samtidig er jeg skuffet over at forliket ikke retter opp i regjeringens usosiale kutt i overgangsstønaden for enslige foreldre. Støtten går til foreldre som må klare seg alene med omsorg for små barn etter et samlivsbrudd. For noen år siden benyttet Rebekka Thoresen seg av ordningen, ifølge en sak i NRK 18. oktober. Hun brukte ordningen for å gjøre ferdig utdanningen som sykepleier, samtidig som hun var småbarnsmor. Nå er hun i full jobb som hjemmesykepleier i Sande i Vestfold. Thoresen sier: «Det kalles overgangsstønad, og det er akkurat det den er: Det er en stønad for en overgang i livet, som gir sikkerhet, trygghet og reduserer det økonomiske stresset i en vanskelig situasjon.» Hun sier videre: «For meg betød den at jeg kom ut i jobb.» SVs finanspolitiske talsperson, Marthe Hammer, kommenterte i NRK-saken følgende: «Det er et målrettet svik mot de aller fattigste barnefamiliene i dette landet.» Likevel retter ikke budsjettforliket SV er med på, opp i dette sviket. KrF mener også at regjeringens reelle kutt i hjelpestønad og grunnstønad for personer med nedsatt funksjonsevne burde vært rettet opp, og vi foreslår i vårt budsjett midler til dette. Jeg er glad for at budsjettforliket sikrer at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp, slik at økonomien til barnefamilier på sosialhjelp ikke svekkes. KrF vil stemme for flertallets innstilling i forslaget til endring av folketrygdloven på dette punktet. KrF mener også at regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget med en løsning som gir oljepionerene en rettferdig kompensasjon. KrF mener at ordningen bør være på nivå med den erstatningen nordsjødykkerne fikk, nemlig på 65 G. KrF ønsker et bredt forlik i Stortinget om både modell og nivå, slik at saken kan få en endelig avklaring. Stortinget behandler i dag forslag om den såkalte samordningsfella for niende gang. I KrF har vi vært opptatt av å endre regelverket, slik at folk etter fylte 67 år får insentiver til å fortsette å stå i arbeid. For et par år siden kom regjeringen med et forslag som fikk bred tilslutning på Stortinget, inkludert KrF. Regjeringens forslag var et svar på stortingsvedtaket fra 2018 der Stortinget, herunder KrF, ba regjeringen foreslå en løsning som innebar bedre arbeidsinsentiver for dem som berøres av samordningsfella. Endringen som ble vedtatt, ga bedre arbeidsinsentiver for kullene født mellom 1954 og 1962, der mange fortsatt er i arbeid og kan velge å fortsette i arbeid dersom de får pensjonsuttelling for det. Kullene født før 1954 er stort sett allerede gått av med pensjon. Endringer i regelverket for denne gruppen vil ha svært liten effekt på arbeidstilbudet og primært gi høyere pensjon for personer som allerede er gått av med pensjon. Forslaget som nå har vært fremmet fra Frp, vil gi økt pensjonsuttelling for kullene helt fra 1944 til 1962. Forslaget vil i liten grad bedre arbeidsinsentivene til personer som fortsatt står i arbeid, men i hovedsak gi økt pensjon til personer som allerede har gått av med pensjon. Det vil koste i størrelsesordenen 600 mill. kr i 2026 og opp mot 7 mrd. kr påløpt i Statens pensjonskasse alene, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det vil også være betydelige kostnader for de kommunale tjenestepensjonsordningene. I sum vil forslaget koste et tosifret milliardbeløp. Skal vi øke pensjonen for pensjonister, mener KrF i likhet med Pensjonistforbundet at første prioritet må være enslige minstepensjonister, som er den gruppen med klart dårligst økonomi og det største behovet for økt pensjon.

Det nærmer seg åpenbart votering i salen, så dette innlegget er kun ment som en kort merknad. Vi i KrF kommer til å stemme mot alle forslag bortsett fra vårt eget alternative statsbudsjett. Det er åpenbart at det er mange gode forslag, men vi kommer kun til å støtte vårt eget. Jeg får avslutte med å takke for en lang og omfattende debatt og ikke minst takke presidentskapet for godt lederskap.

Trond Giske ga for et par år siden ut en bok, og der skriver han at det å være rik ikke er noen forbrytelse. Han ber også venstresiden legge vekk ord som «laksebaron» og «velferdsprofitør». De skal behandles ordentlig, for de er ordentlige folk, skriver Giske. Bakteppet er alle eierne som har flyttet ut av landet på grunn av skattevilkårene i Norge. Om den særnorske formuesskatten på arbeidende kapital skriver han at det er en reell utfordring at bedriftsledere i Norge kan ha en helt annen beskatning enn utenlandske eiere. Han skriver også at det er trist at de flytter ut. Jeg har ikke hørt så mange av disse tankene fra finansministeren. Betyr det at finansministeren ikke har lest Trond Giskes bok, eller at Giske har misforstått dette helt?

Jeg har lyst til å utfordre våre venner i Venstre på skole. Det er grunn til å rose Venstre for å ha lagt inn én time ekstra kontaktlærertid. Det har de klart fordi de har redusert skoledagen, og det er isolert sett bra, men jeg har lyst til å utfordre Venstre på om de vil ta skrittet fullt ut og være med på et større skoleforlik. Hvis en korter ned skoledagen til finsk nivå, eller til det nivået vi hadde før reformene begynte, er det mulig å gi lærerne 50 000 kr mer i lønn, og det er mulig å øke kontaktlærertiden med to timer. Det vil løfte kvaliteten, og det vil løfte læringen i norsk skole. Mitt spørsmål til våre venner i Venstre er om de vil bidra til det.

Det er fascinerende at en fra Senterpartiet, som nettopp har inngått et forlik med Rødt, som står veldig, veldig langt unna Senterpartiet, stiller det spørsmålet. Det er jo snakk om å kaste stein i glasshus. Når det er sagt, vil det alltid være sånn i forlik at en aldri er enig i alt. Vi har samarbeidet veldig godt med FrP tidligere. Når det gjelder f.eks. formuesskatten, deler vi et veldig godt grunnlag med den ikke-sosialistiske siden.

KrF og Senterpartiet har mye til felles. Det er det ingen tvil om. Det var mange som hoppet høyt i stolen den gangen Høyre lanserte forslaget om disse kuttene. Så forsto jeg at de har dempet dem litt, og det er jeg sånn sett glad for. Samtidig viser det at Senterpartiet med fordel kunne kommet over på ikke-sosialistisk side, og de er hjertelig velkommen. Når det gjelder det representanten drar opp om kirken, tenker jeg det er noe vi må løse når vi kommer så langt. Igjen: Hvis de vil være med på det, er de hjertelig velkommen til det.

På vårt landsmøte nå i vår hadde vi fire hovedsatsinger for familiepolitikken. Det ene gikk på skattelettelser for å få flere barn. Det andre handlet om å la foreldrene få lov til å jobbe 80 pst. mens staten gir de siste 20 pst. Vi hadde en kraftig økning i barnetrygden, og vi var også opptatt av kontantstøtten. Hvis jeg skal velge noe av dette, er det nok det fradraget vi gir barnefamiliene, men som koster oss 1,3 mrd. kr. Samtidig vet vi at regjeringen tar foreldrefradraget ned fra 25 000 kr til 15 000 kr. Vi tar det opp til 50 000 kr for barn nummer en og to, og 100 000 kr for barn nummer tre og fire. Det er klart: Vi trenger flere lærere, og vi trenger flere sykepleiere i framtiden. Derfor er det et veldig godt tiltak.

Nei, KrF er ikke der at vi ønsker å avvikle fylkeskommunen. Jeg regner ikke med at det var noen bombe. Jeg tror representanten må kikke ekstra nøye på vårt budsjett, for vi har lagt inn en halv milliard i økte midler til fylkeskommunen. Det går primært til vei og til rassikring. Vi har også en kraftig økning til kommunene på 3,5 mrd. kr, men kanskje det aller viktigste er at KrF bruker 7 mrd. kr mindre enn det de rød-grønne gjør i sitt statsbudsjett. Det er klart at det kan jo ha effekt, ikke minst når det gjelder inflasjon og rente. Vi kan komme i en situasjon der dette budsjettet er såpass ekspansivt at det flytter tidshorisonten for når vi kan få en rentenedgang, som igjen vil ha stor betydning. Jeg har selv vært med og styrt en kommune i 20 år og har sett at det er mye gjeld i kommunene. Jeg tenker at de 7 mrd. kr vi bruker mindre, vil kunne bidra til en lavere rente i større grad enn det regjeringens budsjett kan.

Ja, KrF er langt på vei enig med FrP i at lavere skatter og lavere avgifter er til beste for familiene, og ikke minst for næringslivet, når det gjelder å gi større valgfrihet. Jeg tror nok FrP og KrF er litt uenig med hensyn til selve inndekningen, hvordan en skal tilnærme seg den tenkningen, men det er jo sånn sett ikke uventet. Når det gjelder familiene, har vi en egen skattepakke, som jeg nevnte i mitt innlegg. Vi bruker 1,3 mrd. kr på å gi skattefradrag for familiene. Når det gjelder den siste delen av spørsmålet, om det budsjettet som nå ligger an til å bli vedtatt, brukte vi sterke ord da det ble lagt fram. Vi kalte det nemlig en katastrofe for mange norske barnefamilier. Vi ser at deler av det er rettet opp. Fremdeles er det mye som ikke er rettet opp, men som vi retter opp i vårt alternative budsjett.

Hvis det er ett budsjett som virkelig trekker i den retningen representanten foreslår, er det jo KrFs budsjett. Vi har, som jeg sa, en justispakke på nesten 1 mrd. kr. Vi legger inn masse penger til flere politistillinger og flere studenter på Politihøgskolen. Jeg vil sterkt anbefale representanten å kikke på det, og der tror jeg han vil se at vi har en retning i vårt budsjett som er en helt annen enn det representanten antyder.

Den såkalte ABE-reformen var noe som ble innført med Solberg-regjeringen i 2015, og den gangen hadde en 0,5 pst. kutt årlig. Det fungerte bra den gangen, slik vi opplever det. De siste årene har det ikke vært noe som helst kutt. Reformen er blitt lagt i skuffen. Vi mener det generelt er grunnlag for å legge på 1 pst. kutt. Vi har sett den debatten som har gått i landet om direktørepidemi og i det hele tatt, så vi opplever at det er en god tilnærming. Vi har også en justispakke på 800 mill. kr, så når det gjelder det representanten er opptatt av, tror jeg vi har gode løsninger.

Norge er mulighetenes land, bygd på rike naturressurser og sterke institusjoner med utgangspunkt i verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. Staten eser ut samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager samtidig som læringen har falt. Vi har høyt sykefravær. Vi har mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste. De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk i stedet for å styrke grunnlaget for velferden. Regjeringen styrer mot motorhavari for velferden. De pøser på med drivstoff uten å huske verken oljeskift eller nødvendige reparasjoner. Familien er samfunnets grunnenhet. Samtidig har vi svært lave fødselstall, og mange familier sliter med å få hverdagen og økonomien til å gå rundt. KrF vil gi familiene valgfrihet og handlingsrom. Vi vil at familiene skal få velge når de vil ha barn ved at studenter og andre unge foreldre får rett til foreldrepenger på minst 3 G uansett om de har vært i arbeid eller ikke. Vi foreslår å gi familiene skattefradrag på 50 000 kr per barn for barn nummer en og to og 100 000 kr for barn nummer tre og fire. Vi øker også barnetrygden til 2 250 kroner i måneden, og med det vil vi redusere antallet fattige barn med 5 000. Videre er det altfor mange barn som ikke lærer det de skal i skolen. Siden 1996 har andre partier brukt milliarder på å gjøre grunnskolen to år lengre. Det har gått ut over kvaliteten og lærernes vilkår. Resultatet er at vi har falt til bunns i Norden og til midt på treet i OECD. Heldigvis er ikke løsningen langt unna. Vi finner den i Finland, og vi finner den slik skolen var i Norge før reformene satte inn. KrF foreslår litt kortere skoledag, til finsk nivå. Det vil frigjøre ressurser til 50 000 kr i høyere lærerlønn. Det gir to timer mer kontaktlærertid i uka for lærerne til å følge opp elevene, og ikke minst også en halv milliard ekstra til trykte lærebøker. Som PISA-sjefen sier: Kvalitet i skolen handler om å rekruttere og beholde dyktige lærere og gi dem nok tid til å følge opp elevene, det handler ikke om lange skoledager. Spørsmålet er: Hva venter regjeringen på? En annen utfordring er regjeringens skattepolitikk, med høy eierbeskatning, ustabilitet og uforutsigbarhet. Stadig flere dyktige eiere velger å flytte ut, og nyskaping og vekst hemmes. KrF foreslår å kutte skatten på norsk eierskap ved å redusere verdsettelsen av aksjer og driftsmidler i formuesskatten til 60 pst. I tillegg vil vi erstatte exitskatten med et mer næringsvennlig alternativ. En utfordring er også at vi har 700 000 personer som står utenfor arbeidslivet. Andelen syke og uføre er mye høyere enn i våre naboland, og tallet på unge uføre bare øker. I KrF foreslår vi rett og slett å legge vekk regjeringens skattelotteri. Vi vil heller innføre et arbeidsfradrag for alle unge på 100 000 kr for å stimulere til at unge kommer i arbeid. Vi foreslår også at arbeidstakere får et større finansieringsansvar for langtidsfraværet for å motivere til å få sykmeldte tilbake i jobb. Den siste utfordringen er den voksende gjengkriminaliteten. Statsministerens svar på stadig mer alvorlige hendelser er at vi ikke kan ha det slik i Norge. Hvorfor vil ikke regjeringen støtte våre forslag om mer politibemanning og økt inntak på Politihøgskolen? Det er på tide å vedlikeholde samfunnsmotoren. Vi må kutte i statlig byråkrati, næringsstøtte og klimatiltak med liten effekt, og vi må la familier, unge og bedrifter sitte igjen med mer gjennom lavere skatter. Vi må også styrke skole og politi og prioritere klimakutt som monner i fattige land.

Vi har nå kommet fram til finansdebatten, og vi ser de ulike budsjettene, slik de foreligger. I Kristelig Folkepartis alternative budsjett kutter vi klimagassutslippene mye mer enn det MDG oppnår med sitt budsjett. Vi øker kapitalinnskuddet til klimainvesteringsfondet med 5 mrd. kr. Vi har høyere CO2-avgifter på drivstoff. MDG har, som et plaster på såret, fått et utvalg som skal se på en mulig framtidig avvikling av oljenæringen. Da er mitt spørsmål til MDG: Hvordan kan dere være fornøyde med dette? Når dere nå har blitt gjort kjent med det, vil dere vurdere å støtte Kristelig Folkepartis alternative budsjett?

I Aftenposten i går kveld kunne vi lese at med dette budsjettforslaget kommer det til å bli 6 400 flere uføre i Norge. En velger å øke fribeløpet fra 0,4 G til 1 G og inntektsgrensen til rett over 130 000. SSB er en institusjon jeg har stor tillit til, og de tror altså at det nå blir mer gunstig å kombinere uføretrygd med arbeid. Vi kan lese at dette er en seier for Rødt. Det kan jo være nyttig, eller interessant, å høre Rødts refleksjoner om dette. Har de ikke tillit til SSB? Hvem mener de tar feil her?

I Kristelig Folkeparti er vi veldig kritiske til at flertallet nå avvikler tilskuddet til veiledning av nye lærere. Det er en ordning vi fikk på plass under Solberg-regjeringen, nettopp for å gi nye lærere en god start. I tillegg kuttes det 95 mill. kr til etterutdanning for ansatte i grunnskolen, og dette skjer i en tid der vi sliter med å utdanne nok lærere, særlig mattelærere. Da er det helt uforståelig at Senterpartiet kutter i tiltak som både styrker kompetansen og gjør yrket mer attraktivt. Dette er ikke tiden for å kutte; det er tiden for å investere i lærerne våre. Jeg vil derfor spørre Senterpartiet: Hvordan kan dere forsvare å svekke satsingen på lærerne når vi vet at kvaliteten i skolen står og faller på nettopp dem?

Jeg får begynne med å gratulere representanten Moflag med å ha fått flertall for budsjettet. Det jeg er opptatt av, er rente og inflasjon. KrF har minst oljepengebruk av alle partier på Stortinget i de framlagte budsjettene. Vi bruker faktisk 7 mrd. kr mindre enn forlikspartiene. Vi viser at det går an å prioritere. Forlikspartiene gjør det motsatte: De øker oljepengebruken betydelig, og i tillegg finansierer de i stor grad varige utgiftsøkninger med engangsinntekter fra anslagsendringer. Det er ikke bærekraftig økonomisk politikk. Budsjettet blir mer ekspansivt, og sjansen for rentereduksjon er redusert. Det rammer både familier og næringsliv. KrF mener vi må ta ansvar for framtidens økonomi og ikke bruke oljepenger som en sovepute. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er: Tror man virkelig at dette felles budsjettet vil bidra til rentenedgang og redusert inflasjon, eller er det faktisk så ekspansivt at vi kommer til å se det motsatte?

Jeg har et par spørsmål det hadde vært interessant å høre statsrådens tanker og refleksjoner om. Det første er: Hvordan opplever finansministeren at den utenrikspolitiske og den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg for Norge de siste årene? Det andre spørsmålet er: Hvor skal en sette grensen? Apple, Alphabet og Microsoft leverer alle via-via til våpenindustrien. Det vil alltid være en eller annen form for underleverandør som leverer via noen til noen. Har statsråden noen refleksjoner om hvor vi skal sette denne grensen?

I likhet med flere av de andre partiene stusser også KrF over at forslagene i denne saken fremmes tirsdag morgen og trolig vedtas samme dag. Det gjelder tross alt verdens største fond, og da bør en kunne ta seg noe mer tid, f.eks. med en eller annen form for komitébehandling. Når det er sagt, slutter KrF opp om finansministerens hovedbudskap i redegjørelsen om oljefondet. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen på lang tid. Økonomisk politikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk er blitt tettere sammenvevd. Det samme gjelder handelen mellom land og bedrifter. Teknologiselskaper er en del av verdikjeden til de fleste virksomheter, også våpenindustrien. Vi merker oss også finansministerens understreking av at Etikkrådet tidligere i år har varslet at de har flere teknologiselskaper under utredning knyttet til kriteriene for menneskerettigheter og krig og konflikt. KrF er enig med finansministeren i at et fond som ikke kan være investert i verdens største selskaper, neppe kan forbli et globalt indeksfond. Det vil kunne øke risikoen eller redusere den forventede avkastningen. Jeg vil også minne om at oljefondets beslutning om å trekke seg ut av det amerikanske selskapet Caterpillar vakte sterke reaksjoner i USA. Amerikansk UD sa bl.a. til NRK: «Vi er svært bekymret over beslutningen fra det norske oljefondet, som ser ut til å være basert på urettmessige påstander mot Caterpillar og den israelske regjeringen.» Finansavisen har også på en god måte vist hvor mye Norge faktisk tapte på nedsalget av Caterpillar. KrF vil sterkt advare mot at Stortinget politiserer fondet og bruker det som et utenrikspolitisk verktøy. Som vi også sa forrige gang Stortinget debatterte dette, vil det først og fremst ramme oss selv. Forslaget om å utelukke alle israelske selskaper fra oljefondets investeringer bare fordi de er israelske, er rett og slett uansvarlig. Oljefondet utelukker ikke land, det utelukker enkeltselskaper. Jeg synes ellers det er vanskelig å skjønne at partiene som foreslår en sånn Israel-boikott, ikke forstår at det vil bli tolket som at Norge bruker fondet som et utenrikspolitisk virkemiddel. Forslaget vil undergrave fondets tillit og troverdighet internasjonalt og sette tilgangen til viktige markeder – og dermed våre felles sparepenger – i fare. Det er ikke Norge tjent med, og våre barnebarn er heller ikke tjent med det. KrF støtter at det foretas en gjennomgang av det etiske regelverket for fondet. Vi må også huske at det er en etisk forpliktelse å forvalte fondet med sikte på varig verdiskaping for dagens og framtidige generasjoner, sånn Stortinget understreket enstemmig for fire år siden. Oppsummert: KrF kommer til å støtte de fire forslagene representanten Frode Jacobsen fremmet.

Takk igjen for en god redegjørelse. Det jeg lurer på, er hva finansministeren tror hadde vært konsekvensen for Norge hvis vi hadde gjennomført dette og trukket oss ut av alle selskaper i Israel.

På vegne av KrF vil jeg begynne med å takke for en reflektert og god redegjørelse fra finansministeren. La meg videre si at krig er grusomt, og de menneskelige lidelsene i Israel og i Gaza som følge av krigen som Hamas startet 7. oktober, har vært forferdelige. At det nå er blitt våpenhvile, gislene er frigitt og de store lidelsene til sivilbefolkningen i Gaza som følge av krigen har tatt slutt, er det verdt å glede seg over. Freden er skjør, og mye kan gå galt, men utsiktene til en varig fred og en løsning på konflikten mellom palestinerne og Israel er bedre enn de har vært siden Oslo-avtalen for mer enn 30 år siden. Israel har rett til å forsvare seg mot Hamas, mot Hizbollah og mot Iran. At det begås feil og overtramp på begge sider i en krig, er dessverre normalt. At det er store sivile tapstall i en urban krig der den ene parten bruker sivile som skjold, mens de stridende oppholder seg i tunneler under bakken, er en tragedie. Men det er forskjell på store sivile tapstall og et folkemord – store forskjeller. Det var de som skrev folkemordkonvensjonen, veldig tydelige på. Jeg er bekymret for at bruken av folkemordbegrepet har bidratt til å nøre opp under jødehat her hjemme, og at det har rammet norske jøder uforskyldt. Ord kan føre til handlinger, og her mener jeg bl.a. statsministeren burde vært tydeligere og tatt til motmæle mot beskyldningene fra sine samarbeidspartier. I denne situasjonen må vi beholde et varmt hjerte og et kaldt hode, også når det gjelder oljefondet. Enkelte partier har krevd Nicolai Tangens avgang fra fondet på grunn av investeringer i israelske selskaper. Det blir helt feil. Norge har ikke tradisjon for å innføre sanksjoner alene, og det bør heller ikke endres nå. Det er multilaterale, globale og tvingende sanksjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet, eller andre tiltak som det er bred internasjonal oppslutning om, som har størst legitimitet og effekt for å påvirke en stat til å endre atferd, og det er ikke realistisk å forvente at FNs sikkerhetsråd, EU eller en annen bred sammenslutning av likesinnede land vil innføre handelsboikott av Israel. Forslaget om å utelukke alle israelske selskaper fra oljefondets investeringer bare fordi de er israelske, er direkte oppsiktsvekkende. Oljefondet utelukker ikke land, de utelukker enkeltselskaper. Mener partiene som foreslår dette, at Israel skal behandles på en annen måte enn alle andre land? Og tror disse partiene virkelig at et grep som Israel-boikott ikke vil bli tolket som at Norge begynner å bruke fondet som et utenrikspolitisk virkemiddel? Tror disse partiene virkelig at dette ikke vil undergrave fondets tillit og troverdighet internasjonalt og dermed sette våre felles sparepenger i fare? Oljefondets beslutning om å trekke seg ut av det amerikanske selskapet Caterpillar har vakt sterke reaksjoner i USA. Amerikansk UD sa til Dagens Næringsliv at de er «svært bekymret» over det norske statlige investeringsfondets avgjørelse, «som ser ut til å være basert på urettmessige påstander mot Caterpillar og den israelske regjeringen». Det er 24 selskaper som er utelukket på grunn av alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig og konflikt, og hele 17 av disse – finansministeren sa 17, sannsynligvis er det 17 – er relatert til Israel, så langt vi klarer å se av oversikten fra Norges Bank. Men ingen av dem har noe med f.eks. krigen i Jemen å gjøre. Mange av uttrekkene relatert til Israel kom etter politisk press i forbindelse med valgkampen. Det etiske regelverket er viktig, og det må følges. Fondet er avhengig av tillit internasjonalt for å kunne operere i viktige markeder. Derfor vil KrF sterkt advare mot at Stortinget politiserer fondet og bruker det som et utenrikspolitisk verktøy. Det vil først og fremst ramme oss selv. Helt avslutningsvis vil jeg si at KrF er positiv til en gjennomgang av det etiske regelverket, sånn som finansministeren tok til orde for i sin gode og reflekterte redegjørelse.

Takk for svaret fra finansministeren. Jeg husker godt barnehageutbyggingen i 2005. Da møtte jeg på finansministerens kontor, og vi hadde en prat om det den gangen. Det er tydelig at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet representerer veldig ulik politikk. I dag ble det enda klarere med alle de familiepolitiske kuttene som vi har sett i dette forslaget. Arbeiderpartiet står for arbeidslinjen, og Kristelig Folkeparti står for familielinjen med valgfrihet for familiene. Det fødes ikke nok barn i dette landet. Hvem skal betale skattene i framtiden, hvem skal være lærere, og hvem skal være sykepleiere? Og hvor ble det av valgfriheten for familiene? Arbeiderpartiet ønsker en fra-vugge-til-grav-tenkning, og Kristelig Folkeparti ønsker at familiene selv skal få lov til å bestemme. Det er på tide at dette stortinget tar inn over seg at vi trenger flere barn, og at vi innser at en av de store bombene og farene for Norge nettopp er at vi ikke har nok barn i dette landet. Først og fremst er dette budsjettforslaget både usosialt og ille for mange norske familier.

Dette budsjettet er en katastrofe for mange norske familier. Regjeringen kutter dramatisk i foreldrepengene til unge og de som har vært lite i arbeid, foreldrefradraget reduseres med 40 pst., og for det tredje raserer de støtten til enslige foreldre. Dette er ekstremt usosiale kutt. På toppen av det hele kommer det reelle kuttet også i barnetrygden og kontantstøtten. En av de aller største utfordringene Norge står overfor, er at det ikke fødes nok barn. I en tid der familiens økonomi og valgfrihet er under sterkt press, kutter altså regjeringen enda mer. Den norske stat blir stadig rikere. Vi tenker at man må gi mer av den rikdommen tilbake til innbyggerne og næringslivet. Det er ikke det som skjer med den næringsfiendtlige formuesskatten på arbeidende kapital. Den må betales uavhengig av overskudd, og den kveler nyskapning, innovasjon og investeringer i små og store bedrifter rundt i landet. Partiene som regjeringen skal lande budsjettet med, har vidt forskjellige prioriteringer, og flere har allerede avlyst Arbeiderpartiets løfte om ikke å øke skattene for bedrifter og privatpersoner. Statsbudsjettet er allerede høyere enn noen gang, og derfor ser vi med bekymring på hvordan dette vil se ut i behandlingen i desember. Vi må forvalte verdiene på en bærekraftig måte, og vi må investere i framtiden for å bygge grunnlaget for velferdssamfunnet vårt framover. Det skal være trygt å bli gammel i Norge. Derfor er det urovekkende at regjeringen ikke satser nok på nødvendige sykehjemsplasser og på eldreombud, eller at det er nok økning i pensjonen for enslige minstepensjonister. Det er ikke staten som driver eldreomsorgen, det er kommunene. Når kommunene sliter økonomisk, er det de eldre og deres familier som bærer kostnaden for det. I møte med eldrebølgen, i møte med synkende fødselstall og ikke minst i møte med økende økonomisk usikkerhet trenger vi et budsjett som gjør det mulig både å bli gammel på en verdig måte, å starte bedrifter i Norge og, ikke minst, å få flere barn. Slik vi opplever det, legger ikke dette budsjettet opp til det.

Strømprisene i dette landet er dypt urettferdige. Til tider har vi sett opptil 600 ganger høyere strømpris i ett strømområde enn i et annet. Det er ikke bra. Vi har nå fått såkalt norgespris for privat konsum, som tar vekk de mest urettferdige toppene for oss forbrukere, men for næringslivet er det ennå ikke funnet noen løsning. Her må det finnes bedre løsninger enn vi ser i dag. Forskjellene i strømpris mellom strømområdene er altfor store og ikke minst konkurransevridende. I valgkampen snakket jeg med en bedriftseier som fortalte at selv mellom NO1, som i stor grad er Østlandet, og NO2, som i stor grad er Sørlandet, betalte bedriften til tider 50 pst. mer for strømmen i NO2 enn konkurrenten i NO1. Når strøm i tillegg er en viktig innsatsfaktor i det mange bedrifter produserer, skjønner alle at dette ikke kan fortsette. Hadde strømprisene vært like høye i Oslo som de har vært på Sørlandet og Sør-Vestlandet, hadde Arbeiderpartiet løst dette for lenge siden. Det er på høy tid med mer rettferdige strømpriser for næringslivet som ikke er konkurransevridende. Vi er urolige for hvordan regjeringen vil forholde seg til Nye veier i denne stortingsperioden. Landet vårt trenger gode veier, bokstavelig talt landet rundt. Nye veier har vist seg som et effektivt instrument for veibygging, og det å legge samfunnsøkonomisk nytte til grunn har vært en klok tilnærming ved prioritering av veiprosjektene. Flere steder i landet vårt handler dette for det første om å få en vei som har god framkommelighet, ikke med utenlandske vogntog som sperrer veien vinterstid på dårlige dekk. For det andre handler det om å knytte sammen regioner i landet vårt til bedre arbeidsmarkedsregioner. For det tredje – og ikke minst – handler det om å få en trafikksikker vei med færre dødsulykker. Dette trenger landet vårt, og det er en god prioritering. Nye veier må derfor sikres god finansiering videre inn i denne stortingsperioden.

Norge er et fantastisk land bygd på rike naturressurser, frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. En av disse utfordringene er regjeringens skattepolitikk, som sender dyktige eiere ut av landet. Formuesskatten på arbeidende kapital må betales uavhengig av overskudd og kveler nyskaping, innovasjon og investeringer i små og store bedrifter over hele landet. Kristelig Folkeparti ser på småbedrifter, familieeide selskaper og lokale arbeidsplasser som bærere av viktige verdier, nemlig fellesskap, ansvarlighet og nærhet til folk. Nettopp derfor har vi lenge vært opptatt av rammevilkårene for de virksomhetene som gir liv til bygder, tettsteder og lokalsamfunn, ikke minst nettopp ved å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. I tillegg er det tid for skattelette for familiene. Å få barn gir store ekstrakostnader til bolig, bil, fritidsaktiviteter, mat og klær. Kristelig Folkeparti vil legge til rette for at familier kan få så mange barn som de ønsker. I dag er det ikke sånn. Fødselstallene er svært lave. Mange, særlig menn, peker på økonomi som en hindring. Derfor vil Kristelig Folkeparti øke foreldrefradraget til 50 000 kr for barn nummer én og to, og 100 000 kr for barn nummer tre og videre. Dette grepet har bidratt til høye fødselstall i Frankrike, og vi tror det kan bidra til det samme i Norge. Skolen er framtidens samfunn og økonomi. Samtidig har skoleresultatene falt til et bunnivå i Norden. Kristelig Folkeparti vil lytte til lærerne og OECD og gi lærerne høyere lønn og mer tid til å følge opp elevene – finansiert av kortere skoledag, sånn som Finland har gjort. Sånn blir læreryrket mer attraktivt, og lærerne får tiden som trengs for å bygge gode relasjoner med elevene, noe som er selve nøkkelen til læring. Vi må også hjelpe flere av de 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeid. Kristelig Folkeparti vil derfor ha en uførereform inspirert av Danmark. Uføre med gradert uføretrygd kan få større arbeidsmuligheter ved at arbeidsgivere kan betale litt lavere lønn og uføretrygden kan gis som kompensasjon for redusert timelønn. Dette er vinn-vinn for enkeltmennesker og for samfunnet. Siden statsministeren fremdeles er til stede, har jeg også lyst til å gratulere statsministeren med et godt valg. Jeg har også lyst til å takke for invitasjonen til et skatteutvalg. Vi kommer til å møte der. Jeg tror alle i salen er enige om at dette blir en spennende og interessant stortingsperiode.