OverStortinget

Det er ingen tvil om at overgangsalderen er en naturlig del av livet, men det har kommet fram her i dag at for mange kvinner er det også en krevende helsemessig fase. For enkelte handler det ikke om ubehag, men det handler om å få hverdagen til å fungere, og derfor er det så viktig at vi bruker litt tid på å snakke om behandling. Hormonbehandling er ikke rett for alle, men for noen er det akkurat den behandlingen som gir livskvalitet og funksjon tilbake. Tilgangen i dag er for dårlig og for ulik. Altfor mange må betale dette, som er faglig anbefalt, av egen lomme, og det er ikke et likeverdig helsetilbud. Jeg vil anta at statsråden var klar over de tingene han ramset opp i replikkvekslingen, da han lovte dette til norske kvinner tre dager før valget og var tydelig på at dette skulle komme på plass. I dag ser vi noe annet. Vi ser nøling og en regjering som ikke går i takt med samarbeidspartiene, for når Stortinget har mulighet til å fatte vedtak om å sikre hormoner på blå resept, velger Arbeiderpartiet å gå sammen med samarbeidspartiene og utrede hvordan. Det er jo prisverdig at en har gått vekk fra ordet hvorvidt, for dette visste en allerede før valget, men det er en fattig trøst for kvinner i dette landet at Arbeiderpartiet har droppet ordet hvorvidt, for det er ingen tvil om at dette vil ta tid. Arbeiderpartiet hadde dårlig tid før valget, men når det gjelder kvinners helse, har de plutselig all verdens tid. Det er betegnende at ingen av samarbeidspartiene støtter Arbeiderpartiets prioritering i denne saken, for kvinner kan ikke leve på utredninger og planer, de trenger hjelp nå. Vi kommer til å stemme subsidiært for forslaget fra SV, Rødt og Senterpartiet, for behovet er åpenbart. Sanitetskvinnenes støtte til Høyres forslag har på kort tid samlet over 80 000 underskrifter. Det er et kraftig signal fra kvinner og menn over hele landet, og jeg vil berømme dem som har vært med og engasjert seg i denne saken. I dag går kvinner i Norge på antidepressiver og sovemedisiner og går på utredning fordi de tror de har hjerteproblemer eller begynnende demens, når det var hormoner som kanskje var løsningen for dem. Til slutt: Dette er et spørsmål om tillit. Kvinner har hørt løftene, de har ventet, og nå forventer de handling. Høyre har presentert en løsning. Arbeiderpartiet stritter imot. Det er ingen tvil om at kvinner har ventet lenge nok, og nå venter de på hvorvidt helseministeren faktisk vil prioritere dette. Jeg har bare ett råd: Det er på tide å gå fra ord til handling, for hvis vi lykkes, får vi flere kvinner som kan stå lenger i arbeid, vi får færre sykmeldinger, og vi får et mer inkluderende arbeidsliv. Det handler om å bli sett, forstått og tatt på alvor i en livsfase som rammer oss alle. (Innlegg er under arbeid)