OverStortinget

Det er nå, på måneden faktisk, 40 år siden Kåre Willoch stilte kabinettsspørsmål for å skaffe flertall for å øke drivstoffavgiftene, med det resultat at Carl I. Hagen og FrP valgte å innvilge hans avskjedssøknad, som Hagen uttrykte det selv. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars 1986 la regjeringen frem påskepakken, hvor ett av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre per liter. Det ble banen tile regjeringen Willoch. Parallellen til dagens debatt er slående, ikke bare i tid, men også i sak. I 1986 aksepterte ikke FrP at privatøkonomien til folk flest og kostnadene til næringslivet ble rammet av høye pumpepriser. Det gjør vi heller ikke i 2026. Men til forskjell fra 1986 har vi nå en regjering som ikke ser ut til å forstå eller ta ansvar for problemene vanlige folk sliter med der ute, utenfor regjeringsboblen. De ser ikke konsekvensene av sin egen politikk og hvordan en rik og mektig stat utarmer folk flest med høye skatter og avgifter – en rik stat som gjør borgerne fattigere. Samtidig spriker regjeringens parlamentariske grunnlag i alle retninger. Mens klimapartiene kanskje egentlig er litt fornøyd med høye drivstoffpriser, ser det ut til at SV er mer bekymret for at også de rike skal få fylle rimeligere drivstoff enn at vanlige folk skal få det litt lettere i dyrtiden. Samtidig mener Senterpartiet nå plutselig det Fremskrittspartiet har ment siden 1986, og før den tid. Dersom forslaget får flertall i dag, og det virkelig er sånn som finansministeren forsøker å gi inntrykk av, at det vil ramme norsk økonomi så utrolig negativt, som regjeringen ser ut til å mene, kan man jo bare spørre seg: Hvorfor tar de ikke konsekvensen av det? Hvorfor gjør ikke Støre som Willoch?