OverStortinget

Som jeg sa i mitt første innlegg, er i hvert fall ikke jeg i tvil om at Telenor har muliggjort et brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. De har muliggjort at personer er blitt arrestert, torturert, fengslet og i ytterste konsekvens også er avgått ved døden – opposisjonelle mot terrorregimet i Myanmar, et av de mest brutale regimene i verden. Dette har altså Telenor, vårt teleselskap, delvis med aksjemajoritet fra statens side, muliggjort at juntaen kunne gjøre. Det i seg selv er dypt problematisk, og det må Telenor stå til ansvar for i norske domstoler. Det er heller ikke vårt anliggende. Vårt anliggende handler om det politiske ansvaret, for vi kjenner til at det er en tett dialog rundt viktige forhold, og det er veldig vanskelig å tro at Nærings- og fiskeridepartementet ikke var informert om vesentlige sider av de operasjonene som skjedde i Telenors virksomhet i Myanmar, og dermed også var informert om brudd på menneskerettighetene. Det er i hvert fall en teori som det kan bygges substans for, men som vi nå får klargjort gjennom den behandlingen Riksrevisjonen nå skal gjøre for å komme til bunns i om det nettopp er et politisk ansvar i det hele. I så fall: Dersom næringsministeren og regjeringen har vært kjent med de forholdene som skjedde, brudd på menneskerettighetene, er det brudd på Grunnloven § 92. Det er i så fall alvorlig, og det bør få konsekvenser deretter. Jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang. Dette er en delinnstilling som komiteen har til behandling for å få ut den informasjonen vi har bedt om i flere måneder og ikke har fått. Nå er dette sannsynligvis utsatt et år i tid, for nå må Riksrevisjonen gjøre sitt arbeid før vi får det videre og kan ferdigstille vår sak. Vi må sette vår sak på vent i påvente av at Riksrevisjonen gjør sitt arbeid. Jeg vil derfor understreke følgende: Det er ikke en aksept – i hvert fall ikke fra komiteens side, og da uttaler jeg meg faktisk på vegne av hele komiteen – for at vi ikke har mulighet til å få tak i de dokumentene, dersom vi hadde fortsatt den diskusjonen. Merknadene er tydelige på det. Vi skal kunne hente ut de dokumentene dersom komiteen finner det nødvendig. Når vi aksepterer denne fremgangsmåten, er det fordi vi rett og slett ikke kan bruke mer tid på den diskusjonen, vi må komme videre.