OverStortinget

Denne regjeringen snakker varmt om møteplasser og utenforskap, men det blir tomme ord når politikken i praksis gjør det motsatte – når man river ned de arenaene som faktisk betyr noe i folks liv. Mandag denne uken besøkte jeg bingoen på Strømmen, og jeg må si at jeg ble oppriktig berørt. Jeg møtte mennesker med et glødende engasjement, mennesker som legger ned utallige dugnadstimer, ikke for egen vinning, men for at andre skal ha et sted å møtes – et sted å høre til, et sted som gir minner fra fortiden, men som også absolutt er en del av dagens samfunn. Her var det mennesker som kanskje ikke har så mange andre arenaer i livet sitt. For dem er ikke dette bare bingo. Det er et pusterom. Det er et fellesskap. Dette er kanskje ikke en arena alle i denne salen kjenner til – og det hørte jeg jo på forrige taler, som stigmatiserte disse menneskene som går der og kalte dem trygdede – men det gjør faktisk jeg. Jeg husker den lokale bingoen der jeg vokste opp. Det var lukten av tusj, fingre som var farget røde, den stille spenningen i rommet – og den varme følelsen av å høre til. Det var viktig da, og det er viktig nå. Tallene er tydelige: Fra 230 bingohaller er vi nå nede i 147, og utviklingen fortsetter å gå samme vei. Dette er ikke bare statistikk – det er møteplasser som forsvinner, så jeg spør: Hvorfor? Bingo skjer innenfor trygge og regulerte rammer. Bransjen har selv tatt ansvar, med pauser, fjerning av «autoplay» og strengere kontroll med registrering og ID for å spille – og så kom innføringen av tapsgrenser. Tapstaket på 900 kr per dag og 4 400 kr per måned framstår som drastiske kutt, særlig når Norsk Tipping opererer med langt høyere grenser. Hva er helheten? Hvor er politikken? Regjeringen sier de vil styrke frivilligheten, men i praksis svekker de både inntektsgrunnlaget og møteplassene frivilligheten er bygget på. Vi kan ikke fortsette å bygge ned de arenaene som skaper fellesskap, tilhørighet og liv i lokalsamfunnene våre. De holder liv i skolekorps og tusenvis av andre viktige arenaer for barn og unge. Når jeg ser dette, sitter jeg igjen med en stor uro, en uro for at vi er på vei i feil retning der det frivillige og menneskenære bygges ned. Dette handler ikke om bingo. Det handler om mennesker, og vi har ikke råd til å miste flere av dem som holder liv i frivilligheten og i lokalsamfunnene våre.