Jeg skal ta en stemmeforklaring når det gjelder FrPs forslag, forslagene nr. 1–3 i innstillingen og de løse forslagene nr. 23–30. Vi ønsker å stemme for den opprinnelige teksten i § 2 slik at den skal lyde: «Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for fellesskap mellom innsatte, arbeide for å forebygge isolasjon, og så langt mulig avhjelpe negative virkninger av isolasjon.» §§ 17 og 22 ønsker vi å stemme mot i sin helhet, og vi håper at det kan gis mulighet for det. I § 37 «Generelle regler for utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte» ønsker vi å stryke halve første ledd, slik at den lyder: En innsatt kan bare utelukkes fra fellesskap med andre innsatte når dette har hjemmel i lov. Fra annet ledd og ut har vi ingen forslag til endringer, og kommer til å stemme for. I ny § 37 a «Utelukkelse på grunn av forhold ved den innsatte» har Fremskrittspartiet forslag til tillegg i bokstav d, hvor vi ønsker å ta med følgende: «... herunder for å hindre spredning av narkotika og alkohol mellom innsatte.» I tillegg har FrP to forslag til nye bokstaver: e. ivareta ekstraordinære ordensmessige hensyn. f. hindre utbredelse av en allmennfarlig sykdom som smitter ved indirekte kontakt, dråpesmitte eller luftbåren smitte. Alle disse tre forslagene er spilt inn. I ny § 37 c «Særregler om utelukkelse av innsatte under 18 år» ønsker vi å stryke første setning i første ledd, slik at den starter med «Det skal fremgå av beslutningen ...». I § 38 «Generelle regler for bruk av tvangsmidler» ønsker FrP å ta ut første setning i annet ledd slik at annet ledd starter med «Tvangsmiddelet kan bare brukes når behovet klart overstiger de negative konsekvensene ...». I ny § 38 a «Bruk av håndjern, transportjern ...» ønsker FrP å ta ut annet ledd som forbyr spyttbeskytter overfor innsatte under 18 år. Tredje ledd blir dermed flyttet opp slik at annet ledd dermed vil starte med «Tvangsmidlene nevnt i første ledd kan bare ...». I ny § 38 d «Bruk av sikkerhetsseng» ønsker FrP å ta ut siste setning i første ledd slik at første ledd avsluttes med «... som siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.». I ny § 38 e «Særregler for bruk av tvangsmidler overfor innsatte under 18 år» ønsker FrP å ta ut annet ledd slik at tredje ledd blir annet ledd og dermed starter med «Innsatte under 18 år som er plassert i sikkerhetscelle ...».

Jeg takker for svaret. Dersom ikke ansatte selv evner å håndtere situasjonen, må jo politiet tilkalles, og ved å minimere verktøy og mulighet til å håndtere situasjonen i kriminalomsorgen må politiet oftere måtte bistå ved uønskede hendelser, tenker jeg. Mener justisministeren at politiet har nok ressurser til enda mer ansvar og enda flere oppdrag?

Over til noe annet: I denne saken foreslås det å frata eller gjøre vanskelig for de ansatte å bruke verktøy for å håndtere en uønsket situasjon. Når en kritisk hendelse oppstår, har de ansatte ofte kun et øyeblikk til vurdering, mens beslutningen om at denne vurderingen burde ha vært en annen, kan tas lang tid etterpå. Ser ministeren at det kan være uheldig ikke å ha fagutdannede ledere med erfaring fra operativ tjeneste ved KRUS, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, med hensyn til erfaring med muligheten til vurdering og refleksjon når hendelser skjer?

Meningsfull kontakt skal jo også de innsatte under 18 år ha, og de skal «til enhver tid» ha tilgang til meningsfull kontakt med andre. Hvem disse andre er som skal stå for den kontakten, står det ikke noe om. Ser statsråden at det kan bli utfordrende dersom hver og en innsatt, både over og under 18 år, skal ha individuell oppfølging og enkelte så mye som til enhver tid? Hvordan er det tenkt at kriminalomsorgens knappe midler skal kunne imøtekomme dette?

I § 17 foreslår Justis- og beredskapsdepartementet at de innsatte som ikke deltar i ordinært fellesskap, skal tilbys mer enn to timer meningsfull kontakt med andre personer. Hva som er meningsfullt, er subjektivt. Hva som kan defineres som meningsfullt for meg, er kanskje noe helt annet enn det som er meningsfullt for andre. Jeg vil også påstå at det vil være svært store forskjeller mellom de innsatte med tanke på hva som er meningsfullt for den enkelte. Hva er det denne meningsfulle kontakten er tenkt å være?

Det gjør inntrykk å høre om ansatte i kriminalomsorgen som opplever økning i vold og trusler. Over halvparten av ansatte forteller at de har vært redde på jobb, og de fleste har opplevd trusler, spytting og fysisk vold. De ansatte i kriminalomsorgen har en svært krevende hverdag, kommer det fram i en rapport utført av Rambøll i 2023. Flere ansatte flykter fra sine stillinger, og de som fortsatt står i det, slår alarm. De forteller at de har mistet kontrollen, og de frykter at noen må dø før politikerne tar grep. Denne saken er dessverre motsatt av det de ansatte ønsker seg. Vold og uønskede handlinger mot andre innsatte og ansatte må forebygges og forhindres. I denne saken fratas og innskrenkes de ansattes verktøy til nettopp dette. De innsatte får flere rettigheter, mens de ansatte tildeles mindre tillit til å løse en uønsket situasjon godt nok. Enkelte verktøy kan, i en objektiv vurdering av situasjonen, være den riktige. Totalforbud mot tvangsmidler som spyttbeskytter og sikkerhetsseng for innsatte under 18 år, kan være feil dersom det i en kritisk situasjon vurderes som barnets beste. Regjeringen må stole på evnene til ansatte innen kriminalomsorgen, på at de tar gode vurderinger ved kritiske situasjoner. I denne saken blir ansatte degradert med forbud, innskrenkinger og en detaljgrad de ikke kommer til å klare å oppnå med den bemanningen regjeringen har lagt opp til i dag. FrP mener at de ansatte må gis mulighet til å håndtere ulike situasjoner på den mest hensiktsmessige måten for å sikre best mulig ressursutnyttelse og sin egen sikkerhet. Jeg vil komme tilbake til stemmeforklaring i mitt neste innlegg, men herved vil jeg gjerne ta opp alle FrPs forslag.

Straffens fremste formål bør ikke for enhver pris være å gi gjerningspersonen en ny sjanse. En gjerningsperson har kanskje ikke noen tilknytning til Norge i det hele tatt. Straffens fremste formål bør være å beskytte samfunnet og sikre rettferdighet for offeret. Det er det som må ligge til grunn – ikke en naiv tro på at rehabilitering skal løse alt. Stortingsmeldingen bærer preg av en farlig ensidighet. Rehabilitering løftes fram som nærmest et overordnet mål, mens hensynet til samfunnsvern og allmennpreventive effekter tones ned. Det er en kurs Fremskrittspartiet tar kraftig avstand fra. For hva sier vi til ofre når gjerningspersoner gang på gang slipper unna med milde reaksjoner? Den stadig økende og grovere ungdomskriminaliteten er et tydelig eksempel på at dagens politikk har feilet. Reaksjonene er blitt en vits. Vi ser voldelige gjenger hvor unge brukes systematisk – ikke fordi de er modne, men fordi systemet beskytter dem. Når 14-åringer brukes som barnesoldater for kyniske bakmenn, er det svikt i samfunnets fremste oppgave: å beskytte innbyggerne. Vi må lukke smutthullet nå. Voldelige gjengkriminelle må stoppes med konsekvenser – ikke boller og brus. Fremskrittspartiet foreslår derfor tre klare tiltak: senke den kriminelle lavalder til 14 år fjerne strafferabatten for grove lovbrudd. Alvorlig kriminalitet skal møtes med alvorlige konsekvenser – uansett alder. innføre automatisk soning ved brudd på ungdomsstraff. Dagens ordning, med stadige omkamper, undergraver hele systemets troverdighet. Dette handler ikke om å være hard for hardhetens skyld. Det handler om å være rettferdig, om å stå på offerets side og om å gjenreise tilliten til rettsstaten etter fire og et halvt år med Ap i regjering. Norge trenger tydelige grenser, konsekvenser og et rettssystem som setter lovlydige borgere først.

La oss være ærlige om hvordan straffereaksjoner overfor barn og unge faktisk fungerer i Norge i dag. Realiteten er at konsekvensene ofte er minimale. Svært få under 18 år soner i fengsel, og kapasiteten i egne ungdomsenheter er nede i rundt 21 plasser nasjonalt, og for få ligger nært der mest ungdomskriminalitet skjer. Det forteller at systemet ikke er rigget for å reagere tydelig, selv ved alvorlige lovbrudd. Politiet får også mer arbeid med transport. I stedet møtes unge lovbrytere med ungdomsstraff og oppfølgingstiltak. Intensjonen kan være god, men praksis er noe helt annet. Prosessen er tung, byråkratisk og full av nye sjanser. Gang på gang ser vi at vilkår brytes uten reelle konsekvenser. Dette undergraver både reaksjonens troverdighet og respekten for loven. Samtidig vet vi at mye kriminalitet aldri blir anmeldt. Mørketallene er betydelige, særlig innenfor vold og trusler i ungdomsmiljøer. Når både oppdagelsesrisikoen og konsekvensene er lave, sendes et farlig signal: Risikoen ved å begå kriminalitet er liten. Fremskrittspartiet mener det trengs en kraftig innskjerpelse. Ungdomsstraff skal ikke være en ordning der man får stadig nye omkamper. Dersom fastsatte vilkår brytes, må den subsidiære straffen fullbyrdes umiddelbart. Alt annet er et svik mot både ofre og samfunn. Videre ser vi at unge under 18 år behandles betydelig mildere enn voksne, også ved grove lovbrudd. Det er feil signal. Alvorlige handlinger må få alvorlige konsekvenser, uavhengig av alder. Barnekonvensjonen stiller krav til hvordan mindreårige skal behandles, men den er ikke til hinder for tydelige reaksjoner. Tvert imot forutsetter den at samfunnet ivaretar både barnets og andres trygghet. Unge rekrutteres til kriminalitet nettopp fordi de er under den kriminelle lavalder. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere. Derfor må den senkes til 14 år. Dette handler om å gjenreise konsekvenser, om rettferdighet og om å ta tilbake kontrollen.

Clare’s Law ble innført som lov i Storbritannia i 2014 og har vist seg å være forebyggende og å styrke individers rett til informasjon og vise at gjentakende vold kan avdekkes. Likevel finnes det også flere ulemper med denne modellen, bl.a. når det gjelder personvern og rettssikkerhet, ved at sensitiv informasjon deles uten dom, mange får informasjon som ikke nødvendigvis endrer situasjonen, f.eks. ved å forlate partneren, og manglende opplysninger betyr ikke nødvendigvis at personen er trygg. Ordningen krever også betydelige politiressurser til behandling av forespørsel, risikovurdering og oppfølging. Det er også en risiko for utilsiktede konsekvenser, som f.eks. at situasjonen kan eskalere dersom partneren får vite om forespørselen. Det er stor forskjell på «want to know» og «need to know». Modellen man fokuserer på i denne saken, er Clare’s Law, som kan være et nyttig forebyggende verktøy også i Norge, men sannsynligvis ikke nok til å forhindre vold. Likevel er det viktig å utrede om modellen kan implementeres innenfor rammene av grunnleggende rettsprinsipper og bidra til å forebygge negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner. Uansett er det mange tiltak som sammen kan beskytte og unngå uønskede handlinger.

En ting til som gjør at det kan bli vanskelig å forebygge, er at dette også gjelder innvandrere. Det er vanskelig å forebygge på forhånd det som kommer til Norge, og kanskje etter kun kort tid medfører ungdomskriminelle eller yngre kriminelle. Er det også en del av dette med tiltak som tenkes på?

Én ting er å komme inn på riktig måte, men hvordan har regjeringen tenkt med hensyn til de lukkede miljøene, altså det å forebygge vold i nære relasjoner i strengt religiøse samfunn, hvor politiet egentlig ikke har tilgang og andre hjelpemidler heller ikke har innsyn? Hvilke tiltak tenker regjeringen da å sette i gang med?

I saker vi har behandlet tidligere i dag, har det vært gjentatt at flere unge kriminelle ofte har voldshistorikk. Det betyr at det er en negativ spiral med voldshistorikk og erfaringer hjemmefra som man tar med seg. Hvilke muligheter tenker regjeringen at vi har for å få stoppet dette, og hvilke muligheter har regjeringen overfor foreldre som utøver negativ sosial kontroll mot sine barn?

Negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner er vår tids største frihetskamp. Det rammer flere tusen personer på tvers av kjønn, alder og etnisk bakgrunn. Det koster samfunnet mange milliarder kroner, og det ødelegger liv. Da FrP satt i regjering i 2017, tok politidistriktene i bruk risikovurderingsverktøyet PATRIARK, som fortsatt i dag brukes av norsk politi for å forebygge og håndtere æresrelatert vold og tvangsekteskap. Verktøyet hjelper politiet med å identifisere risiko for gjentatt alvorlig vold i nære relasjoner. Men politiets verktøy dekker ikke alt, f.eks. stalkingsaker. Dette kan føre til at alvorlige saker ikke fanges opp. Derfor er det viktig at også denne regjeringen må gjøre mer for å forebygge. For eksempel kan det å ikke tilføre god nok kapasitet og kompetanse til politiet føre til ulik praksis og ulik kvalitet på risikovurderingene. Debatten om en norsk variant av Clare’s Law, som er innført i Storbritannia, har allerede pågått i flere år, og det er på tide å utrede om det er mulig å implementere dette helt eller delvis i norsk lovverk. Derfor fremmer jeg FrPs forslag om dette.

Politiet i Norge har nå tre store utfordringer: Politiet skal ivareta den voksende, utfordrende samfunnssituasjonen, som er tiden fram til krig erklæres og Forsvaret overtar. Fram til da er det politiet som står for vakthold og sikring av samfunnskritiske objekt. Politiet har ansvar i fred og krisetid. En annen voksende utfordring er at politiet stadig må håndtere grenseoverskridende gjengkriminalitet. FrP advarte i lang tid mot svenske tilstander. Nå har Sverige tatt grep, og vi kan heller snakke om norske tilstander, med negativt fortegn. En tredje utfordring politiet har, er like viktig og kan også få store konsekvenser: Det er hverdagskriminaliteten. Det er den kriminaliteten som kanskje er det eneste møtet en innbygger har med politiet, annet enn å få seg et pass. Selv om det kanskje for regjeringen og Arbeiderpartiet «bare» er en stjålet sykkel, kan det bety svært mye for den som blir offer for kriminaliteten, og innebære et tillitsbrudd når saken blir henlagt før man trykker på send-knappen for å anmelde forholdet. Trygghet er statens kjerneoppgave. Når folk opplever at utryggheten øker, holder det ikke bare med gode intensjoner, da må det leveres på resultater. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette å presse på for å få en strengere, tydeligere og mer handlekraftig kriminalpolitikk, en politikk som setter lovlydige borgere først.

La meg begynne med å si at det er bra at regjeringen i redegjørelsen anerkjenner at kriminalitetsbildet er i endring, men det holder ikke bare å beskrive utviklingen. Den er nødt til å møtes med kraftfulle og konkrete tiltak. Når vi ser økende ungdomskriminalitet, mer organisert kriminalitet og et mer brutalt voldsnivå, kan ikke svaret være flere utredninger og koordinering alene. Folk forventer handling. Folk forventer trygghet i hverdagen, i sine egne nabolag. Utenforskap og levekårsutfordringer må aldri bli en unnskyldning for kriminalitet. De som begår lovbrudd, må møtes med konsekvenser som er både tydelige og merkbare. Jeg savner en klar erkjennelse av at politiet mange steder er presset til det ytterste. Dette er også noe vi hører på våre besøk i ulike politidistrikt. Responstiden øker, saker blir henlagt, og synlig politi i gatene er redusert. Dette er ikke bare statistikk, det er en realitet folk merker. Når staten ikke er til stede, overlates rommet til kriminelle miljøer og borgervern. Det snakkes mye om forebygging, men forebygging uten reaksjoner mister troverdighet. Vi trenger en politikk som både forebygger og straffer. Det betyr flere politifolk, strengere straffer for gjengangere og langt tydeligere bruk av varetekt og utvisning av utenlandske kriminelle. Nettverk som opererer på tvers av landegrenser, med betydelige ressurser og høy grad av profesjonalitet, kan ikke behandles som småkriminalitet. Dette er en direkte utfordring mot rettsstaten. Det handler om bedre etterretning, sterkere internasjonalt samarbeid og ikke minst tydeligere politisk vilje til å slå hardt ned på kriminelle nettverk. Da kan vi ikke krysse fingrene for at dataverktøy i politiet som er fra OL på Lillehammer, holder noen år til.

Fremskrittspartiet fastholder at innføring av foreldelse for voldtekt var svært uheldig av flere grunner, som at personer utsatt for ufrivillig sex eller overgrep ofte kan bruke lang tid på en anmeldelse. Det kan også gå lang tid fra spormateriale kan knyttes til en gjerningsmann. I en rettssak som foregår akkurat nå, ikke langt herfra, har overgrep blitt avdekket på grunn av filming med telefon – ifølge media, som følger saken. Uten å utdype denne saken videre, selv om den er aktuell, har vi i Norge også flere andre saker som er rettskraftige. Vi har dessverre flere rettskraftige saker hvor grusomme handlinger har blitt avdekket uten at offeret var klar over det. I Frankrike ble Gisèle Pelicot dopet ned av sin egen ektemann og voldtatt av over 50 menn gjennom mange år. Gisèle har gitt ofre for grusomme og uforståelige handlinger en modig stemme. Jeg håper virkelig ikke at dette skjer i Norge. Men dersom det gjør det, ønsker jeg å gi ofrene mulighet til å kunne rettsforfølge de straffbare handlingene som har skjedd, uavhengig av når man har blitt bevisst den uønskede handlingen, og uavhengig av når ofrene er mentalt klare. Derfor er Fremskrittspartiet imot foreldelsesfrist i slike saker og støtter dem som har fremmet det forslaget. Som saksordfører vil jeg takke for samarbeidet i komiteen og også for debatten her i salen.

58:53] (ordfører for saken): Jeg vil først og fremst takke justiskomiteen for samarbeidet i saken om et vanskelig, men også viktig tema. Jeg vil takke for alle innspill og ønsker å takke forslagsstillerne, stortingsrepresentantene Farahmand, Kierulf, Molberg og Wilhelmsen Trøen. Flere saker den siste tiden har aktualisert dette temaet. Nå tar jeg av meg saksordførerhatten og tar på FrP-hatten. For å fortsette den billedlige beskrivelsen tar jeg heller ikke på silkehansker når jeg sier: Velkommen etter! Dette forslaget er i tråd med Fremskrittspartiets alternative forslag da saken ble behandlet våren 2025. Fremskrittspartiet foreslo at strafferammene ikke skulle reduseres og at straffeansvar ikke skulle foreldes. Anvendelse av den nye loven gjør det i praksis vanskelig å opprettholde prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt. En sak som har vært mye omtalt om en kommuneoverlege, viser i praksis at de foreslåtte nedjusteringene av strafferammen som ble behandlet våren 2025, faktisk innebar en nedjustering av straffenivået, selv om det ble påstått det motsatte. I tingretten ble domfelte idømt 21 års fengsel, som ble anket til lagmannsretten. Så ble loven endret, og straffen ble redusert til fengsel i 16 år. Fremskrittspartiet mener da – og nå – at det var et svært uheldig signal fra lovgiveren å redusere strafferammene for seksuallovbrudd. Vi setter derfor pris på at andre partier, som Høyre, nå er enig i dette.

Fremskrittspartiet vil at Norge skal ha et moderne, handlekraftig og ansvarlig politi. Politiet skal ha nok utstyr og personellressurser til å møte kriminalitet med kompetanse og slagkraft. Det var enighet blant politikerne etter 22. juli-terroren, men det er åpenbart lenge siden, og for enkelte partier er det langt fra ord til handling. Politiets kapasitet i form av ansatte må økes betydelig for å gi forutsigbarhet for å kunne levere på samfunnsoppdraget om å sikre folks trygghet. Det har snart gått to år siden Stortinget i juni 2024 vedtok en langtidsplan etter modell fra Forsvaret, men ikke noe er gjort, og politiets operative evne til å forebygge og håndtere alvorlige hendelser er svekket. Lengden for Politihøgskolens grunnutdanning er tre år, og det er derfor nødvendig at regjeringen planlegger behovet for bemanningstall tre år fram i tid. Derfor er det, som Høyre-representanten nevnte fra talerstolen, vanskelig å se at Arbeiderpartiet kan skylde på vurderinger som ble tatt av en annen regjering for snart sju år siden, for dagens voksende utfordringer. Her må regjeringen selv ta ansvar. Fremskrittspartiet skal hjelpe til med forslag, bl.a. om at antallet studieplasser ved eksisterende politiutdanninger snarest må utvides maksimalt. Jeg gikk selv i r-klassen på Politihøgskolen på Majorstua og vet at det er mulig. Siden politiutdanningen er en høyskoleutdanning og ingen etatskole, vil det si at det ikke er et krav om at ferdig utdannede begynner i jobb i politiet. Derfor må regjeringen i tillegg sørge for at nyutdannet personell tilbys stillinger innen politiet, men også nok innen påtalemyndigheten og kriminalomsorgen. Det er viktig å se helheten, men det er også viktig å se at man må gjøre mer i hele sektoren, og også å gjøre det.

Justisministeren var inne på innholdet i studiene, og også hva man nå tillater. Det å tillate flere sivile i stillinger som tidligere har hatt krav om både grunnutdanning og erfaring og kompetanse, skal nå endres – man skal altså tillate flere. Er dette et uttrykk for en ny retning på utdanningen som vil komme, eller er det et uttrykk for at politiutdanningen har spilt fallitt?

Er regjeringen og justisministeren klar over at politihøyskolestudenter ikke har politimyndighet, foruten den begrensede myndigheten som blir tillagt under praksisåret i 2. klasse? Dersom Politihøgskolen blir flyttet fra Majorstua til Mortensrud, er den holdningen som statsministeren og regjeringen har vist, å la studentene som går på Mortensrud, få politimyndighet også i det første og det tredje året?

Statsminister Støre har vært en av de tydeligste politikerne bak forslaget om å flytte Politihøgskolen til Mortensrud. Han har også sagt at flyttingen skal skape en mulighet og bidra til positiv utvikling i området. Dette tolkes av mange som et argument om at tilstedeværelsen av politiutdanningen kan ha en trygghetsskapende effekt. Deler justisministeren statsministerens syn på at en politihøyskole er med på å skape trygghet i et lokalmiljø, og på hvilken måte skapes denne tryggheten?

Det er interessant å se hvordan søkertallene til Politihøgskolen har utviklet seg siden 2009. Man ser en ganske markant topp rundt 2016 og 2018, da Fremskrittspartiet satt i regjering, og et fall etterpå. 2024 var det svakeste året etter at Arbeiderpartiet kom i regjering. Heldigvis viser tall at søkningen igjen er på vei opp. Flest søker seg til Oslo, mens det er Bodø som har den klart største økningen, med 289 flere førstegangssøkere, en økning på 79 pst. sammenlignet med i fjor. Det kan være ulike årsaker til økningen, for det som er litt merkelig, er at samtidig som Bodø har en stor økning, har Alta en nedgang. Kan statsråden se at usikkerheten som regjeringen har skapt om hvorvidt tilbudet ved studiestedet i Alta skal videreføres eller ikke, kan ha bidratt til nedgangen ved nettopp dette studiestedet?

Norge er ett av bare tre land i Europa som har under to politifolk per tusen innbyggere. Norge gir Hellas, Kypros og Kroatia flere hundre millioner via EØS-midler, og de er alle land med over fem politifolk per tusen innbyggere. Selv om antall politi ikke alene forklarer hvor trygt et land er, forklarer det hvor villig myndighetene er til å trygge egne borgere. I Norge går henleggelsesprosenten opp og oppklaringsprosenten ned, mens politiet selv roper etter flere medarbeidere. Noe må gjøres. Nok ressurser til bekjempelse av kriminalitet på nett og organisert, grenseoverskridende kriminalitet er viktig, men det er også viktig å håndtere hverdagskriminalitet, der polititjenestepersoner bistår med fysisk oppmøte når noen utsettes for innbrudd, vold eller annen ugjerning. Det at man ikke har nok ressurser til å kunne sende politi til et åsted, rokker ved tryggheten og rettsfølelsen. Det er viktig at Norge har større ambisjoner om trygghet, og Fremskrittspartiet ber derfor om at regjeringen kommer tilbake med en plan for å sikre et nasjonalt mål om tre politifolk per tusen innbyggere. Norge er et land med store avstander, men med flere politifolk blir responstiden bedre, og synlig politi i lokalsamfunn vil øke trygghetsfølelsen og bedre kontakten mellom politi og publikum. Flere politifolk vil bedre beredskapen ved kriser. Inntil krig erklæres, er det som kjent politiet og «den blå linjen» som ivaretar Norge ved f.eks. terrorhendelser, naturkatastrofer og store ulykker. Snittet for politidekningen i europeiske land er ca. 3,5 politifolk per 1 000 innbyggere. La oss i hvert fall nærme oss dette med FrPs forslag, i stedet for å bli en frihavn for kriminelle. Med flere politifolk blir det mer kapasitet til etterforskning, slik at saker ikke blir henlagt på grunn av kapasitet, og slik at den synkende oppklaringsprosenten vi har sett under Ap-regjeringen, kan endre retning. Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

I dag er det fire år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Dermed får saken en påminnelse om viktigheten av som nasjon å ha motstandskraft og utholdenhet – ikke bare i krig, men også når andre utfordringer kan ramme Norge. For 14 år siden ble en rød gummibåt symbol på de store manglene ved Norges mulighet til å reagere på terror. 22. juli 2011 viste den røde gummibåten hvordan Norge var rustet. Den viste med tydelighet hvor dårlig det sto til med politiets responstid, da den ble overlastet, tok inn vann og fikk motorstopp med beredskapstroppen om bord på vei til Utøya. Politiet måtte bytte til private båter for å nå fram. Hendelsen har blitt stående som et kritisk punkt i evalueringen. Hjelp fra Forsvaret ble det ikke, av ulike årsaker, som f.eks. minst seks beslutningspunkter, bl.a. via politisk ledelse i ulike departementer som måtte godkjenne bistand, til tross for at fagaktørene var enige. Dermed var det første helikopteret som ikke var media, først til stede etter at gjeningsmannen var pågrepet. Etter dette har heldigvis nødvendige grep blitt tatt, og man har innsett viktigheten av beredskap. Under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ble det både bedre helikopterberedskap og ny bistandsinstruks. Siden FrP var i regjering, har den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg. Det er fireårsdagen i dag en grusom påminnelse om. Vi må heller ikke glemme at Norge er et langstrakt land, og vi er helt avhengig av god beredskap både i sør og i nord uten å måtte flytte ressurser. I Totalberedskapsmeldingen fra 2024–2025 ble det slått fast at det er et særlig behov for en styrket helikopterberedskap i nord. Siden dette er vår siste sjanse til å utnytte en prisgunstig opsjon, bør det ikke være tvil om at vi skal benytte oss av den, med fire nye redningshelikoptre. Hele Norge må ivaretas, og beredskapen må styrkes – også i nord.

Da jeg startet på Politihøgskolen, var det svært høy grad av yrkesstolthet blant elevene. Det var vanskelig å komme inn, men det var verdt å komme gjennom det trange nåløyet. Man var en av dem som evnet å se forskjellen mellom rett og galt, og som hadde stått imot livets utallige fristelser. Gulroten var ikke bare et yrke, men en livsstil. Man tjente dårlig som politi, men hadde samhold og kunne pensjoneres tidlig. Det var bra, for yrket og livsstilen medførte også store utfordringer og skader, som man fikk beskjed om at man bare måtte tåle. Det gjaldt heller ikke bare på jobb, for dette er jo som nevnt en livsstil, noe som medfører tjenesteplikt også på fritiden og krav om å håndtere en situasjon uansett – fordi man er politi. Selv om det dessverre finnes unntak, har Norge i stor grad blitt skånet fra korrupsjon og negativ adferd når man har tilstrebet yrkesstolthet helt fra start. Men nå er det flertall for utfordringer man ikke ser konsekvensene av, heller enn å fortsette å følge den smale sti. Fra og med årets kull vil skolen endre vandelskrav når det gjelder narkotika. Det betyr at personer som har fått både ett, to og tre forenklede forelegg, vil kunne komme inn. Vil det ha noe å si? Ja, jeg tror det. Det skal i dag svært mye til å få et forenklet forelegg for bruk av narkotika. Det er en bekymringsfull normalisering og likegyldighet til andres bruk av illegale stoffer. Granatangrep på Strømmen og skyting i Sarpsborg er ikke isolerte hendelser – de er uttrykk for konflikt mellom organiserte, kriminelle nettverk, knyttet til narkotikagjeld. Skolen har valgt feil når man nå skal ta inn dem som har tillatt seg å sette sin egen nytelse høyere. Da støtter man opp om en stadig voksende kriminell virksomhet. Operativt politi må ha utrykningsbevis, siden de har adgang til å sette til side trafikkregler, fartsregler og skiltregler. Skolen setter til side samfunnets «edruelighetskrav» til å ha førerkort. Edruelighetskrav er det også til de som skal ha våpen. Likevel skal det nå altså ikke gjelde for politiet. Kontrollørene av våpen skal man tillate å være mindre skikket, samtidig som de bærer våpen som grunnutrustning, og i ytterste konsekvens forventes å måtte bruke dem. Norsk politi har høy tillit i befolkningen. La oss fortsette med det.

Regjeringen velger å gjøre det dyrere å reise for folk flest, samtidig som tilbud kuttes. Resultatet er dårligere mobilitet, mindre frihet og høyere regninger for folk flest. Et tydelig eksempel finner vi på Romerike. FrP ønsker å satse på Kongsvingerbanen og gi passasjerene et bedre, mer forutsigbart og attraktivt togtilbud på en viktig pendlerstrekning for tusenvis av mennesker som hver dag reiser til og fra jobb og utdanning. Regjeringen, i samarbeid med Bane NOR, velger å kutte hele 90 pst. av avgangene ved Svingen stasjon. Dette er et oppsiktsvekkende grep. Man sparer penger ved å la være å ta med passasjerer. Når togtilbudet forsvinner, tvinges folk over i bil. Mange av disse må kjøre via Lillestrøm for å komme seg til Oslo. Samtidig planlegges det bompenger rundt Lillestrøm, bl.a. begrunnet med nullvekstmålet. Dette er en dobbelt belastning. Først mister folk toget. Deretter må de betale mer for å bruke bilen de nå er avhengige av. I forrige uke ble det satt opp en skjerm på Svingen stasjon som gir oversikt over togavganger. Man investerer altså i informasjon om avganger som ikke kommer til å gå. Det sier sitt om prioriteringene i samferdselspolitikken. FrP er prinsipielt imot bompenger og andre former for direkte brukerbetaling på det offentlige veinettet. Infrastruktur er et statlig ansvar og skal finansieres av fellesskapet, over skatteseddelen – ikke gjennom ekstraregninger til dem som er avhengige av bil. Bilistene betaler allerede mer enn nok i avgifter og skatter. Når regjeringen i tillegg kutter kollektivtilbudet og samtidig legger til rette for nye bomringer, blir dette både usosialt og urettferdig. Det rammer folk som ikke har reelle alternativer. Vi er også mot at bompenger skal brukes til å finansiere kollektivtrafikk, og vi sier klart nei til veiprising, rushtidsavgifter og køprising – uansett hvilket navn man gir det. Dette er politikk som fordyrer hverdagen og begrenser folks frihet. Byer og tettsteder som Lillestrøm trenger vekst, handel og arbeidsplasser, ikke nye barrierer, og pendlere langs Kongsvingerbanen trenger flere avganger, ikke færre. FrP vil satse på både vei og bane, men uten å sende regningen til folk flest gjennom bompenger. FrP står på bilistenes og pendlernes side.

Budsjettet innen justis- og beredskapsfeltet bærer preg av for lite ressurser som kommer for sent. FrPs budsjett medfører 1 000 flere politifolk enn Arbeiderpartiets budsjett. I debatten påstås det at dette skyldes at FrP tok ned inntaket til Politihøgskolen da FrP satt i regjering. Nå er jeg ganske ny på Stortinget og har åpenbart fått utdelt en annen kalkulator. Grunnutdanningen for politifolk er tre år. FrP gikk ut av regjering i januar 2020. Det er snart seks år siden. Arbeiderpartiet har derimot sittet i regjering i over fire år. Likevel skylder altså Arbeiderpartiet på andre når egen politikk ikke fungerer. Med en høyskole er ikke studentene pålagt å bli ansatt innen politiet. Politiet er en av flere arbeidsgivere utdannede politihøyskolestudenter kan velge. Det krever at det finnes en ledig jobb. For å få flere politifolk til å forebygge og bekjempe hverdagskriminalitet må det være en vilje til å bemanne opp når det er behov. Min kalkulator viser at FrP gir 37 mill. kr mer til Politihøgskolen. Derfor er det forunderlig at det i enkelte innlegg fra denne talerstolen kommer kritikk mot FrP. Grunnen til det får være usagt. FrP mener iallfall at vi må satse på trygghet og sikkerhet. I likhet med Høyres representant før meg vil jeg takke for jobben som gjøres for å trygge innbyggerne i Norge, og ønske en riktig god jul til dem som arbeider for trygghet og sikkerhet i jula.

Det kimer nå, men det er ikke til julefest. Det kimer i alarmklokker om et kritisk budsjett innen justis og beredskap, for den lille økningen som de siste årene har kommet fra den Ap-styrte regjeringen, er ikke i nærheten av hva som kreves med tanke på alle oppgaver Norge har fått de siste årene. Mange har nå våknet. Nå lyser det i stille grender, og det tennes tusen julelys av folk som ser hvor kritisk det står til. Med regjeringens forslag til budsjett blir ikke politiet i stand til å ivareta innbyggernes trygghet og sikkerhet, verken mot organisert grenseoverskridende kriminalitet eller mot den såkalte hverdagskriminaliteten. Riksrevisjonen la i forrige uke fram resultatet av en undersøkelse som viser at PST ikke er godt nok rustet til å møte morgendagens og dagens trusselbilde. Ressursene samsvarer altså ikke med den realiteten Norge har kommet i, med et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver. Andre som har reagert negativt på budsjettet fra regjeringen og støttepartiene, er politiet selv, som kommenterer at det som ligger inne av økning i budsjettet, knapt nok dekker pris- og lønnsvekst. Dette skjer samtidig som våre naboland bevilger mye mer til politi og trygghet. I forrige uke gikk Oslos politimester, Ida Melbo Øystese, ut i media og advarte om økning i organisert kriminalitet, noe som påvirker politiets evne til å håndtere hverdagskriminalitet. Øystese understreket nødvendigheten av flere politifolk. I går var justiskomiteen på et veldig interessant besøk i Oslo tingrett. De fortalte at de støtter opp om uttalelsene fra Oslos politimester om at det er på tide å våkne. Det skjer stadig mer alvorlige lovbrudd, og det er derfor også på tide å gjøre mer. Det holder ikke med fagre ord og festtaler før valgkamp. Fremskrittspartiet lovet i valgkampen å ta tryggheten tilbake. I FrPs alternative budsjett gjør vi nettopp det ved å styrke grunnbemanningen i politiet med 1,4 mrd. kr – og dermed en økning på 1 000 nye politifolk i gatene. Fremskrittspartiet prioriterer tiltak mot ungdomskriminalitet, på 100 mill. kr, og til bekjempelse av gjengkriminalitet, med 150 mill. kr mer. I tillegg prioriterer FrP en viktig og nødvendig IT-satsing i domstolene, på 26 mill. kr. Norge trenger ikke flere planer fra regjeringen, vi trenger handlekraft og trygghet for innbyggerne. Dersom ikke Ap klarer det, så tenn lys og la FrPs løsninger slippe til før hele himmelen faller ned.

En aldersgrense kan vi nok se på, men jeg tror kanskje det er øvre aldersgrense som er det mest trøblete her, og som kanskje er det mest nødvendige. Det vi kan være enige om, og som representanten også sier i sitt innlegg, er at rask og tydelig reaksjon er viktig. Der er jeg helt enig med representanten. Kriminelle under 18 år får ikke bare straffekutt én gang, med en tredjedels straff. I tillegg får de prioritert straff i frihet, hvor én dag fengselsstraff blir omgjort til én time med samfunnsstraff. På hvilken måte tenker Rødt at en straff er forebyggende og rettferdig for et offer når den er så lav?

Den siste tiden har vi sett en tragisk utvikling med flere og mer alvorlige lovbrudd gjort i ung alder. Politiet og domstolene sier at vi må våkne. Straffene for ungdom som begår gjentatte alvorlige lovbrudd, er i dag så lave at de ikke virker avskrekkende. Ser man på lovbruddets alvor og hva ungdommen trenger, er ikke kort straff den beste løsningen. Rødt er pådriver for lave straffer. Ser Rødt at det er en grense for hvor lave straffene kan være før de ikke lenger virker avskrekkende og forebyggende?

Mer behandling og oppfølging er vi enige om. Flere land som har liberalisert narkotikapolitikken, har senere strammet inn igjen. Det er fortsatt et ørlite håp om at det er fornuft i Høyre, at de ser at det norske samfunnet har blitt sendt i feil retning, sånn at det er håp om å få strammet inn. Når rusreformen forhåpentligvis blir evaluert, og det viser seg at den har bidratt til mer rus, mer kriminalitet og mindre trygghet, er Høyre da villig til å reversere reformen, eventuelt få den inn på et litt mer riktig spor – eller vil de stå ved den uansett?

Flere rapporterer om mer åpen rusbruk og utrygghet i det offentlige rom etter at rusreformen ble inngått av Ap, SV, Venstre og Høyre i juni i år. Rusreformen har bidratt til å normalisere narkotikabruk, særlig blant unge, og har dermed svekket politiets forebyggende rolle. Rusreformen har begrenset politiets mulighet til å gripe inn tidlig. Flere politifolk opplever at rusreformen har gjort arbeidet deres mer uklart og mindre effektivt. Hvordan mener Høyre denne liberaliseringen styrker samfunnets trygghet, når politiet selv har advart mot redusert handlingsrom?

Premissene for vedtak om utreiseforbud er at det er nærliggende fare for liv, helse eller alvorlig omsorgssvikt. Utvalget bak NOU-en foreslo at mulighet for grunnleggende utdanning også skal være et tydelig premiss, men dette er ikke fulgt opp. Retten til utdanning er en grunnlovsrett og en menneskerett. Å ta ut presiseringen om retten til utdanning som et sentralt premiss vil være en svekkelse av barns rett. For å unngå misforståelser bør dette presiseres og ikke bare inngå i definisjonen «annen alvorlig omsorgssvikt». Fremskrittspartiet er helt enig med Høyre og Kristelig Folkeparti i at barns rett til utdanning skal være et av kriteriene som må dokumenteres. Vedtak om utreiseforbud er en stor inngripen i barns frihet. Derfor skal det også være kriterier som gjør det helt nødvendig å fatte vedtaket, både subjektive og objektive. Det skal være nærliggende fare for at barn sendes til eller etterlates i utlandet mot sin egen vilje under forhold som kan bidra til at barn og unge utsettes for vold og tortur, negativ sosial kontroll eller radikalisering. Vedtaket skal være nødvendig, forholdsmessig og tidsavgrenset. Med slike rettssikkerhetsgarantier blir det underlig å tillate unntak. Selv med gode hensikter og intensjoner for unntak vurderer Fremskrittspartiet det som motstridende til kriteriene for hvorfor vedtaket om utreiseforbud i det hele tatt fattes. Under utenlandsopphold vil ikke norske myndigheter ha mulighet til å gi tilstrekkelig sikkerhet til den mindreårige, og det vil være svært uheldig. I dag er det ikke mulighet til å innføre begrensninger i gyldighetsområde i pass, ifølge høringsinstansene Politidirektoratet og Oslo politidistrikt, og med unntak vil passmyndigheten måtte foreta skjønnsmessige vurderinger. Innføring og bruk av unntak vil være utfordrende, i tillegg til at det undergraver formålet med utreiseforbud. Så lenge kriteriene for vedtak foreligger og faren er nærliggende og sannsynlig, mener Fremskrittspartiet at det ikke bør være mulighet til å gi unntak for enkeltreiser når det er sannsynlighetsovervekt for at barn står i fare for å bli utsatt for skadelig utenlandsopphold. Vi kan ikke ta sjansen på å ta feil om at dette vil gå bra. Fremskrittspartiet kommer derfor til å stemme mot unntak. Det handler om barnets beste.

Hele iverksettelsen av utenlandsforbud er det jo meningen at skal være tidsavgrenset. Den grundige vurderingen som blir gjort og tatt der, setter jeg min lit til, men hvilken skjønnsmessig vurdering er det som blir gjort, og av hvem, dersom det skal være unntak?

På hvilken måte har norske myndigheter virkemidler til å kunne få tilbake barnet i sin beskyttelse og sikre trygghet, slik at skadelige utenlandsopphold ikke kan skje videre?

Fremskrittspartiet mener forslaget om å hindre skadelig utenlandsopphold er et skritt i riktig retning, selv om det ikke går langt nok når det gjelder konsekvenser for utøver. På ett område går det altfor langt. Det er at unntak skal tillates dersom faren ikke er nærliggende og sannsynlig, og et utenlandsopphold vurderes som helt nødvendig, forholdsmessig og tidsavgrenset. På hvilken måte kan norske myndigheter sikre barnets beste i et annet land vi kanskje ikke engang har internasjonal avtale med?

Uten frihet er vi ingenting. Frihet er en av Norges mest grunnleggende verdier og danner grunnlaget for vårt demokrati og vår måte å leve på. Friheten vi har i Norge, er resultat av både historisk kamp og moderne fellesskap. Men friheten er sårbar og ikke noe vi kan gå på kompromiss med. Man kan ikke forsyne seg av frihetens buffet og bare velge å plukke ut det som passer for seg, samtidig som man hindrer andre de samme grunnlovfestede verdiene. Dessverre er det økende antall eksempler i Norge på at enkeltskjebner utsettes for eller er i fare for å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Saker der unge ber om hjelp i frykt for å bli etterlatt i utlandet, økte i fjor med 77 pst., ifølge IMDi. Det er behov for mer tydelige og handlekraftige lovhjemler for å hindre forhold som kan bidra til at barn og unge utsettes for vold, tortur, negativ sosial kontroll og radikalisering. Det er positivt at vi i dag behandler en sak om dette problemet, men Fremskrittspartiet frykter at forslagene ikke er tilstrekkelige. For barnets beste må det være konsekvenser som kan være individuelle, men også virke avskrekkende på andre som planlegger skadelige utenlandsopphold for sine egne eller andres barn. I NOU-en Lov og frihet anbefalte utvalget straffebud mot foreldre eller andre som sender eller tar med barn på skadelig utenlandsopphold. Anbefalingen er ikke fulgt opp, og derfor fremmer FrP forslag om dette. Å stille krav er ikke negativt. Å stille krav handler om å bry seg. Det handler om å ta enkeltmennesker på alvor. Fremskrittspartiet vil at det skal fremmes forslag til lovendring om at foreldre som sender barn til utlandet mot barnets vilje, skal straffeforfølges og fratas omsorgsretten. Foreldre med midlertidig oppholdstillatelse kan miste denne. Foreldre med permanent opphold kan få opptjeningstiden for statsborgerskap nullstilt. Foreldre som gjennom egen handling eller tilrettelegging er ansvarlige for at barn sendes til eller etterlates i utlandet mot egen vilje under forhold som kan bidra til vold og tortur, sosial kontroll eller radikalisering, skal også fratas ytelser fra den dagen barna forlot Norge. I tillegg vil FrP at skoler skal melde fra til barnevernet når barn er i lengre utenlandsopphold eller ikke møter på skolen etter ferier. Det handler om å sikre frihet – også for barn. Det handler om barnets beste. Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Norge får nå budsjett for 2026, men flere store utfordringer har samarbeidspartiene valgt å skyve foran seg. Det gjelder også lovnadene om en tryggere framtid, som vi hørte om i valgkampen. Økningen i budsjettet er nominell. Realverdien, som er inflasjonsjustert, viser derimot den faktiske kraften. Politiet selv kommenterer at økningen knapt nok dekker pris- og lønnsveksten. Dette skjer samtidig som våre naboland bevilger mye mer penger til politi og trygghet. FrPs alternative budsjett prioriterer 1,4 mrd. kr, og dermed 1 000 nye politifolk i gatene, mens Ap fortsetter å legge forholdene til rette for økning av svenske tilstander, som vi snart kan døpe om til «norske tilstander». Øst politidistrikt, der jeg jobber, har under Støre som statsminister hatt landets største nedgang med 156 færre polititjenestefolk. Geografisk driftsenhet Romerike har hatt hendelser der granater blir kastet i gatene, og kriminelle har fått drive narkotikabutikk på videregående skoler. Samtidig var det ikke midler til forebyggende politi. Basisløsningen i politiets saksbehandlingsverktøy innenfor IKT er fra samme år som OL på Lillehammer, men oppdatering prioriteres ikke i budsjettforliket. Det som derimot blir prioritert og øremerket, er lokaler. Politistasjonen på Sørumsand er kun åpen tre timer på mandager, noe som betyr at lokalene er stengt 165 timer i uken. Tomme lokaler gir ingen trygghet. Derfor blir det uforståelig at regjeringen velger å bruke penger på det i stedet for på oppdatert utstyr og politikraft. Én ting er å bruke nok penger til trygghet, men en må også prioritere pengene til det som faktisk gir resultater og politikraft, ikke til uforståelige symbolske tiltak. Uttrykket «den tynne, blå linjen» representerer politiet som et tynt og sårbart skille mellom samfunnsorden og kaos. Det er politiet som har ansvar for alt som ligger under terskelen for krig, og det er mye. Politiet leder innsats og koordinerer hjelp. Politiet holder hodet kaldt og løper i den retningen alle andre løper fra. I fred og i krise og for å gi innbyggerne trygghet trenger vi politiet mye mer enn før, og mye mer enn vi tror. Jeg skulle ønske at budsjettet som nå er lagt fram, kunne styrke den tynne, blå linjen. Jeg hadde håpet at politiet kunne settes i stand til å ivareta samfunnsoppdraget og innbyggernes trygghet.

Nok ressurser til bekjempelse av kriminalitet på nett og organisert grenseoverskridende kriminalitet er viktig, men det er også viktig å håndtere det som kalles hverdagskriminalitet, hvor polititjenestepersoner bistår med fysisk oppmøte når noen utsettes for innbrudd, vold eller annen ugjerning. Uten nok ressurser til å kunne sende politi til et åsted rokkes det ved trygghets- og rettsfølelsen. Dersom kriminaliteten i et politidistrikt øker, mener statsråden da at det betyr dårlig ledelse og prioritering, eller at hverdagskriminaliteten må løses på en annen måte, f.eks. med forsikringer, henleggelser, vektere og borgervern?

Under Støre som statsminister har Øst politidistrikt hatt størst nedgang i politiutdannede av alle politidistrikt, hvor 156 årsverk har forsvunnet. 1,89 polititjenesteperson per 1 000 innbyggere i 2021 er nå under 1,6. I Oslo politidistrikt har det også vært nedgang, men det ble tilført litt ekstra under revidert nasjonalbudsjett i år, med 6 mill. kr nettopp øremerket ungdomskriminalitet. På østkanten i Oslo er det en forebygger per 273 ungdommer, mens det på Romerike er en forebygger per 1 448 ungdommer. Hvordan kan regjeringen forsvare at Romerike har så lite ressurser til forebyggende arbeid mot ungdomskriminalitet?

«Ved Lillestrøm politistasjonsdistrikt ligger ungdomskriminaliteten an til å øke med 25 pst., ifølge Lillestrøm politistasjonsdistrikts prognoser. Dette til tross for at 2023 og 2024 var et «toppår» for politistasjonsdistriktet, og til tross for at det ser ut til at trenden i andre områder er synkende. Kan dette skyldes manglende særtildelinger?»

I trontalen framhever regjeringen at politiet endelig er bevæpnet i daglig tjeneste. Det har altså vært bra å lytte til og samarbeide med FrP om gode tiltak og ikke bare «følge situasjonen nøye». Som politi skulle jeg gjerne vært mer som Politimester Bastian fra Kardemomme by, men i Norge må politiet få mulighet til å legge fra seg silkehanskene. På flere områder er det kritisk behov for nytt eller oppdatert utstyr for å slå ned på de svenske tilstandene vi nå har fått i Norge. Datasystemet politiet bruker i det daglige, ble opprettet samme år som OL på Lillehammer, og det er behov for teknisk nødhjelp. I trontalen ble det sagt at det aldri før har vært så mange som jobber i politiet, men ser vi nærmere på tallene, har antallet politiårsverk gått dramatisk ned. Bemanningen må speile nødvendige arbeidsoppgaver, og ressurser må fordeles riktig. Slik er det ikke i dag. I Øst politidistrikt, der jeg jobber, merkes det godt at antallet politiårsverk har gått ned samtidig som antallet innbyggere har økt. Vi er derfor langt fra 2 politifolk per 1 000 innbygger, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen oppnådde. Med færre operative politifolk blir det utfordrende å opprettholde tryggheten. Flere saker nedprioriteres og henlegges, også de med kjent gjerningsmann. Politimester Bastian laget Kardemommeloven, hvor det heter: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Dette holder ikke i dagens Norge. Lover må gjenspeile samfunnets situasjon. Det holder ikke bare å uttale «slik skal vi ikke ha det» når granatene smeller i gatene og svenske tilstander har inntatt oss. Vi må slutte å sette de kriminelles rettigheter høyest og heller prioritere å beskytte ofrene og samfunnet. Politimester Bastian går omkring og passer på at alle har det bra. Selv om vi aldri vil oppnå tilstandene fra Kardemomme by, må vi ikke glemme at politikernes hovedoppgave er å sørge for innbyggernes trygghet. Regjeringspartiet Arbeiderpartiet har flertall sammen med oss i Fremskrittspartiet, og vi samarbeider gjerne om viktige og nødvendige grep.