OverStortinget

Det er naturlig at arbeidsstyrken i Norge øker når befolkningen gjør det. Det er jo en grunn til at vi måler nettopp arbeidsledighet, for å finne ut hvor mange som har lyst og mulighet til å jobbe som ikke får den muligheten. Det er akkurat det Arbeidskraftundersøkelsen viser, og den har ikke målt høyere ledighet i denne gruppen siden man startet å måle i 1972. Jeg er uenig med statsråden i at det ikke er relevant hvordan Arbeiderpartiet omtalte ungdomsledighet da de var i opposisjon, kontra nå som de er i posisjon. Hvis det var en nasjonal krise da ungdomsledigheten var vesentlig lavere enn den er i dag, hva er da tallene vi ser i dag? Det skulle jeg ønske at jeg hadde fått svar på av statsråden i denne debatten. Det har jeg dessverre ikke fått, men hun har én mulighet til. Jeg skulle gjerne ønske meg å høre om dette. Jeg er også uenig i at dette bare er arbeidsgivernes ansvar. Vi snakker med mange arbeidsgivere som gjerne skulle investert i mer arbeidskraft, som har lyst til å gi de unge en sjanse, men det er nettopp rammevilkårene de får av regjeringen, som er til hinder for det. Jeg tror at det statsråden omtaler som avdempet etterspørsel, handler om en mer rigid politikk når det gjelder både innleie og deltid, en uforutsigbar næringspolitikk, ja, rett og slett en politisk risiko, i tillegg til all annen risiko som alle som driver en bedrift, står i nå, i en mer urolig verden. Jeg er glad for at statsråden omtaler «mismatchen» i kompetanse, for jeg tror vi er helt nødt til å dimensjonere studiestedene sånn at det passer bedre med næringslivets behov. En av de gruppene som nå sliter med å få seg jobb, er økonomene. Jeg tror man kan begynne på en bachelor i økonomi og administrasjon på 34 studiesteder i Norge. Det kan godt være at det er et litt for høyt tall, men det er et eller annet med de rammevilkårene politikerne gir til universitetene og høyskolene, som gjør at universitetene og høyskolene ikke i stor nok grad har klart å dimensjonere det de tilbyr av studieplasser, til næringslivets og kommunenes behov. Det er nettopp for dem som nå i dag står og prøver å få seg sin første jobb, at vi er nødt til å tørre å ta denne debatten. Da Høyre løftet denne debatten i sommer, ble noe av det avspist som autoritært. Til slutt vil jeg takke statsråden for at hun har anerkjent at dette er en personlig krise. Jeg spør meg fremdeles hvorfor det er så annerledes med ungdomsledighet for Arbeiderpartiet når de har ansvar, enn når de er i opposisjon.