OverStortinget

Dette er en alvorlig og kompleks sak. Grunnen til at jeg tok ordet, var fordi jeg nettopp reagerte på bruk av ordene «tikkende bomber». Det mener jeg er et begrep som fordummer en debatt om sårbare mennesker som trenger hjelp av samfunnet. Dette er først og fremst mennesker som er en fare for seg selv, og som trenger hjelp. I de tilfellene de er en fare for andre, er det fordi man ikke har lykkes i ansvarsfordelingen mellom justis og helse, og fordi det har vært en svikt i helsetilbudet. Den typen retorikk og den måten å omtale disse på, synes jeg er fordummende, og vi bør holde oss for gode til å omtale sårbare mennesker på den måten. Derfor ble jeg egentlig litt glad da jeg hørte representanten Krokeide fra FrPs innlegg, som jeg faktisk syntes var mer nyansert, selv om jeg var uenig i konklusjonen. Det representanten Krokeide nettopp sier, er at det er en balanse mellom rettssikkerhet og pasientsikkerhet. Jeg vil minne om hvorfor Stortinget – et samlet storting inkludert FrP – i 2017 gikk inn for dette. Det var fordi vi brøt menneskerettighetene. I forslaget til FrP er det ikke omtalt med ett eneste ord – ikke én vurdering av det – selv om FrP er et parti som står opp for rettssikkerhet, individets rett og mot statlig maktmisbruk. Da bør de ha litt mer substansiell argumentasjon enn å være på overskriftsnivå. Høyre er åpen for å gjøre endringer i regelverket hvis vi blir nødt til å gjøre det. Men vi må også lytte til fagfolk, og nå har vi nok en sak der politikerne i salen her tror at de vet bedre enn fagfolk. Vi må huske på at når man vurderer samtykkekompetanse, er det fagfolk som gjør de faglige vurderingene der. Når ekspertutvalget konkluderer med at man skal videreføre en kompetansebasert modell, er det nettopp fordi man skal legge til grunn det faglige i disse vanskelige og kompliserte vurderingene som dette er. Så er problemet at vi historisk sett har bygd ned kapasiteten på døgnplasser – i altfor stor grad de siste 20 årene. La meg være helt ærlig på det: Det har faktisk alle partiene i denne salen et ansvar for at vi har gjort – vi har tenkt at vi skulle bygge ned døgnplasser, og så skulle vi bygge opp poliklinisk tilbud og lavterskeltilbud. Samtidig har vi sett at det er flere som blir dømt til tvunget psykisk helsevern. Vi har ikke lykkes med å bygge opp den kapasiteten. Det er selvfølgelig regjeringens ansvar, og det har gått altfor tregt, som jeg var inne på i min replikkveksling. Jeg ber om at når vi behandler saker som dette, må vi gjøre det i respekt for pasientene, pårørende og de menneskene som står rundt, og ikke bruker begrep som «tikkende bomber». Vi kan ha en mer verdig debatt enn det.