OverStortinget

Hvis bompengeavtaler skal endres hver gang det blir politisk ubehagelig i etterkant, undergraver vi hele modellen for hvordan vi finansierer infrastruktur her i landet. Dette er ikke tilfeldige avgifter, som noen skal ha dem til å være. Det er forpliktende avtaler, forhandlet lokalt og vedtatt nasjonalt, som ligger til grunn for investeringer og lån som skal betales tilbake. Hele regnestykket bygger på forutsigbarhet. Hvis flertallet i denne salen mener vi skal endre vilkårene i etterkant fordi de oppleves krevende, høres det nesten litt ut som selve bompengesystemet som institusjon ikke lenger har tillit. Konsekvensene er ganske klare: Det blir dyrere å bygge, det blir vanskeligere å gjennomføre, og det blir mindre rettferdig. Regningen forsvinner ikke, den skyves bare fram i tid. Å forlenge nedbetalingstiden betyr at folk betaler lenger, ofte med renter. Å styre betyr å ta ansvar. Selv om man ikke sitter i posisjon, er man en av 169 representanter som er blant de mektigste i hele landet. Vi skal sitte her og bestemme forutsigbarhet og ta styring – opposisjon og posisjon. I fjor hadde ikke Fremskrittspartiet engang inndekning i bompengeforslagene sine i sitt alternative budsjett. Da vi spurte i salen, var svaret: Vi har prioritert andre saker. Det hang ikke på greip. Man kan ikke bruke de samme pengene om igjen. Jeg besto så vidt matte, men selv jeg skjønner at det der ikke høres riktig ut. Alt dette har ett navn, og det er populisme. Endringer må tas når nye avtaler inngås, ikke når regningen allerede er sendt. Hvis ikke ender vi opp med et system der det lønner seg å rope høyest etterpå. Det er en dårlig måte å bygge infrastruktur og ikke minst tillit på. Det snakkes om vanlige folk. Investering uten inndekning er dårlig gjort mot vanlige folk.