OverStortinget

EØS-avtalen er Norges viktigste internasjonale avtale. Den sikrer norske arbeidsplasser, verdiskaping og forutsigbar tilgang til vårt nærmeste marked. Regjeringen er, som alle regjeringer før oss etter at vi gikk inn i EØS, opptatt av at vi må forvalte avtalen på en ansvarlig og tillitvekkende måte i tett samspill med våre europeiske naboer. Denne avtalen var viktig før, men den er enda viktigere nå når den globale handelspolitikken er i spill. Norge er en åpen økonomi som er svært avhengig av forutsigbare rammevilkår. Derfor sa Norge ja til EØS-avtalen i denne sal med tre fjerdedels flertall. Hver eneste regjering og hvert eneste flertall i de 32 årene som har gått, har fortsatt med det. Når det så gjelder forslaget om å innføre en plikt i utredningsinstruksen til å sammenligne norsk praksis med andre lands praktisering av EØS-relevant regelverk, vil jeg påpeke at dette i stor grad allerede er ivaretatt gjennom dagens veileder til utredningsinstruksen. Der står det faktisk at departementene bør vurdere en nordisk samordning der det er relevant. Det gir rom for å se hen til våre naboland, hente innsikt og styrke i nettopp nordisk mobilitet, konkurransekraft og samhandling. Jeg mener, som Stortingets flertall, det er rom for å bruke det nordiske samarbeidet enda bedre til å ha slike systematiske nabosjekker. Det er strengt tatt ikke noe nytt, men det er helt fint å presisere det. Samtidig: At det ikke innføres som en absolutt plikt gir nødvendig fleksibilitet. Det er ikke alltid andre lands praksis vil være relevant for norske forhold, heller. Det er viktig at en slik nabolandssjekk ikke bidrar til unødige forsinkelser. Regjeringen mener derfor det ikke er behov for å innføre en formell plikt, men å tydeliggjøre at dette er god praksis, slik det endelige flertallsforslaget også legger opp til. Så sies det at EØS-avtalen betyr at vi importerer beslutninger andre tar. Det er riktig, det er jo akkurat det vi bestemte oss for da vi samme år som vi sa nei til medlemskap i EU – hvor man kunne vært med og laget disse reglene – isteden sa ja til EØS hvor vi skulle ha et felles regelverk. Da den avtalen ble så balansert som den tross alt ble, var det fordi det var 12 land i det daværende EF, etter hvert EU, og 7 land på EFTA-siden. Nå er det 27 land i EU og 3 land enn så lenge på EØS-siden. Det er i vår interesse at dette systemet fungerer. Norske arbeidsplasser og norske bedrifter trenger et enhetlig regelverk. Et argument for å se hen til ikke minst våre nordiske naboer, er at vi også har en interesse i at de implementerer et felles regelverk. Det er heller ikke riktig at dette er noe ansiktsløse byråkrater bestemmer. Alle beslutningene som blir til EØS-beslutninger, er vedtatt at politikere i EU gjennom Europaparlamentet, gjennom medlemslandene i Det europeiske råd eller gjennom den politisk utnevnte EU-kommisjonen. Byråkratene passer bare på at alle land følger regelverket.