OverStortinget

Da jeg hørte Fremskrittspartiet bruke uttrykket «planøkonomi» om regjeringens industri- og klimapolitikk, klarte jeg ikke å dy meg. Regjeringen driver ikke med planøkonomi, men vi hjelper lønnsomme virksomheter å utvikle ny teknologi i Norge og å omstille seg. Det er ikke noe nytt konsept i læreboken om hvordan man driver med fornuftig verdiskaping og industriutvikling. Alle som har åpnet en samfunnsøkonomibok, vet at næringslivet alene i utgangspunktet underinvesterer i både forskning og teknologiutvikling fordi verdien av det og risikoen ved det er mindre enn det verdien er for samfunnet som helhet. Det er nettopp derfor vi støtter aktører som Hagens Transport på Hamar, når vi gir tilskudd til at de kan ta i bruk nullutslippslastebiler og benytte seg av ladeinfrastrukturen for tungtransporten, som har gått fra null til 500 ladestasjoner i løpet av de tre siste årene. Det er derfor vi er opptatt av CO2-kompensasjonen, som treffer Alcoa på Lista og gjør at de har kunnet åpne opp igjen en del av produksjonen sin etter den energikrisen som har truffet dem hardt, og som i tillegg gir dem en ordning som gir dem enda sterkere insentiver til å drive fram teknologiutvikling og investeringer i Norge. Det er derfor jeg ikke tror man kommer til å møte en eneste person ved Heidelbergs sementproduksjon i Brevik som synes det er dumt at de nå har fått etablert karbonfangst og -lagring, som viser en teknologi som er framtiden og både kutter klimagassutslipp og ruster dem for å kunne ha framtidig konkurransekraft. Slik jeg ser det, forstår ikke Fremskrittspartiet hvordan man driver med langsiktig verdiskaping, jobbskaping eller omstilling av norsk industri. Det gjør man ved å ta på alvor de klimaendringene vi allerede ser, og som kommuner rundt omkring i hele Norge allerede opplever konsekvensene av. Det gjør man ved å ta på alvor at enten man liker det eller ikke, har Europa et regelverk for omstilling som også Norge og norsk virksomhet som ønsker å eksportere til Europa, er nødt til å følge opp, og som gjør at CO2-utslipp i stadig større grad blir en konkurranseulempe for industrien. Det gjør man ved å lage verktøy og virkemidler hvor staten samarbeider og ikke jobber mot næringslivets omstilling, og hvor vi finner løsninger i fellesskap, slik vi alltid har gjort i Norge, sånn at vi kan klare flere ting på en gang: kutte utslipp og skape jobber i hele landet vårt.