OverStortinget

Jeg vil først takke statsråden for å ha holdt en god redegjørelse og for å ha snakket om ganske mange viktige temaer i løpet av den. Det er viktig. Jeg har lyst til å fokusere på noen av dem. Det første er arbeidsliv – det er 1. mai i morgen, så det er på sin plass. Jobbene som gjøres i kvinnedominerte sektorer, er viktige og krevende, men de verdsettes ikke med gode lønns- og arbeidsvilkår. Det er for mange som jobber deltid og jakter vakter, for mye innleie og for mye stress. Mange jobber helsen av seg og blir uføre eller føler seg presset til å gå av med tidlig, lav pensjon. Med dårlig økonomi blir det også vanskelig å leve et godt, selvstendig liv eller å bryte ut av voldelige forhold. I tillegg går det ut over sykefravær og arbeidsmiljø innen sykehus, barnehager og andre velferdstjenester. Deltidsarbeid er et stort problem i helsetjenestene. Det har vært gjort tiltak og satsinger, og det har vært formulert mål og prosjekter for å øke andelen heltid innen helse de siste årene. Det har hjulpet litt for noen grupper. Arbeidsgivere som har mange dyktige helsefagarbeidere i små stillinger, vet at de trygt kan rulle ut turnuser fulle av hull. Det er alltid noen som trenger å jobbe ekstra, som tar på seg ukurante vakter, ekstra helger eller overtidsarbeid for å sikre at lønnen holder til mat, strøm og husleie, og ikke minst til alt det som har blitt ekstra dyrt, også denne måneden. Det har de spekulert i for lenge, og nå må det være nok. Det må være slutt på at det å tilby kvinner dårlige arbeidsvilkår skal være løsningen på arbeidsgivers turnusproblem. Sånn kan vi rett og slett ikke behandle folk som står i førstelinjen i velferden vår, og som hver dag går på jobb for å sikre at vi alle har trygge og gode omsorgstjenester. Høyt arbeidspress og belastning som følge av turnusarbeid er viktige årsaker til at folk velger deltidsarbeid eller velger å bytte jobb. Kampen for en arbeidshverdag som gjør at folk kan stå til pensjonsalder, kan ikke vinnes bare på hvert enkelt vaktrom. Det krever også politisk handlekraft. Det er 1. mai i morgen. I den anledning minner jeg alle på at gode arbeidsvilkår, enten det er i butikk, hotell, hjemmetjenesten, barnehagen, sykehuset eller renholdsbransjen, legger grunnlaget for frigjøring og likestilling. Statsråden var inne på hvor viktig krisesentrene er. Det er jeg helt enig i. Problemet er at krisesentre over hele landet står i en ekstremt vanskelig situasjon. Krisesentertilbudet er livsviktig for kvinnene og barna som trenger det, men vi ser at tilbudet ikke styrkes. Kommuneøkonomien og et ekstra presset boligmarked mange steder bidrar til å forverre situasjonen for kvinner som trenger trygghet. Krisesenterøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes, samtidig som vi må gjøre grep i bolig- og leiemarkedet som sikrer at det finnes boliger til kvinner, og barn, som må komme seg ut av voldelige forhold. Vold mot kvinner er et enormt samfunnsproblem og folkehelseproblem, og det er vår plikt å gjøre alt vi kan for at mennesker som lever med vold, kan komme seg ut av situasjonen. Som dere hører, handler dette om arbeidslivet. Det handler om boligmarkedet. Det handler om kommuneøkonomien. Det handler om de livsvilkårene vi legger til grunn for at det skal være frihet for alle og likestilling. Et av de problemene som fratar kvinner friheten, er voldtekt. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt, og i halvparten av tilfellene er det før de fyller 18 år. Sammenhengen mellom voldtekt og alvorlig psykiske konsekvenser, som selvmordsforsøk, er tydelig dokumentert. Voldtektene har også blitt mer brutale, og overgrepene filmes og brukes til seksuell utpressing. Å bli utsatt for voldtekt og vold har store konsekvenser. Det kan føre til ikke bare psykiske helseproblemer, men også fysiske, som kronisk sykdom, kreft og hjerte- og karsykdommer, for å nevne noe. Det finnes en del skjevheter i maktforhold som slår hardere ut for dem som er både kvinner og minoriteter. Det handler også om bl.a. skeive og mennesker som er utsatt for rasisme. Rasisme finnes fortsatt, og det både tar liv og ødelegger liv. Derfor må vi fortsette å kjempe mot rasisme i fellesskap.