OverStortinget

Mens KrF vil diskutere hvor mange kjønn det finnes, i denne debatten, vil jeg bruke denne debatten til å snakke om noe vondt. Det er under ett år siden Tamima Nibras Juhar ble drept av en høyreekstrem gutt da hun var på jobb for å hjelpe andre. Drapsmannen sa også at han ville til moskeen for å angripe flere. Vi er i sorg, vi er forbannet, men vi kan ikke – og dette er vondt å si – tillate oss å være overrasket. Nesten én av fire nordmenn mener at muslimer er mer voldelige enn andre. Kommentarer som «Breivik hadde rett», «send dem tilbake» og «nordmenn holder på å bli utryddet» har blitt en ny normal. Vi som har fulgt med på sosiale medier, ser at kommentarene bare blir grovere og grovere. Tamima ble det 81. offeret for livsfarlig rasisme i Norge. Før henne hadde vi Arve Beheim Karlsen i 1999, Benjamin Hermansen i 2001, ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011 og Johanne Ihle-Hansen i 2019. De siste årene har flere terrordømte i andre land sagt at de har blitt inspirert av Breivik. Høyreekstremismen er på frammarsj i hele verden, og drapet på Tamima er et vondt eksempel på at heller ikke Norge er skjermet. Høyreekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Ord skaper fiendebilder, normaliserer hat og tar i ytterste konsekvens liv. Den siste tiden har innvandring blitt diskutert på innpust og utpust. Over hele Europa har verken politikere, influensere eller andre maktpersoner holdt igjen om hvor farlig innvandring er for samfunnet, og hvor farlige muslimer er, eller i alle fall kan være. Det er helt greit å ha ulike meninger om innvandring, men politikerne setter premissene for hvordan resten av befolkningen snakker om innvandrere. Når tungvektere i politikken tillater seg å bli bare drøyere og drøyere i retorikken, kan du banne på at kommentarfelttrollene kommer til å gjøre det samme. I kommentarfeltene foregår samtalen uten politikerspråk og nyanser. Sånn spres rasisme, og sånn spres hat. Samtidig som innvandringsdebatten har tilspisset seg, har samtalen om hvor rasisme er, uteblitt. Vi som sitter her i nasjonalforsamlingen, valgt inn for å representere folk i Norge, uansett bakgrunn, legning, hudfarge og religion, har et ekstra ansvar. Etter 22. juli lovet vi å aldri glemme og aldri tie. Jeg tror ikke vi kommer til å glemme, men altfor mange av oss tier. Altfor mange er stille når vi ser rasisme på TikTok, Facebook, i kommentarfelt i VG, eller når vi hører rasisme i vennegjengen, på middagsbesøk eller på bussen. Drapet på Tamima var et resultat av ekstremisme, men det var også et resultat av et samfunn som i altfor lang tid har tillatt at rasisme spres uten å ta et oppgjør med den. Drapsmannen var ikke en ensom ulv, han var én av mange, og nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvor farlig rasisme og høyreekstremisme faktisk er. Og det er det denne debatten burde handle om.