OverStortinget

Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag er fullt av motsetninger: straff og rehabilitering, utøve kontroll og bygge tillit, verne samfunnet og ivareta den enkeltes rettigheter. Dette sier noe om kompleksiteten. Dette er noe jeg kjenner godt etter å ha gått flere 100 000 skritt inne på Oslo fengsel – som fengselsbetjent, som vaktleder og som tillitsvalgt, sammen med noen av de mest dedikerte fagfolkene vi har i dette landet. De møter på jobb dag etter dag – i krevende situasjoner. De bygger relasjoner, setter grenser og står i det når det virkelig gjelder. La oss være ærlige: Situasjonen i kriminalomsorgen er ikke tilfeldig. Den er et resultat av politikk, bl.a. fra da Fremskrittspartiet satt med ansvaret, da det ble kuttet ganske heftig. Gjennom ABE-reformen ble kriminalomsorgen pålagt å løpe fortere – med færre ressurser. Men det er grenser for hvor fort man kan løpe, selv med hjertet på riktig sted. Konsekvensene var: færre folk på jobb, mindre tid til oppfølging, økning i vold og trusler mot ansatte. Det er realiteten mange fortsatt står i, og det er et politisk ansvar. Det holder ikke når de samme partiene nå later som om dette bare har skjedd. Dette er ikke tilfeldig. Dette er konsekvensene av bevisste prioriteringer. For Arbeiderpartiet går det en rød tråd fra Valles kriminalmelding i 1978 til Storbergets melding, altså St.meld. nr. 37 for 2007–2008 og videre til den meldingen vi behandler i dag. Vi har startet arbeidet med å bygge opp kriminalomsorgen igjen. Vi har økt budsjettene, vi har økt opptaket ved KRUS, vi har etablert en desentralisert utdanningsmodell, vi bygger kapasitet, vi har styrket ungdomsenhetene, vi har etablert NFFA ved Skien fengsel, og vi bygger nytt Oslo fengsel. Dette er konkrete grep. Men vi er ikke i mål. Dette handler om trygghet. For hvis vi ikke lykkes der inne, lykkes vi heller ikke der ute. Derfor må vi styrke bemanningen, fylle straffen med innhold og gi de ansatte tid til å gjøre jobben sin. Vi er i gang, og vi skal gjøre mer.