OverStortinget

Det begynte med en kamp for å bli sett som menneske, ikke som eiendom, ikke som arbeidskraft, ikke som en kropp som andre kunne ta seg til rette med. Kvinner, minoriteter og urfolk har båret denne kampen i generasjoner, ofte alene og veldig ofte i stillhet – men stillheten brast. Da metoo-bevegelsen eksploderte, var det millioner som endelig sa «nok!». Stemmer som hadde vært kvalt av frykt, skam og maktmisbruk ble endelig umulig å ignorere. Vi er mange som har latt være å snakke. Vi er mange som har kviet oss for å si hva som egentlig var sannheten. Saker som den om Jeffrey Epstein viste verden hvordan systemer kan beskytte overgriperne og svikte ofre igjen og igjen og igjen. Det skjer fortsatt, hver eneste dag. Det er ikke bare enkeltpersoner som nå har blitt avslørt, men hele strukturer som har latt uretten leve. Hvis vi fortsatt tror at vi som samfunn har oppnådd reell likestilling, kan jeg fortelle historier fra mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg kan fortelle at vi er langt fra likestilling. Samtidig står fortsatt mennesker, her i Norge og i verden for øvrig, i en kamp mot rasisme. Minoriteter blir stoppet, mistenkeliggjort og oversett. Det finnes krefter som vil skru tiden tilbake, som angriper kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som håner likestilling som overdrivelse, som hevder at rasisme ikke finnes, og at seksuell trakassering bare er en misforståelse. Enkelte innlegg i denne salen i dag skremmer meg oppriktig som person. Det gjør at jeg må jobbe enda hardere. Kampen for et likestilt samfunn fortsetter, rett og slett fordi uretten fortsatt finnes. Å tro noe annet er naivt. At vi alle skal ha like rettigheter, uansett hvem vi er, burde ikke være en politisk kamp. Det burde være en selvfølge for hver og en av oss.