OverStortinget

La oss være ærlige om hvordan straffereaksjoner overfor barn og unge faktisk fungerer i Norge i dag. Realiteten er at konsekvensene ofte er minimale. Svært få under 18 år soner i fengsel, og kapasiteten i egne ungdomsenheter er nede i rundt 21 plasser nasjonalt, og for få ligger nært der mest ungdomskriminalitet skjer. Det forteller at systemet ikke er rigget for å reagere tydelig, selv ved alvorlige lovbrudd. Politiet får også mer arbeid med transport. I stedet møtes unge lovbrytere med ungdomsstraff og oppfølgingstiltak. Intensjonen kan være god, men praksis er noe helt annet. Prosessen er tung, byråkratisk og full av nye sjanser. Gang på gang ser vi at vilkår brytes uten reelle konsekvenser. Dette undergraver både reaksjonens troverdighet og respekten for loven. Samtidig vet vi at mye kriminalitet aldri blir anmeldt. Mørketallene er betydelige, særlig innenfor vold og trusler i ungdomsmiljøer. Når både oppdagelsesrisikoen og konsekvensene er lave, sendes et farlig signal: Risikoen ved å begå kriminalitet er liten. Fremskrittspartiet mener det trengs en kraftig innskjerpelse. Ungdomsstraff skal ikke være en ordning der man får stadig nye omkamper. Dersom fastsatte vilkår brytes, må den subsidiære straffen fullbyrdes umiddelbart. Alt annet er et svik mot både ofre og samfunn. Videre ser vi at unge under 18 år behandles betydelig mildere enn voksne, også ved grove lovbrudd. Det er feil signal. Alvorlige handlinger må få alvorlige konsekvenser, uavhengig av alder. Barnekonvensjonen stiller krav til hvordan mindreårige skal behandles, men den er ikke til hinder for tydelige reaksjoner. Tvert imot forutsetter den at samfunnet ivaretar både barnets og andres trygghet. Unge rekrutteres til kriminalitet nettopp fordi de er under den kriminelle lavalder. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere. Derfor må den senkes til 14 år. Dette handler om å gjenreise konsekvenser, om rettferdighet og om å ta tilbake kontrollen.