OverStortinget

Strandsonen er ikke bare areal på et kart. Den er en av våre viktigste fellesressurser for natur, for friluftsliv og for alle som bor i Norge, også de som ikke har råd til egen brygge eller sjøutsikt. SV deler forslagsstillernes utgangspunkt om at presset i strandsonen er ulikt i ulike deler av landet. Det er jo også bakgrunnen for at vi allerede har en differensiert strandsonepolitikk. SV mener likevel at det ikke er slik at svaret på frustrasjoner i enkeltsaker er å svekke det rettslige vernet av strandsonen. Hundremetersbeltet er en av de viktigste bærebjelkene i norsk arealpolitikk. Det er nettopp fordi strandsonen er så attraktiv, den også er sårbar. Når den bygges ned bit for bit, mister vi den for alltid. Det gjelder også i områder som allerede er preget av inngrep. Forslaget vi behandler i dag, tar til orde for et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal. Det kan høres ryddig ut, men i praksis innebærer det heller en glidende overgang der stadig flere områder defineres som mindre verdifulle – og dermed også lettere å bygge ned. SV er bekymret for akkurat dette og advarer sterkt mot det. Erfaringene viser også at når terskelen for dispensasjoner senkes, øker presset. Små tiltak blir mange tiltak, og summen av dem er mindre natur, mindre tilgjengelighet og mer privatisering av det som i dag er felles. Jeg vil være tydelig på at hovedlinjen må ligge fast: Strandsonevernet skal være strengt. Kommunene har allerede verktøy, gjennom planlegging, til å gjøre helhetlige vurderinger, og det er nettopp planer, ikke flere unntak, som gir forutsigbarhet, rettssikkerhet og legitimitet. I en tid der naturen bygges ned raskere enn noen gang, kan vi ikke åpne for regelendringer som svekker et av våre aller viktigste naturvernverktøy, nemlig plan- og bygningsloven.