For veldig kort tid siden hadde vi debatt om likestillingensministeren redegjørelse i denne sal. Den inneholdt svært lite om negativ sosial kontroll, og den inneholdt så å si ingen ting om at jenter som utsettes for dette i barnehage, skal tas på alvor. Denne statsråden hadde tidligere i dag et innlegg i replikkordskiftet der hun snakket om at man skal ha dialog med foreldre. Koselig det. Samtidig går tallene i taket på henvendelsene til Kompetanseteamet. Vi får stadig vekk bekymringsmeldinger fra de som jobber opp mot disse miljøene. På toppen av det hele har også Arbeiderpartiet kuttet i organisasjonen LIM, Likestilling, integrering, mangfold, en av de aller viktigste og tøffeste organisasjonene som jobber mot negativ sosial kontroll i disse miljøene. For kort tid siden var det også en markering av det man kaller verdens hijabdag. Det vises gjerne til markeringen i kompaniskap med venstresiden. Bakstreverske religiøse krefter forsøker å framstille denne tildekkingen av små barn og kvinner som en protest mot rasisme og en markering av selvstendighet og kulturell tilhørighet. I så fall synes jeg det er veldig merkelig at praksisen står sterkest i autoritære regimer – i regimer som kjennetegnes av at kvinner på ingen som helst måte er likestilt eller selvstendige. Man kan nevne miljøer i Midtøsten, men også i vestlige land, der tildekking blir brukt som et verktøy for å kontrollere kvinners seksualitet og oppførsel. Jeg hadde håpet at vi i dag kunne sende et tydelig signal om at små jentebarn ikke er seksualobjekt. Jeg mener at disse unge og små jentene fortjener å bli tatt på like stort alvor som etnisk norske jenter i barnehagen. Når de møter opp i barnehagen skal ingen bli møtt av det norske samfunnet med at allerede der er det forskjell på deg og gutter. Jeg synes ikke vi kan være bekjent av det stort lenger. Her er det fremdeles mye å gjøre. Dessverre står Fremskrittspartiet alene også denne gangen. Jeg kan i hvert fall love at vi ikke avslutter den kampen med denne debatten.

Kan statsråden da presisere hva man mener? Mener man oppriktig at det er et problem at barn utsettes for negativ sosial kontroll – og langt unna alderen fem, seks eller syv år, som representanten fra Høyre dro fram – for å få delta i barnehagen, ved at man allerede i barnehagealder blir fortalt at det er forskjell på deg og din bror, din fetter eller kameratene dine i barnehagen? Eller er det sånn, som statsråden også sier, at det faktisk er et problem som man er nødt til å håndtere, men som man ikke tør å gjøre noe med fordi man frykter en annen type sosial kontroll?

Jeg måtte tegne meg likevel. Ettersom likestillingsministeren har vært totalt fraværende ved denne typen spørsmål, kom jeg i dag til debatten og håpet på bedre svar. Skuffelsen er derfor stor, og jeg må rett og slett spørre også denne statsråden: Er det virkelig sånn at vi skal akseptere litt sosial kontroll for noen typer barn, fordi man skal bekjempe sosial kontroll senere? I den første setningen sier statsråden at dette ikke er noe utbredt problem. Samtidig sier man i neste setning at det man frykter ved å innføre et forbud, er nettopp at barn skal utsettes for større sosial kontroll, fordi man ikke sendes i barnehagen. Det hadde vært fint med en klargjøring.

Rundt jul må jeg innrømme at jeg var litt skuffet. Fremskrittspartiet hadde nok en gang lagt fram forslag om at man burde arbeide for en regelstyrt momskompensasjon. Til tross for alle debatter jeg var med på i valgkamp og i forbindelse med partiprogram, var det dessverre bare ett annet parti som støttet oss. Nå, noen måneder senere, er det heldigvis en del partier som har tenkt seg om, og det gjør at vi i dag kan sikre en historisk seier for frivilligheten. Etter mange år med hardt arbeid fra de frivillige organisasjonene og ikke minst mange av de frivillige selv ser det ut til at vi endelig kan få et flertall i denne sal som ber regjeringen legge fram forslag om å regelstyre momskompensasjonsordningen, for det er dette som gir forutsigbarhet. En regelstyrt momskompensasjonsordning betyr at frivillige og ideelle organisasjoner skal være garantert full refusjon av merverdiavgiften de selv har betalt for varer og tjenester. Som det har vært sagt fra talerstolen og i mange av festtalene før, er det ikke rimelig at det skal være moms på dugnad. Det handler rett og slett om noe så enkelt som at frivilligheten skal få tilbake momsen de betaler. Når de kjøper fotballer, ski, instrumenter og nødvendig utstyr til aktiviteter, er det urimelig at de må legge ut penger som kunne gått til å skape aktivitet. Fremskrittspartiet har jobbet med dette over mange år, stilt skriftlige spørsmål, utfordret i debatter og fremmet forslag i salen og i komiteen, men det er likevel veldig viktig for meg å presisere at dette aldri hadde skjedd uten frivilligheten selv. Det er de som har gjort jobben, det er de som har jobbet opp mot partiene, det er de som med tydelighet har vist hvorfor denne ordningen er viktig for dem, og som har vist hva det betyr for Norge, både nasjonalt og ute i lokalsamfunnene der folk bor. Etter mye om og men og mange forsøk på å få avklaringer fra en del partier ser det i hvert fall i dag ut som at det blir et flertall. Det tenker jeg sender en klar marsjordre til regjeringen, og at tiden for festtaler er forbi. Det er Fremskrittspartiet veldig stolt av.

Jeg har bare en liten stemmeforklaring – først til forslag nr. 8, som er kommet fra Senterpartiet: Det er ingen ting i veien for at man gjør som Norsk Tipping, eller strammer inn også ut fra det som Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått, men dersom man skulle være sterk i troen på at kanskje et av de andre partiene da vil sørge for flertall for det alternative forslaget til Senterpartiet, kan jeg nå varsle at vi kommer til å støtte det subsidiært, selv om vi mener det også egentlig ligger muligheter innenfor det vi selv har foreslått. Etter en diskusjon, som egentlig også har gått i mange andre saker, spesielt kanskje etter alle skandalene i Norsk Tipping, har vi også vurdert oss fram til at vi ønsker å støtte MDG og SVs forslag nr. 4, der det heter: «Stortinget ber regjeringen pålegge Norsk Tipping å betale ilagte bøter fra Lotteritilsynet over eget driftsbudsjett samt gjennomgå selskapets bruk av konsulenter.» – Da gjenstår det bare å oppfordre andre partier til å støtte det samme, og så kan det bli flertall også i denne saken.

Men det er statens oppgave å regulere rammevilkårene. Når det innføres strengere vilkår for noen aktører enn andre, er det en forskjellsbehandling som staten faktisk er nødt til å forsvare. Jeg vil minne om historien i saken om full momskompensasjon. Der må man, med all tydelighet, også vise tilbake til Solberg-regjeringen, som også Fremskrittspartiet var en del av en stund, der man var ganske tydelige på at dette var en opptrappingsplan. Det er veldig fint at Arbeiderpartiet viser til full momskompensasjon, som de etter hvert har vært flinke til å fullfinansiere med bl.a. revidering av budsjettene, men det er faktisk Arbeiderpartiet som har gått tilbake på sitt løfte om regelfesting – hvorfor det?

Jeg har også forstått på debatten at det er viktig å styrke frivillighetens vilkår, men ikke nødvendigvis med å gi dette løftet. Man har ikke vært villig til å øke skattefradraget for gaver til frivillighet. Man har ikke vært villig til å diskutere gjeninnføring av gaveforsterkningsordningen. Senere i dag har vi også all grunn til å tro at Arbeiderpartiets representanter kommer til å stemme ned et forslag om regelfestet momskompensasjon, noe som er noe helt annet enn full momskompensasjon. Hvordan vil ministeren betrygge bingobransjen, og ikke minst alle de frivillige aktørene som har nytt godt av inntekter fra deres formål, når man viser så liten vilje til generelt å styrke frivilligheten?

Slik jeg har forstått det, har kulturministeren vært tydelig på at hun ikke ønsker å komme bingonæringen til livs. Likevel har man i dag en diskusjon hvor man argumenterer sterkt for hvorfor bingohallene skal ha helt andre regler å forholde seg til enn enerettsaktøren Norsk Tipping. Kan statsråden klargjøre hvorfor hun mener at disse skal behandles ulikt?

Den 1. september 2025 innførte regjeringen nye regler i pengespillforskriften, noe som i realiteten har medført at det er store forskjeller på tapsgrenser og rammevilkår for bingospill i bingohaller og hos Norsk Tipping. Fremskrittspartiet advarte mot disse endringene og har i etterkant også mottatt en rekke henvendelser om konsekvensene av denne politikken. Det var faktisk sånn at regelendringene fikk umiddelbare konsekvenser for omsetningen i bingobransjen, noe som igjen har rammet en stor bredde av frivillige lag og foreninger som har hatt gleden av å motta bingoinntekter. Bingoinntekter er frie midler som organisasjonene selv kan disponere, uten statlig øremerking. Tapet gjør at frivilligheten blir mer avhengig av offentlige tilskudd, og dessverre kan det også være med og bidra til lavere aktivitet. Vi har derfor vært veldig tydelig på at i en tid der det oppleves som at Arbeiderparti-regjeringen gjennom flere grep har svekket frivillighetens vilkår, blir dette ekstra uheldig. De fjernet gaveforsterkningsordningen med et pennestrøk, og de halverte skattefradragsordningen for gaver til frivilligheten, bare for å nevne noe. Det er også viktig å huske på at bingohallene spiller en viktig rolle for en del mennesker. I en tid hvor mange mennesker kjenner på ensomhet og behov for sosiale møteplasser, er samfunnet faktisk der at man også har et ansvar for dem. Bingohallene fungerer slik for mange mennesker. Frivilligheten har, som sagt, fått tøffere kår. Vi skal behandle en sak senere i dag som forhåpentligvis letter noe på kårene for frivilligheten, men det er viktig å påpeke at det ikke på noen som helst måte vil bedre forholdene for bingobransjen. Det er veldig merkelig at man skal ha ulike regler for ulike aktører. Det mener Fremskrittspartiet man ikke kommer noen vei med. Fremskrittspartiet har ved en rekke anledninger tatt initiativ for å gjøre noe med denne forskjellsbehandlingen. Vi har også hatt forslag i denne salen. Det er veldig gledelig at andre partier har kommet etter. Med det tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Det er veldig kjekt å ha min tidligere kollega i komiteen, Trond Giske, tilbake i salen. Vi har hatt mange gøye debatter før. Det er lov å være rykende uenig, men man prøver i hvert fall å være saklig – så det var kjekt. Det som var mindre kjekt, var å høre hans kollega, Konstanse Marie Alvær, dra debatten ned til det som man kanskje kan kalle et bunnpunkt. Man snakker om å være historieløs. Jeg har lyst til å minne om at en av ministrene som i sin tid lyktes veldig godt med likestillingspolitikk, var FrPs egen Solveig Horne. Fremskrittspartiet har vært krystallklar på at det nytter ikke bare å vedta flotte strategier og handlingsplaner, man må også følge opp. Det har vi bl.a. gjort ved gjentatte ganger å styrke politiet og også med forslag om å gjøre det. Vi har også ved en rekke anledninger foreslått å styrke ulike organisasjoner og også hjelpetiltak der man jobber systematisk med barn, kvinner og menn som er utsatt for vold og overgrep. Representanten Liv Gustavsen nevnte Sarah Gaulin. Det minnet meg på representanten Merkesdals innlegg om nestekjærlighet, så istedenfor her å kritisere enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet, har jeg heller valgt å trekke fram to. Sarah Gaulin er en tidligere Ap-politiker som rett og slett følte seg tvunget ut av politikken fordi hun ikke var trygg i sitt eget lokalsamfunn. Hvorfor? Fordi hun er en av de kanskje mest fryktløse stemmene i den norske debatten hva gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert kriminalitet. En annen er stortingspresident Masud Gharahkhani. Vi kan være uenige om mye, men er det én fra Arbeiderpartiet som har klart å være tydelig overfor regimet i Iran, er det han. For to uker siden var jeg i Tyrkia og deltok i store debatter om nettopp kvinneundertrykkelse i Iran. Det kan etterlyses hva vår egen utenriksminister egentlig har ment om dette, men at man har en representant i presidentskapet som faktisk har vært så tydelig, er blitt lagt merke til utover våre egne landegrenser, og det synes jeg er noe å være stolt av.

Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Jeg synes det var spesielt fint at hun denne gang også trakk fram bl.a. kvinnehelse og ikke minst vold i nære relasjoner. Det har vi utfordret på tidligere når det gjelder disse redegjørelsene. Det er nemlig sånn at vold i nære relasjoner kanskje fremdeles er en av våre livstids største likestillingsutfordringer. Det å være kvinne i eget hjem er for mange rett og slett veldig farlig. Det anslås at dette koster samfunnet rundt 93 mrd. kr hvert eneste år, og da har man egentlig ikke begynt å ta innover seg de menneskelige kostnadene. Det skal selvfølgelig tas på største alvor, og vi skal heller ikke underkjenne at også menn blir utsatt for vold, men det er særskilt viktig å nevne det også i denne debatten. En annen problemstilling er en særs utfordrende stilling for spesielt minoritetskvinner, som er utsatt for sterk, negativ sosial kontroll. Den nye rapporten som kom forleden dag, viser knusende tall og en sterk økning også i henvendelser og saker til kompetanseteamet som jobber med dette. To konkrete eksempler på at man har forsøkt å gjøre noe, men at lite skjer, er at jeg i to spørsmål om saker som angår dette, har fått påvist at få faktisk domfelles for det. Ingen er dømt for kjønnslemlestelse i Norge, til tross for at vi vet at unge jentebarn fremdeles utsettes for det. Det er også svært få som er dømt for å medvirke til barneekteskap. Det var en stor sak i flere runder i Stortinget de siste årene på at det var noe man virkelig skulle ta på alvor. Det viser at vi har en lang vei igjen å gå. En ting er lovgivningen, men det handler også om implementeringen ute. Det handler om oppfølging. Det handler om ressurser til politiet, ikke minst til påtalemyndighet. Men det handler også om at dersom man skal ta negativ sosial kontroll på alvor, så er man faktisk nødt til å stramme inn og gi politi og påtalemyndighet de virkemidlene som de trenger for å bekjempe denne alvorlige formen for kriminalitet. Videre er det mye man kan si om denne redegjørelsen. Det ble kort nevnt litt om gutter og menns utfordringer. Dessverre, når Fremskrittspartiet i etterkant har fremmet forslag om en kjønnsnøytral likestillingslov for å få bukt med dette og for at gutter og jenter skal behandles likt, har vi fått signaler fra ministeren på at det vil være uaktuelt å støtte. Det synes jeg er synd, for det er nå over to år siden mannsutvalget la fram sin rapport, som viste at gutter og menns utfordringer i dagens Norge ikke tas tilstrekkelig på alvor. Vi har nå fremmet et konkret forslag som mannsutvalget også har tatt opp, men som Fremskrittspartiet ved flere anledninger tidligere har tatt til orde for. Det er litt dumt at man ikke er villig til å gjøre noe med lovverket, som også ville vært et særdeles sterkt og viktig signal til unge menn og gutter som i dag føler at deres utfordringer ikke tas på tilstrekkelig alvor. Det kommer vi nok tilbake til også i senere innlegg og debatter. Jeg vil også, når representanten Benjamin Jakobsen fra Arbeiderpartiet viser til at det er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, peke på x antall rapporter som viser hvorfor det er slike forskjeller, og hvordan man kan regne på dette. Konsekvent å si at kvinner tjener 88 pst. av menns lønn, er rett og slett villedende, og vi har en lovgiving som slår klart fast at lønnsdiskriminering på bakgrunn av kjønn ikke er lov. (Innlegg er under arbeid)

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Simen Velle, Liv Gustavsen, Morgan Langfeldt og meg selv har jeg gleden av å fremme et forslag om en kjønnsnøytral likestillings- og diskrimineringslov.

Jeg tror det er mange tiltak som må til dersom man skal klare å gjenopprette tilliten. Et annet problem som Fremskrittspartiet har vært særdeles opptatt av når det gjelder kultursektoren, er problemstillinger knyttet til ytringsfrihet og åpenhet i sektoren. Det ble påpekt av ytringsfrihetskommisjonen i NOU 2022: 9, En åpen og opplyst offentlig samtale, der det pekes på store utfordringer også i kultursektoren. Derfor har vi valgt å understreke dette i saken, der vi stiller oss undrende til om anbefalingene i den utredningen, med mål om å legge til rette for økt åpenhet og bredere offentlig debatt, egentlig følges opp. Da er spørsmålet: Mener kulturministeren at Kulturrådets praksis er i tråd med de anbefalingene som ble gitt der?

Jeg er glad for at statsråden har tatt denne saken på alvor og igangsatt en rekke prosesser på feltet. Imidlertid kom Riksrevisjonen allerede i 2013 med en rekke påpekninger om hva som var problematisk i og rundt prosessene med Kulturrådet. Få eller ingen av de anbefalingene ble den gangen fulgt opp. Så mitt spørsmål er derfor denne gangen: Det er én ting å sette i gang prosesser og utredninger, men hvilken garanti har vi for at statsråden faktisk kommer til å følge opp med konkrete tiltak?

Silje Hjemdal (FrP) [10:42:54] (ordfører for saken): I dag skal vi behandle et representantforslag fra Haagen Poppe og Anna Molberg om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren. Komiteen har hatt et konstruktivt samarbeid i saken. Vi viser også til uttalelsen som ble gitt fra bl.a. Kultur- og likestillingsdepartementet, men også de fire høringsinnspillene som ble levert. Jeg har lyst til å understreke at dette forslaget tar opp i seg en rekke problemstillinger som har vært debattert det siste året. Her har partiene har ulike tilnærminger, som jeg tenker det er naturlig at partiene selv redegjør for. Når det er sagt, har jeg lyst til å understreke noen særdeles viktige punkter for Fremskrittspartiet. Det er at legitimiteten til ordninger nettopp på kulturfeltet er helt avhengig av at man har en mulighet til å kunne ettergå de avgjørelsene som tas. Tilliten til bl.a. Kulturrådet har fått seg en kraftig ripe – om ikke flere riper – i lakken de siste årene, og det har ført til at flere har engasjert seg i debatten. Det var jo veldig gledelig, for her har Fremskrittspartiet stått ganske alene gjennom mange år i å borre i ting som man har syntes har vært uheldig. Det har vi også påpekt flere ganger, bl.a. med at vi har ønsket en ekstern gransking av Kulturrådet. Vi har også vært veldig tydelige i Fremskrittspartiet på at det etter hvert er ganske lenge siden Riksrevisjonen sist hadde en gjennomgang av praksisen her – det var faktisk i 2013 – og flere av oppfølgingsforslagene som blir gitt der, kan vi ikke se at har blitt gjennomført. Det er gledelig at debatten endelig er her, og at flere har meldt seg på. Jeg gleder meg til å høre innleggene fra de andre partiene, men først og fremst ønsker jeg å ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet er en del av, og det lyder slik: «Stortinget ber regjeringen utrede og gjennomføre tiltak for å øke åpenheten i Kulturrådets beslutningsprosesser, for eksempel gjennom åpne og strømmede møter.»

Jeg er veldig glad for at statsråden påpeker at her har vi ikke råd til å ha den tradisjonelle norske silotenkningen, fordi dette nettopp handler om å jobbe på tvers. Jeg vil minne om at også, selvfølgelig, politiet er nødt til å ha nok ressurser. Undervisning må kunne skje på skole, og ikke minst må vi ha et helsevesen som har kunnskap og mulighet for å følge opp, og kanskje også – et meget viktig poeng i dette – et barnevern som har ressurser til å ivareta barna, der det må til. Det får meg inn på en debatt som jeg og statsråden var i før i dag, der Fafo la fram en undersøkelse som viser at verktøyet «Jeg vet» faktisk virker. Det er brukt masse penger på å utvikle verktøyet, men mange har rett og slett ikke tilgang til eller kunnskap om det i dag. Så mitt spørsmål er da: Hvordan vil statsråden følge opp overfor andre statsråder, om å sette vold og overgrep mot barn på dagsordenen?

Jeg takker for svaret. Dette er, som jeg også tidligere understreket, en viktig begynnelse på et større arbeid. Fremskrittspartiet – med andre – er selvfølgelig utålmodige, men ikke minst alle de som kom med høringsinnspill til komiteen, for det var faktisk helt avgjørende for at vi klarte å samle en komité om hvorfor det var viktig å forbedre loven. Jeg er veldig glad for at statsråden selv nevner viktigheten av at dette er ikke bare skal være en kommisjon som undersøker saker og lar det ligge med det. Det aller viktigste her er nettopp det at man skal lære, og da må det også følges opp. Spørsmålet mitt er da: Hvordan har statsråden tenkt å følge opp de undersøkelser og anbefalinger som denne kommisjonen etter hvert vil komme med?

Det er ingen hemmelighet at vold og overgrep mot barn er en av mine desiderte hjertesaker. Derfor ble det kanskje litt personlig prestisje – det er selvfølgelig også viktig for Fremskrittspartiet, men først og fremst på vegne av barna – å prøve å legge partipolitikken til side for å kunne forbedre loven, slik at flere barn kan ha en trygg oppvekst og ikke minst få bedret rettssikkerheten sin. Derfor vil jeg takke statsråden også for å ha vært særdeles konstruktiv i denne dialogen. Ikke bare klarte vi å få et flertall i salen – sånn det ser ut – men faktisk også en enstemmig komité. Spørsmålet er: Hvordan vil statsråden følge opp det videre arbeidet nå, når loven blir vedtatt?

28:13] (ordfører for saken): Det er en litt gladere tone i denne saken, for i dag markerer vi at en enstemmig komité sikrer en seier for barnas trygghet og ikke minst rettssikkerhet. Familie- og kulturkomiteen har avgitt innstilling til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det handler om å sikre at de mest alvorlige sakene der barn rammes, blir grundig gjennomgått. Slik kan vi lære og ikke minst forhindre at slikt skjer igjen. Jeg vil i den anledning takke alle partiene i komiteen for særdeles konstruktiv dialog og evne til å samarbeide for å finne sammen om hvordan vi bedre kan trygge barn og deres rettssikkerhet. Målet har nemlig vært å etablere et tydelig rettslig rammeverk for undersøkelsesordningen i Statens helsetilsyn som skal avdekke systemsvikt og bidra til læring og forbedring i det offentlige hjelpeapparatet. Det at komiteen enes, er – som vi så i forrige debatt – ikke nødvendigvis alltid like lett, men akkurat i denne saken har alle lagt partiprestisje til side og vært helt enige om at det viktigste her er først og fremst en forbedring av lovforslaget som kommer barna til gode. Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem. Vi understreker at det er på høy tid å få på plass en ordning som gjør det mulig å lære av de mest alvorlige sakene. Innstillingen følger nemlig opp anbefalingene i NOU 2017:12, Svikt og svik, og ikke minst regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn i nære relasjoner. Barn skal være trygge. Derfor er det positivt at komiteen har samlet seg om forslag som gir Nasjonal enhet for undersøkelse av svikt mot barn – NUBA – bredere muligheter og flere verktøy enn det som opprinnelig var foreslått. Det som har vært målet, er å gi bedre beskyttelse av barna. Derfor har vi konkret foreslått at man kan undersøke saker tidligere, og ikke minst at man kan løfte saker på eget initiativ.

I en høflig og dannet debatt er det fantastisk at man også klarer å hente fram drivstoffpriser. Det er selvfølgelig FrP glad for, for vi snakker så mye om vår politikk som vi kan. Statsråden har frekkhetens nådegave, siden han kommer fra et parti som fjernet gaveforsterkningsordningen, som var nettopp for kulturfeltet, med et pennestrøk. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger forsøkt å gjeninnføre den. Den var et meget godt eksempel på hvordan det kunne vært gjort når f.eks. private aktører gir gaver til Roseslottet, noe som hadde gjort at de kunne fått flere midler til å kunne gi et gratis tilbud til de barnefamiliene som statsråden er så bekymret for. Dersom man hadde lest både Fremskrittspartiets partiprogram og vårt alternative statsbudsjett, ville man sett at er det noe vi prioriterer innenfor kultur, så er det nettopp barn og unge, også når det gjelder undervisning. Jeg vil minne statsråden om at Fremskrittspartiet for ikke så lenge siden hadde et forslag som handlet om hvordan man kunne lære barn og unge om antisemittisme og ikke minst holocaust, som skjedde også i dette landet. Så her har selvfølgelig Fremskrittspartiet mye å tilføre. Sist, men ikke minst: Jeg synes det er litt rart nærmest å framstille det som om dette forslaget fra FrP og andre er noe som har blitt fremmet over natten. Denne debatten har vært ført i media av Vebjørn Sand og mange andre gjennom lang tid. Hvis det var så viktig for regjeringen å lande dette på en god og ansvarlig måte, hvorfor i alle dager har man da sittet på hendene? Regjeringen kunne ha satt i gang et arbeid selv. Dette er et resultat av at FrP og Høyre, som var veldig opptatt av dette sist, på bakgrunn av en del samtaler så ut til ikke å få med seg et flertall til å kunne gjøre noe med det. Nå var flere partier blitt leie av å vente på regjeringen, og vi tok et initiativ på bakgrunn av den kampen initiativtakerne har stått for. Og nå har vi klart å lande det. Det er helt fair å være uenige om hvor markagrensa skal gå, og hvor villige man skal være til å gi dispensasjon for helt unike og særegne prosjekter, men da må man stå i det og ikke si at på grunn av dårlig tid så anbefaler man ikke å gå inn for dette.

Veldig mye godt har vært sagt i denne saken. Jeg synes likevel det er et par poeng som kanskje ikke er kommet så godt fram som det bør. Det handler selvfølgelig om at dette er en viktig påminner om at frihet og demokrati aldri må tas for gitt. Likevel: Når man i debatten i salen hører argumentasjonen fra både statsråden og bl.a. Arbeiderpartiet om at det enkleste som oftest er å si nei, er det en påminner nettopp om hvorfor demokratiet er viktig. Det er en av de største grunnene til at jeg valgte å bli politiker: at jeg skulle være en ombudskvinne. Jeg er ikke her først og fremst for staten. Jeg er her for å representere folket, og ikke minst også enkeltmennesker. Jeg husker veldig godt da familiekomiteen sist besøkte Roseslottet. Vi var også veldig privilegerte og fikk en omvisning av Vebjørn Sand, og kort oppsummert kan det sies at det var en meget sterk dannelsesreise som jeg hadde unnet alle mine kollegaer å delta på, men ikke minst alle landets barn og unge. Dette er et demokratiprosjekt ikke bare for Oslo. Sånn jeg ser det, og sånn Fremskrittspartiet ser det, er dette et demokratiprosjekt for hele nasjonen Norge. Nettopp derfor, i den tiden vi står i nå, må man av og til tørre å ta noen tøffe debatter og avgjørelser og signalisere: Jo, dette betyr noe. Det har vært vist til at man her skal minnes frihetskampen fra 1940 til 1945 og mange av våre demokratiske friheter, men kanskje vel så viktig er det Vebjørn Sand understrekte på omvisningen, at dette også handler om håp og om enkeltmenneskers evne og ikke minst vilje og kraft til å stå imot. Det bør inspirere alle politikere og partier, for det er kanskje det man må betale den høyeste prisen for. Denne saken handler også om den lille manns kamp mot staten, og selv om mange partier nå ønsker å ta æren for å få på dette på plass, selvsagt også Fremskrittspartiet, tenker jeg at det først og fremst er de aktørene som har turt å presse oss når dette ikke har gått tidligere, som har æren for dette, og de sitter på galleriet og følger saken. Hadde ikke de stått på i denne saken, hadde heller ingen politikere kunnet ta æren for at vi nå redder Roseslottet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget en veileder med råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte, bl.a. lærere og ansatte i Nav, barnevernet og helsetjenestene. Formålet skal visst være å gi råd om hvordan man på en god måte kan møte transpersoner og andre som bryter med normer for eller forventninger til kjønn. Veilederen har, som det også ble påpekt her oppe, vært på høring, men er ikke endelig godkjent. Det må likevel være lov til av og til å gi en beskjed om at det er på tide å sette ned foten og stoppe noe som ikke nødvendigvis er ønskelig, eller som det ikke nødvendigvis er behov for. Veilederen inneholder bl.a. mange konkrete språklige anbefalinger, herunder å bruke kjønnsnøytrale betegnelser som barn framfor jente og gutt og forelder framfor mor og far. Det anbefales også å formulere seg slik at det framstår som at det finnes flere enn to kjønn, eksempelvis ved å skrive kvinner, menn og ikke-binære framfor kvinner og menn. Fremskrittspartiet mener at det er en form for detaljstyring av offentlig ansattes språkbruk som ikke har rot i faktiske behov, men som nettopp kan framstå som ideologisk begrunnet. Når man ser på den debatten som har gått mens denne saken har vært til behandling, er vi heller ikke alene om å stille noen problematiske spørsmål rundt dette. La meg være den første til å understreke at for meg og for Fremskrittspartiet er det helt grunnleggende at alle mennesker skal møtes og behandles med respekt og ikke minst verdighet. Det understreker vi selvsagt også i denne saken, men samtidig må det være lov å si et tydelig nei til en ideologisk styring av språk hos offentlig ansatte, og spesielt overfor barn, som rett og slett etter hvert kan oppleve dette som ganske forvirrende. Veilederen vil i praksis legge føringer for hvordan offentlig ansatte skal snakke og opptre. Selv om det formelt riktignok ikke innføres noen nye plikter, vil det oppfattes som at det blir en forventet standard. Det kan skape usikkerhet og bidra til unødvendig språklig detaljstyring i skole, Nav og helsetjenester, for å nevne noe. Alt i alt mener vi at det medfører unødvendig byråkrati. Videre ønsker jeg å vise til Fremskrittspartiets merknader i saken, og jeg vil også ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har sammen med Kristelig Folkeparti.

Tusen takk til saksordføreren og ikke minst komiteen for konstruktivt samarbeid. Selv om jeg selvfølgelig mener at Fremskrittspartiets forslag er det beste, er det nå en enstemmig komité som står bak innstillingen, og det synes jeg er bra. Det skjer ikke for ofte i denne salen, men det er veldig kjekt når vi av og til kan stå sammen om gode tiltak, spesielt for frivilligheten. Vi kommer nok tilbake til der hvor vi er mer utålmodige eller har uenigheter. Jeg tenkte bare å nevne at det ble fremmet en rekke løse forslag i salen i dag, og det er sikkert mange gode intensjoner der. Forslag nr. 3 tar opp i seg deler av det som komiteen har innstilt på, og også det forslaget som FrP hadde, men med en litt rar ordlyd blir det vanskelig. Det er også tre andre forslag. Intensjonen her er sikkert veldig god, og jeg skjønner at det av og til kan være utfordrende for partier som ikke sitter i komiteen, å fremme sitt syn. Jeg vil minne om at alle i komiteen har mailadresse og telefon, og vi er ofte sammen på huset. Hvis man rekker ut en hånd eller sier at man har forslag man har lyst til å ha støtte til, er hvert fall Fremskrittspartiet et veldig konstruktivt parti i mange slike saker. Det har vi også tenkt å være i fortsettelsen. Jeg tenker derfor at det kan være verdt å nevne her, for en del av sånne løse forslag krever at man behandler det i sine grupper eller i fraksjoner, og det er av og til litt vanskelig å få gjort på så kort varsel. Fremskrittspartiet er gjerne konstruktivt i kommende debatter og der det skulle komme lignende forslag, men det kan som sagt være en fordel å ta kontakt i forkant, slik at man faktisk får tid til å sette seg inn i forslagene og ikke minst diskutere det med eget parti.

Jeg er veldig glad for at statsråden trekker fram sosial kontroll som barriere i den samme saken i Nettavisen. Dette har Fremskrittspartiet understreket i en rekke saker. Jeg er også glad for at man her retter opp inntrykket fra representanten fra SV om at Fremskrittspartiet står alene om å mene at dette er viktig i denne meldingen. Jeg håper derfor statsråden også kan redegjøre for hvordan hun mener man kan få bukt med sosial kontroll som barriere i arbeidslivet, og ikke minst hvordan hennes departement, nesten et år etterpå, har fulgt opp handlingsplanen Sjef i eget liv, som nettopp skal bekjempe negativ sosial kontroll.

Da man hørte innlegget til representanten fra SV, kunne man få inntrykk av at det bare var Fremskrittspartiet som mente at det er viktig å ta opp innvandring og integrering i denne særdeles viktige meldingen og ikke minst i samfunnsdebatten. Derfor er jeg veldig glad for at ministeren fra talerstolen viser til hvor viktig det nettopp er å tørre å ta de debattene. Kanskje er ikke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet enige om alle løsningene, men i en sak i Nettavisen 15. januar viste statsråden til at nok var nok, og at nå skulle arbeidsministeren kutte i ytelser til innvandrere og gjøre det lønnsomt å jobbe. Hvordan har statsråden tenkt å følge opp dette konkret?

Jeg er glad for at man engasjerer seg i kampen mot negativ sosial kontroll. Regjeringen la nettopp fram handlingsplanen Sjef i eget liv, med en rekke initiativer mot nettopp negativ sosial kontroll og æresmotivert vold – det var vel i mai 2025. Mitt spørsmål er derfor om statsråden nå, snart ett år etterpå, kan redegjøre for hvilke konkrete tiltak hennes departement har fulgt opp, overfor dem som er svært utålmodige etter konkret handling og ikke bare planer på dette feltet.

En annen sak Fremskrittspartiet har vært veldig opptatt av, er kampen mot negativ sosial kontroll. Gjennom mange år sto Fremskrittspartiet alene i å ønske et forbud mot ekteskap mellom nære slektninger. Heldigvis sluttet Stortinget seg til dette i 2024. Det gjorde man også når det gjelder å få noen innstramminger i forbudet mot barneekteskap. Likevel er det unntak for begge disse forbudene, som man kan dispensere fra etter søknad. Mitt spørsmål er da: Vet statsråden hvor mange som har fått unntak fra forbudet mot ekteskap mellom nære slektninger, og hvor mange som har fått dispensere fra forbudet mot barneekteskap?

Er det én ting Fremskrittspartiet og statsråden er enige om, er det kampen mot vold og overgrep. Det er utførlig kommentert, også i merknadene fra komiteen. Ved en inkurie var Fremskrittspartiet falt ut av slutten på den ene. Der påpeker vi hvor viktig, og rett og slett avgjørende, det er at ansatte i barnehager og skoler øker sin kompetanse og årvåkenhet knyttet til vold og omsorgssvikt. Derfor mener Fremskrittspartiet, og også et flertall i komiteen, at det er veldig bekymringsfullt at vi nå får tilbakemeldinger om at antallet bekymringsmeldinger til barnevernet fra barnehager, skoler og helsestasjoner er synkende. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan følger hun opp disse bekymringene?

Ærlighet varer lengst. Når man viser til den merknaden som Fremskrittspartiet gikk ut av, kunne man gjerne også vist til at det var ingen forskning, informasjon eller noe grunnlag som viste at det sitatet var basert på et tallgrunnlag med fakta. Da er det oppklart. Alle barn og unge i Norge skal ha muligheten til å lykkes med å skape et godt liv, uavhengig av hvilken bakgrunn og økonomiske forutsetninger man har. Fremskrittspartiet støtter langt på vei intensjonen om å forebygge utenforskap og å legge til rette for at flest mulig barn og unge får en trygg og god oppvekst, men vi mener at regjeringens politikk preges av overordnede formuleringer, manglende målsettinger og en for svak vektlegging av ansvar og plikt. Det kunne man kanskje også sett hen til under den forrige debatten, der nesten alt handlet om en 15 års aldersgrense for sosiale medier. Tro på framtiden er ikke noe man får servert av det offentlige. Det er noe man skaper gjennom utdanning, arbeid og tilhørighet. Fremskrittspartiet ønsker å bygge et samfunn der alle barn, uansett navn eller bakgrunn, får de samme mulighetene til å lykkes. Det krever at vi stiller krav. Vi må sette grenser, og vi må prioritere – og ikke minst tørre å prioritere – det norske fellesskapet. Derfor mener Fremskrittspartiet at forebygging ikke bare handler om tilgjengelige tjenester, men også om tydelige forventninger til f.eks. foreldre og foresatte. Meldingen inneholder i liten grad en vurdering av hvordan foreldre som ikke følger opp barnas skolegang, helse og fritid, skal møtes med krav og ansvar. Det er en svakhet at regjeringen ikke i større grad kobler støtte med plikt, og at det offentlige trakker langt inn i det som bør være foreldrenes ansvar. Det er også urovekkende at barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i statistikk om både lavinntekt og registrert kriminalitet. Likevel velger regjeringen i meldingen å behandle denne gruppen nærmest på lik linje med alle andre. Fremskrittspartiet er imidlertid krystallklar på at utfordringer som er særegne for enkelte grupper, må møtes med målrettede tiltak, bl.a. i form av språkkrav, en integreringsplikt og tettere oppfølging. Å unnlate å gjøre dette svekker innsatsen mot utenforskap og reduserer muligheten for reell sosial mobilitet. Før jul stilte jeg et skriftlig spørsmål til barne- og familieministeren som gikk på akkurat dette med andelen barn og unge med innvandrerbakgrunn som mottar tiltak fra barnevernet. De sjokkerende tallene viste at hele 44 pst. av barna med barnevernstiltak hadde minoritetsbakgrunn. Selvsagt må noen tørre å adressere dette. Vi mener dette er svært alvorlig og bekymringsfullt, og det er ikke minst et tydelig tegn på at innvandringen har vært for høy, og at integreringen har sviktet. Jeg og Fremskrittspartiet forventer at når en så høy andel av barnevernssakene involverer barn med innvandrerbakgrunn, så tas det på alvor og følges opp med konkrete tiltak som styrker barns rettigheter og frihet. Det håper jeg at statsråden tar med seg videre. Fremskrittspartiet ønsker også å vise til et tidligere forslag vi har hatt, der vi ønsket å føre tilsyn med bl.a. koranskoler og andre religiøse fritidsaktiviteter for barn og unge, for å sikre at slike tilbud ikke bidrar til negativ sosial kontroll eller motvirker integrering. En del av skriveriene i avisene den siste tiden har kanskje vist at det var en stor feil, i hvert fall beklagelig, at veldig mange av partiene i denne sal stemte ned Fremskrittspartiets forslag om dette. Negativ sosial kontroll av barn og unge er et svært alvorlig samfunnsproblem, og noe som Fremskrittspartiet mener det er helt avgjørende å ta tak i på høvelig vis og med konkrete tiltak, dersom alle barn skal ha tilgang på en trygg oppvekst. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i denne saken.

Igjen noen oppklaringer: Fremskrittspartiet er ikke for en 15-årsgrense på sosiale medier. Vi mener det gir en falsk trygghet. Videre er det også viktig for oss å understreke at vi er imot et generelt forbud mot f.eks. lootbokser, selv om vi fra denne talerstolen skal være helt ærlige på at vi var åpne for å diskutere det når det gjelder barn. Men i ytterste konsekvens å forby voksne folk å spille FIFA på egen fritid, er Fremskrittspartiet imot, og det er det en sånn forbudspolitikk fører med seg. Når det gjelder konkrete tiltak, kan man bare se gjennom x antall representantforslag gjennom de siste årene på bl.a. ungdomskrim og styrking av politiet. Det forebyggende arbeidet i politiet er nesten ikke eksisterende lenger – etter de ikke-prioriterte oppgavene fra denne regjeringen.

Jeg gikk tom for tid i sted, så vi får prøve å oppklare noen av de påstandene som har kommet fra talerstolen i dag. La det ikke være noen tvil: Om det er ett parti som er opptatt av barns personvern, er det nettopp Fremskrittspartiet. Den store forskjellen mellom oss og de andre partiene er at vi også er det partiet som er for ytringsfrihet. I en tid der ytringsfriheten er under press i stadig flere land, også demokratier, er Fremskrittspartiet en sterk forsvarer av den. Barn har også rett til ytringsfrihet. Derfor er dette et særdeles viktig moment for Fremskrittspartiet, også når vi skal komme tilbake til den store diskusjonen om aldersgrenser på sosiale medier. Fremskrittspartiet er også et parti som er imot sensur. Når jeg følger debatten her i salen i dag, må jeg si at jeg blir skremt. Det er nevnt ganske mange eksempler på barn som er på alle mulige andre plattformer enn bare sosiale medier. Hva er begynnelsen på dette? Hvis man har fulgt debatten, skulle man tro at det første steget til Arbeiderpartiet og til og med Høyre er å innføre en 15 års aldersgrense på sosiale medier. Hva er det neste? En 15 års aldersgrense for kommentarfelt på nettaviser, for tilgang til spill, for ulike andre digitale plattformer? Det synes jeg er sterkt bekymringsverdig. Jeg var uroet før denne debatten startet, og nå er jeg faktisk enda mer redd. Det er slik sånne diskusjoner starter, det er sånn man får et sensursamfunn. Det begynner med gode intensjoner brolagt med all verdens gode forslag som viser seg å ikke nytte, og da skal man utvide det til alle mulige andre steder hvor barn og unge ferdes. Det er litt flåsete, men likevel klarer jeg ikke å unnlate å si det. Det som kanskje hadde vært viktigst, var å diskutere en øvre aldersgrense for sosiale medier. Da er det også sagt. Barn og unge nå har en mye sterkere digital tilknytning til sin hverdag enn det mange av oss som sitter i denne salen, hadde. Det synes jeg vi også skal anerkjenne og respektere. Når man hører debatten i denne salen, skulle man tro at alt handlet om kriminalitet og grove ting som barn blir utsatt for. Digitale hjelpemidler er også fantastisk ressurser – for oss som sitter i denne salen, men selvfølgelig også for barn og unge. Da handler det om å gjøre dem rustet til å bruke verktøyene i framtiden, ikke om å gi falske tryggheter.

Man skal jo være forsiktig med å bruke ordet «løgn» fra talerstolen, så jeg sier at Arbeiderpartiets representanter i beste fall er uetterrettelige når de kommer med påstander om hva som er Fremskrittspartiets politikk. Da vil jeg minne representantene om at det går an å lese Fremskrittspartiets partiprogram, uttalelser og ikke minst merknader i saken og i tidligere saker som har gått på akkurat dette med aldersgrense i sosiale medier. Da får man en mer opplyst og saklig debatt, som ikke minst barna tjener på. Trygghet krever handling, ikke bare ord. Nettopp derfor er det å sende signaler om en falsk trygghet noe Fremskrittspartiet advarer imot. Vi mener at regjeringens stortingsmelding om en trygg digital oppvekst peker på mange reelle utfordringer, men for Fremskrittspartiet er det én ting som er viktigere enn alt annet, og det er å verne barn mot kriminalitet på nettet. Mens regjeringen diskuterer kjernetid og aldersgrenser, krever vi at det først og fremst sikres at barna våre ikke blir ofre for en sånn type kriminalitet. Trygghet handler om å ta kampen mot sånne trusler på alvor, og det handler først og fremst om å gi politiet de rette verktøyene, ressursene og sørge for at overgripere ikke får mulighet til å skade barn på den måten som det gjøres. Som jeg også understreket i mitt spørsmål til statsråden, ser vi med en stadig økende bekymring at flere barn rekrutteres til kriminalitet via digitale plattformer i dag. Da er ikke løsningen på dette å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Når man hører innlegget til siste taler, en representant fra Arbeiderpartiet, skulle en tro at det ikke fantes noen aldersgrense for sosiale medier. Jo, det gjør det. Forslaget til Arbeiderpartiet – og til og med Høyre, overraskende nok – er å øke aldersgrensen til 15 år, uten at man egentlig har noen som helst god argumentasjon eller forskning på hvorfor akkurat 15 år er riktig. Hvorfor ikke 16, 17, 14 eller 14,5? Videre har jeg lyst til å understreke det som Barnas Havarikommisjon påpeker fra 2025. Det er noe Fremskrittspartiet kommer til å følge opp. Og når det gjelder de usaklige angrepene fra representanten Hashim, vil jeg komme tilbake til opprydning av de påstandene i et nytt innlegg.

Det er mye man kan diskutere om en trygg digital oppvekst. Noe er vi enige om, noe er vi veldig uenige om, bl.a. aldersgrenser. Det er én ting som bekymrer meg og Fremskrittspartiet stort hva gjelder barns tilstedeværelse på digitale plattformer, og det er nettopp alle de nye rapportene som påpeker at rekruttering av barn til kriminalitet faktisk er blitt et alvorlig samfunnsproblem på ulike digitale plattformer. Dette gjelder på ingen som helst måte bare sosiale medier, som regjeringen vil sette aldersgrense på, men også spillplattformer, og jeg kan ramse opp en rekke andre aktører. Dette omtales nesten ikke i denne meldingen. Kan statsråden utdype hvordan hun tenker å stoppe rekruttering av barn til kriminalitet?

Fremskrittspartiet anerkjenner behovet for tiltak som styrker barn og unges oppvekstvilkår, men vi mener at flere av forslagene som tas opp her, ikke er så veldig målrettet. Det er tidligere fremmet et lignende forslag, også den gangen fra Venstre, som ble nedstemt. FrP mener i utgangspunktet at flere av de sakene som tas opp her, egentlig hører inn under en budsjettdebatt. Etter FrPs syn vil mange av disse forslagene først og fremst føre til en betydelig økning i offentlig pengebruk, og kanskje til og med svekke arbeidslinjen. Arbeid, ansvar og individuell frihet er sentrale punkter for FrPs politikk, og veien ut av fattigdom er vi krystallklare på at i hovedsak går gjennom arbeid, ikke økt avhengighet av offentlige overføringer og ytelser. Vi mener det er behov for tiltak som styrker familienes økonomiske handlefrihet, og å redusere skatte- og avgiftsnivået for folk flest. Derfor prioriterte Fremskrittspartiet nettopp det i sitt alternative statsbudsjett for 2026, der vi foreslo betydelige skatte- og avgiftslettelser for å gi mer økonomisk handlefrihet til den enkelte, sånn at man kan legge til rette for at man i størst mulig grad kan forsørge seg selv og egen familie. Vi støtter derfor ingen av forslagene som fremmes her. Likevel har jeg lyst til å minne om at tilgang til barnehage er viktig for barns utvikling og foreldrenes mulighet til å delta nettopp i arbeidslivet. Jeg og Fremskrittspartiet mener derfor det er kritikkverdig at regjeringen fremdeles ikke har fulgt opp Stortingets vedtak om å sikre like rettigheter til barnehageplass for barn født i desember, på lik linje med barn som er født tidligere på høsten. Jeg vil også vise til at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har kommet med flere tiltak hva gjelder behovet for mer prinsipiell rettferdig boligpolitikk som kan legge til rette for at folk, uavhengig av livssituasjon, får mulighet til å eie egen bolig. Det har vi fremmet i flere saker, og også tatt opp i våre alternative budsjett. Jeg viser derfor til det. Til slutt vil jeg understreke at velferdsordninger må være bærekraftige over tid og utformes slik at de støtter opp under arbeid og ansvar, ikke passivitet og økt offentlig avhengighet.

Ja, de siste års feil viser nettopp at enerettsmodellen på ingen som helst måte er ufeilbarlig, men det er en annen diskusjon. Igjen vil jeg over til frivilligheten. I november fikk jeg overlevert en underskriftskampanje fra ledere og generalsekretærer i 85 organisasjoner. I løpet av tre år har de mistet gaveinntekter for 7,5 mrd. kr. En av årsakene er regjeringens halvering av skattefradraget på gaver til frivillige organisasjoner i 2022. Vil regjeringen eller kulturministeren nå lytte til frivilligheten og ta grep for å øke skattefradraget på gaver, slik disse organisasjonene ber om i dette oppropet?

Jeg diskuterer gjerne spillpolitikk, men i dag er det først og fremst frivilligheten og de lokale lagene jeg er opptatt av å løfte fram, som nå taper på regjeringens politikk. Idretten, lokale frivillige, ideelle organisasjoner og stiftelser som nyter godt av tildelingene, har ingen innflytelse over Norsk Tippings tekniske løsninger eller deres eventuelle brudd på regelverk. Likevel er det de som risikerer fullt ut å bli økonomisk skadelidende som følge av disse bøtene. Vil statsråden vurdere å kompensere mottakere av spilloverskuddet for bortfall som følge av bøtene, slik at sanksjoneringen av Norsk Tipping overholdes samtidig som uskyldige frivillige organisasjoner og lag ikke påføres et betydelig inntektstap?

Problemstillingen har vært kjent over flere år, så det viser at regjeringen ikke har villet ta tak for å gjøre noe med dette taket. En annen utfordring for frivilligheten er imidlertid at Lotteritilsynet har ilagt Norsk Tipping bøter på nærmere 120 mill. kr i 2025. Monopolisten Norsk Tipping har fått seg en solid trøkk, og tilliten er vesentlig svekket. Jeg og Fremskrittspartiet frykter at det er frivilligheten og breddeidretten, med barn og unge i spissen, som må betale prisen for rotet i Norsk Tipping. Synes kulturministeren det er rettferdig overfor formålsmottakerne?

Postkodelotteriet støtter 23 store organisasjoner, som f.eks. Redd Barna, Amnesty og Norsk Folkehjelp, gjennom samme lisensordning som pantelotteriet, som vi innledningsvis diskuterte. Det er veldig flott at kulturministeren har møtt Røde Kors, men når disse andre aktørene har spurt om et møte med statsråden, er de blitt avvist. Det kan jo framstå som litt arrogant. Det virker i hvert fall litt tilfeldig hvem som blir hørt, og hvem som blir møtt. Det mener jeg er med på å svekke tilliten til den modellen som er. Vil statsråden nå gå i reell dialog med alle organisasjoner som omfattes av denne lotterilisensordningen, og ikke bare dem som får medieomtale?

Mitt spørsmål går til kulturministeren. Regjeringen snakker varmt om frivilligheten, men i praksis har de pekt ut nettopp frivilligheten som en av sine fremste kuttposter. De har halvert skattefradraget på gaver, noe som alene har ført til et inntektstap for organisasjonene på svimlende 7,5 mrd. kr på tre år. De fjernet gaveforsterkningsordningen, og nå senest måtte Pantelotteriet, som er en svært viktig inntektskilde for Røde Kors, slik at de kan drive beredskap, redningstjenester og besøkstjenester, stanse innsamlingen før året var omme fordi regjeringen ikke ville justere beløpsgrensen. Det stopper ikke der. Nå i julen måtte også flere kjøpmenn begrense sin gavmildhet til frivilligheten, da de ikke lenger kunne donere pepperkaker og tilsvarende julegodt som organisasjonene hadde som mål å gi til barn – alt på grunn av regjeringens forbud. Man kan jo spørre seg om regjeringen har prioriteringene sine på plass. Disse endringene og kuttene er bare noen eksempler, men de er usosiale eksempler på hvor konkret og korttenkt det går an å være. Frivilligheten er selve ryggraden i beredskapen og omsorgen mange steder i landet. Når staten svikter, stiller frivilligheten opp. Da burde selvfølgelig staten stille opp tilbake. Vil statsråden nå ta ansvar og revurdere sitt tidligere standpunkt vedrørende beløpsgrensen, slik at Pantelotteriet slipper å stanse innsamlingsarbeid også i 2026?

Spørsmålet var hvordan statsråden vil sikre barn som bor på hemmelig adresse, bedre rettssikkerhet, og eventuelt hvilke andre tiltak hun vil vurdere for å beskytte dem. Antallet med omvendt voldsalarm har riktignok gått opp, men når man ser på bakgrunnen for tallene, som jeg nettopp har fått svar på fra justisministeren, kan man også diskutere i hvilket omfang dette brukes mot vold i nære relasjoner. Men det kan vi komme tilbake til. Bergen kommune har nylig vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som bl.a. omfatter en utredning av pakkeforløp og styrking av koordinerende tjenester. Kommunen er tydelig på at behovet for et helhetlig og forpliktende samarbeid mellom kommunene, politiet, påtalemyndigheten, barnevernet og helsevesenet, er viktig. Et nasjonalt pakkeforløp vil kunne bidra til mer sammenhengende og effektiv hjelp til personer utsatt for overgrep. Dette forslaget fremmet FrP denne uken, men det ble nedstemt i komiteen. Vil barneministeren likevel vurdere et slikt pakkeforløp?

Det er bra at barneministeren skal følge opp dette videre, selv om det tar tid. Jeg er helt enig i at alle barn har rett til trygghet i hverdagen, på skolen og ikke minst i eget hjem. Et annet verktøy vi har for å gi dem denne tryggheten, er å la dem bo på hemmelig adresse. I dag gjør hundrevis av barn det rundt om i Norge, for å bli beskyttet mot alvorlige trusler. Mange av dem er også under barnevernets omsorg. Noen av disse barna har f.eks. opplevd å miste mamma eller pappa i partnerdrap. Man trues kanskje med å bli tvangsgiftet i utlandet, eller står i fare for å bli utsatt for skade og alvorlig overgrep fra familie og foreldre. Denne gruppen barn må man erkjenne at nødvendigvis ikke ivaretas på en god nok måte i dag, bl.a. ved at man risikerer å avsløre hemmeligheter fordi man fremdeles blir tvunget til samvær.

Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren. I dag avsluttes den internasjonale 16-dagerskampanjen mot vold og overgrep. Det er en viktig påminnelse om et samfunnsansvar vi aldri må tillate oss å glemme, nemlig ansvaret for å beskytte barn mot dem som begår vold og overgrep. Og stadig bes politikerne om å ta grep, også mot vold og omsorgssvikt. 20 organisasjoner og fagfolk har signert et felles opprop og krever handling fra oss politikere for å forhindre vold i nære relasjoner, og da spesielt mot barn. «Politikerne fortsetter å svikte barna som utsettes for vold og overgrep, selv om de vet.» Det sa daglig leder i Stine Sofies Stiftelse til NRK tidligere i høst. Da vil jeg minne statsråden på at i mars fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for viktige endringer som skal gi barn mer trygghet og frihet fra vold, overgrep og mishandling. Dette var bl.a. vedtak 515, der vi ber om at personer som blir dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal få ha samvær med egne barn. Det var et gjennombrudd Fremskrittspartiet hadde kjempet for i mange år, og endelig sto en samlet komité bak prinsippet om at barns trygghet skal veie tyngst. Dessverre drar dette arbeidet ute i tid, og man fikk ikke levert på dette innen ny barnelov skulle avgis. Mens tiden går, risikerer barn fortsatt samvær med overgripere. Det holder rett og slett ikke. Stortinget har vært tydelig, og barna kan ikke vente. Når vil regjeringen legge fram konkrete forslag som sørger for å følge opp Stortingets vedtak, og sikre at personer dømt for overgrep mot barn ikke skal ha samværsrett med barna sine?

Takk for det. Statsråden har tidligere sagt at habilitetsreglene var fulgt, og det bekreftet vel også statssekretæren til Subjekt i går kveld, i det intervjuet som var gitt der. Jeg mener likevel det er et problem at regelverket tillater at man er både søker og leder for et fagutvalg. Spørsmålet er jo om man etter hvert skal gjøre noe med den praksisen. Mitt spørsmål til kulturministeren er likevel: Hvilke etiske standarder mener hun skal gjelde i kulturforvaltningen, når maktpersoner tilsynelatende kan misbruke midler og bli sittende i utvalg?

Jeg takker statsråden for at hun vil følge dette videre opp. Imidlertid synes jeg er det viktig å understreke det som skrives videre i Riksrevisjonens rapport fra 2013: «Norsk kulturråd kan holde tilbake midler og eventuelt kreve tilbakebetaling hvis tilskuddsmottaker ikke leverer rapport og regnskap for bruken av tilskuddet. Krav om tilbakebetaling blir i slike tilfeller sjelden iverksatt. Dette er uheldig både med hensyn til forsvarlig bruk av tilskuddsmidlene og at forvaltningens praksis på området skal være enhetlig.» Likevel ser vi nå eksempler på at denne praksisen lever i beste velgående. Kan kulturministeren redegjøre for hvor mange sånne tilfeller som finnes, og eventuelt hvor mange ganger Kulturrådet de siste tolv årene har holdt tilbake eller krevd tilbakebetaling av tilskudd som ikke har vært berettiget?

Mitt spørsmål går til kulturministeren. Den siste tiden har det stormet rundt det som mildt sagt kan omtales som en ukultur i Kulturrådet. Fremskrittspartiet har gjennom mange år stilt en rekke kritiske spørsmål rundt praksis i Kulturrådet, dets tildelinger og ikke minst hvilken transparens som er i dette rådet. Man vet at tilliten har fått seg en solid trøkk når også andre partier begynner å stille spørsmål om hva som egentlig foregår i Kulturrådet og blant de ulike utvalgenes medlemmer. Flere skandaler med dobbeltroller, mulige lovbrudd og millionutbetalinger til en selv har rett og slett gjort skattebetalerne rasende. Medlemmer har tildelt seg selv millionbeløp – i ett tilfelle 16,5 mill. kr, samtidig som man er leder, og i et annet tilfelle 3 mill. kr til et teater der utvalgslederen selv er styreleder. Det svekker tilliten til forvaltningen av over 1 mrd. skattekroner. Det gjør at man bør stille spørsmål ved om dagens habilitetsregler og praksis er gode nok når man ser sånne eksempler. Det som gjør saken ekstra graverende, er at Riksrevisjonen allerede i 2013 påpekte følgende i sin rapport: «Norsk kulturråd har ikke god nok oppfølging og informasjon om bruken av tilskuddene.» Videre påpekte de: «Kulturdepartementets styring har ikke i tilstrekkelig grad sikret tilfredsstillende tilskuddsforvaltning.» Mitt spørsmål er da: Det er selvsagt opp til Riksrevisjonen selv om de vil foreta en ny gjennomgang av Kulturrådet etter tolv år, men vil statsråden uavhengig av dette ta initiativ til en ekstern gransking av Kulturrådet, etter den siste tids skandaler?

Jeg må si at det var meget spesielt å registrere at representanten Hashim Abdi fra Arbeiderpartiet nettopp utfordret Fremskrittspartiet hva gjelder ytringsfrihet. Representanten representerer et parti som fjernet plattformnøytral moms med et pennestrøk, de innførte DNS-blokkering av internett, dvs. sensur av internett på lovlige varer og tjenester, og ikke minst representerer den representanten et parti som har en leder og en statsminister som fremdeles ikke har gitt en uforbeholden unnskyldning til redaktør Vebjørn Selbekk. Derfor vil jeg også i år understreke viktigheten av å beskytte nettopp retten til å ytre seg, og da uten frykt for vold eller sensur. I vårt demokrati skal man kunne tegne, skrive og trykke akkurat det vi vil, for ytringsfriheten er grunnlaget for vårt demokrati, for vårt land, og vi kan ikke la frykt eller press fra andre krefter svekke den grunnmuren. Angrepet på Charlie Hebdo for ti år siden var ikke bare et angrep på et magasin. Det var et angrep på vår kultur og på våre verdier. Terroristene ønsket å kneble en presse som tør å utfordre tabuer og kritisere makten. Jeg vil også minne om at det er en uke siden vi markerte de grusomme angrepene i Paris. Det gjør at vi har et ansvar i denne sal for å minne oss selv på hva ytringsfriheten egentlig innebærer, særlig på dager der man har debatter som denne i salen. Ytringsfriheten betyr at vi kan si det vi mener, også når det provoserer. Vi skal aldri la voldelige handlinger eller trusler diktere hva vi skal tegne, mene, si eller ytre oss om, i frykt for at noe skal være ubehagelig for andre. Mens andre europeiske land har opplevd en debatt om å begrense visse typer ytringer, understreker Fremskrittspartiet at Norge må gå foran og gå motsatt vei. Vi må rett og slett styrke ytringsfriheten. Det er også noe vi i kulturkomiteen har merket når vi har vært på våre studiereiser ute, for å nevne noe. I Norge skal vi ha rom for å kritisere religioner, politiske ideer og samfunnsstrukturer, og da må vi også tørre å ha takhøyde i denne sal for hvordan vi debatterer.

Jeg registrerer at kulturministeren ikke har lest Fremskrittspartiets alternative budsjett, for dette har vært et verbalforslag i samtlige av de siste alternative budsjettene som Fremskrittspartiet har lagt fram, og vi har også tatt det opp i revidert budsjett gang på gang. Riktignok har vi ikke fått flertall i salen for det, men Fremskrittspartiet er selvfølgelig veldig opptatt av å kunne samle et flertall i salen nå, som det forhåpentligvis er muligheter for ved at Arbeiderpartiet i dag sitter i regjering alene. Spørsmålet er da til statsråden: Er det det at statsråden fremdeles kjemper for en sånn type innføring, om ikke nødvendigvis den modellen som ble avskaffet, eller er det det at hun har fått klar beskjed fra finansminister Jens Stoltenberg om at dette ikke er et aktuelt tema?

Som statsråden er klar over, har Fremskrittspartiet ved flere anledninger foreslått å gjeninnføre plattformnøytral moms for mediene. Under kulturkomiteens budsjetthøringer denne høsten var det et gjentakende budskap fra samtlige i mediebransjen. På ulike skriftlige spørsmål fra undertegnede har statsråden tidligere svart at dette er noe man eventuelt vil komme tilbake til og vurdere, og ikke minst få flere utredninger og rapporter om. Under valgkampen opplevde jeg imidlertid å kunne lese statsråden si i ulike medier at dette nå var lagt i en skuff. Kan statsråden utdype hva som er status for eventuelt gjeninnføring av plattformnøytral moms for mediene?

Som jeg varslet i mitt innlegg i går, skal jeg komme tilbake med en liten stemmeforklaring hva gjelder Fremskrittspartiets innstilling til de løse forslagene som har vært fremmet i salen på familie- og kulturfeltet. Det gjelder spesielt tre forslag. Forslagene nr. 14 og 15 er helt like og lyder: «Stortinget ber regjeringen øke bevilgningene knyttet til Oslos barnevern slik at forskjellene mellom finansieringen av Oslos barnevern og det statlige barnevernet utjevnes.» Fremskrittspartiet deler intensjonen, og det er et spørsmål Fremskrittspartiet har løftet en rekke ganger i skriftlige spørsmål, i denne salen og i ulike budsjetter. Det blir imidlertid litt unaturlig for Fremskrittspartiet å støtte dette, all den tid vi vet at budsjettet kommer i morgen, og det egentlig er der vi bør ta den diskusjonen. Det kan samtidig understrekes at et ekspertutvalg om organisering og styring av det statlige barnevernet nylig leverte rapporten Omsorg og ansvar – styring og organisering til barnets beste, hvor det kommer noen anbefalinger tilknyttet dette. Det er også levert et representantforslag som tar opp i seg mange av de samme problemstillingene. Fremskrittspartiet vil naturligvis fortsette å ta denne utfordringen på alvor, men det blir ikke i et løst forslag i salen i dag. Det tredje forslaget jeg vil nevne, forslag nr. 26, lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovhjemler som ivaretar behovet for forsterkede institusjonstilbud innenfor barnevernet for barn som begår eller står i fare for å begå gjentatt alvorlig kriminalitet.» Jeg påpekte i mitt innlegg i går at det kanskje er en bevegelse i riktig retning. Imidlertid er forslaget ganske vagt formulert. Fremskrittspartiet kommer til å stemme for forslag nr. 26 i dag, men jeg er ganske betenkt over om dette forslaget egentlig går langt nok. Opp mot Fremskrittspartiets løsninger, der vi har varslet at vi ønsker permanent lukkede barnevernsinstitusjoner, gjør det definitivt ikke det, men det er i hvert fall en bevegelse i riktig retning. Jeg kan altså varsle at vi stemmer mot forslagene nr. 14 og 15, men vil støtte forslag nr. 26.

Jeg og Fremskrittspartiet er veldig bekymret over stadige rapporter og utredninger om at sårbare barn i Norge sviktes ved at de utsettes for alvorlig omsorgssvikt og ikke får den hjelpen eller den bistanden de skulle hatt for å ha en trygg oppvekst. Barn og unge i Norge står i dag i unødig lang helsekø i psykiatrien, de blir kasteballer mellom systemene. Andre lever under sterk negativ sosial kontroll, og vi vet at mange ikke har et tilstrekkelig og godt nok vern mot vold og overgrep. Disse barna har ofte ikke en egen stemme, og derfor er det vårt ansvar å tale deres sak i denne salen. Fremskrittspartiet er derfor skuffet over at nettopp denne gruppen fikk forsvinnende lite omtale i årets trontale. Jeg kan forsikre om at Fremskrittspartiet også i fortsettelsen vil fokusere på å gi barn og unge en god og ikke minst trygg oppvekst der omsorg er i fokus. Til tross for mange anbefalinger, NOU-er og rapporter om et barnevern i krise har regjeringens evne til å handle vært liten. Vi har derfor et særlig ansvar som stortingsrepresentanter for å gjøre det vi kan for å ta vare på de barna der det offentlige har overtatt omsorgen. Gjennom mange år har vi sett eksempler på svikt og svik av barn som ikke har fått den omsorgen eller det tilbudet de skulle hatt. Det er alvorlig at regjeringen har vært handlingslammet når barn og unge mister livet mens det offentlige har hatt ansvaret for dem. Hva hjelper det å utrede og å få rapporter om hvilke tiltak som bør settes inn, hvis det ikke følges opp av regjeringen i praksis? Jeg synes det er rart at regjeringen somler sånn når det er barn som blir alvorlig syke eller i verste fall dør i mellomtiden. Det offentlige og det private er avgjørende for at vi skal kunne ha gode barnevernstjenester. Både kommersielle og ideelle bidrar til nødvendig kvalitet og det mangfoldet som det er behov for i barnevernstjenestene våre. Det gir hvert enkelt barn muligheter for gode tilbud. Deler av skylden for den ekstreme kostnadsveksten i barnevernet de siste fire årene må regjeringen ta, ved at de har forsøkt å fase ut kommersielle leverandører. Dette var noe jeg og Fremskrittspartiet advarte sterkt mot. Det er uansvarlig å føre en politikk med ideologiske skylapper mot private aktører, som har gitt dyrere og ikke minst dårligere tilbud til de barna det gjelder. En av konsekvensene er at regjeringens ideologi gjorde at mange barn igjen ble utsatt for svikt. Det er noe også en rapport fra Oslo Economics, og ikke minst Riksrevisjonen, har konkludert med. Heldigvis har regjeringen trolig innsett at de offentlige og ideelle aktørene ikke har kunnet levere det som har vært nødvendig for å gi omsorg til trengende barn og unge med omfattende behov, og jeg håper at det har vært en tankevekker for hele venstresiden. Derfor blir det veldig interessant å lese statsbudsjettet kommende onsdag. Vil det være barna eller systemene som står i fokus? Ikke minst: Vil Arbeiderpartiet nok en gang gi etter for press fra SV og eventuelt Rødt i forhandlinger der man kanskje da igjen skal diskutere ideologi foran barns reelle hjelpebehov? Jeg håper at Arbeiderpartiet står sterkt i den saken. Avslutningsvis må jeg få understreke at det er grenseløst naivt at Norge er det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjoner i barnevernet. Dette har Fremskrittspartiet foreslått tidligere. Vi må beskytte samfunnet mot farlige personer, også de som er unge. Skal vi stoppe utviklingen med at stadig flere veldig unge utnyttes og brukes av farlige kriminelle nettverk, må vi bruke tvang, men vi må også skjerme kriminelle ungdommer. Vi er positive til innstramminger, men jeg må si fra denne talerstol at jeg er lite grann bekymret for at forslag nr. 26, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er såpass åpent at det ikke går langt nok. Jeg skal likevel være konstruktiv, og så vil jeg selvfølgelig melde tilbake i morgen når jeg har konferert med min gruppe, om dette er noe vi vil kunne støtte.

Jeg vil begynne med å ønske representanten hjertelig velkommen tilbake til Stortinget. Vi har samarbeidet om saker tidligere, bl.a. om familiepolitikk. Vi er mer uenige når det gjelder å øke bevilgningene til trossamfunn, men jeg håper at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti også i denne perioden kan finne løsninger sammen. Én av sakene som er kritisk nå, er å ta oppstramminger med tanke på alvorlig ungdomskriminalitet. Det har rett og slett gått på tryggheten løs. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger tatt til orde for at vi trenger lukkede institusjonstilbud, noe som kan være bra både for barn og unge, og ikke minst for samfunnet. Kristelig Folkeparti har imidlertid vært skeptisk til bruk av tvang, men jeg håper at vi nå, sammen med Kristelig Folkeparti, vil være mer samfunnsbevisste. Kan Kristelig Folkepartis representant utdype om man er for et lukket institusjonstilbud?