OverStortinget

Det er veldig kjekt å ha min tidligere kollega i komiteen, Trond Giske, tilbake i salen. Vi har hatt mange gøye debatter før. Det er lov å være rykende uenig, men man prøver i hvert fall å være saklig – så det var kjekt. Det som var mindre kjekt, var å høre hans kollega, Konstanse Marie Alvær, dra debatten ned til det som man kanskje kan kalle et bunnpunkt. Man snakker om å være historieløs. Jeg har lyst til å minne om at en av ministrene som i sin tid lyktes veldig godt med likestillingspolitikk, var FrPs egen Solveig Horne. Fremskrittspartiet har vært krystallklar på at det nytter ikke bare å vedta flotte strategier og handlingsplaner, man må også følge opp. Det har vi bl.a. gjort ved gjentatte ganger å styrke politiet og også med forslag om å gjøre det. Vi har også ved en rekke anledninger foreslått å styrke ulike organisasjoner og også hjelpetiltak der man jobber systematisk med barn, kvinner og menn som er utsatt for vold og overgrep. Representanten Liv Gustavsen nevnte Sarah Gaulin. Det minnet meg på representanten Merkesdals innlegg om nestekjærlighet, så istedenfor her å kritisere enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet, har jeg heller valgt å trekke fram to. Sarah Gaulin er en tidligere Ap-politiker som rett og slett følte seg tvunget ut av politikken fordi hun ikke var trygg i sitt eget lokalsamfunn. Hvorfor? Fordi hun er en av de kanskje mest fryktløse stemmene i den norske debatten hva gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert kriminalitet. En annen er stortingspresident Masud Gharahkhani. Vi kan være uenige om mye, men er det én fra Arbeiderpartiet som har klart å være tydelig overfor regimet i Iran, er det han. For to uker siden var jeg i Tyrkia og deltok i store debatter om nettopp kvinneundertrykkelse i Iran. Det kan etterlyses hva vår egen utenriksminister egentlig har ment om dette, men at man har en representant i presidentskapet som faktisk har vært så tydelig, er blitt lagt merke til utover våre egne landegrenser, og det synes jeg er noe å være stolt av.