Anne Lise Gjerstad Fredlund

Møte onsdag den 25. mars 2026 kl. 10

06:34]: På vegne av representantene Kirsti Bergstø, Andreas Sjalg Unneland, Audun Hammer Hovda, Marthe Hammer, Mirell Høyer-Berntsen, Ingrid Fiskaa, Marian Hussein, Lars Haltbrekken og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om en sosial boligpolitikk og et tryggere leiemarked.

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

39:16]: Denne saken handler om noe så grunnleggende som vannet rundt oss, om fjorder, elver og kystområder, om naturen vi lever av og med. EUs reviderte avløpsdirektiv har også et viktig formål, nemlig bedre rensing av avløpsvann og mindre forurensing. Det støtter SV. Vi vet at utslipp fra avløp bidrar til alvorlige miljøproblemer, ikke minst i Oslofjorden. Derfor er det heller ingen tvil om at Norge må gjøre mer for å rense avløpsvann bedre. Samtidig må vi være ærlige: Dette direktivet er i stor grad utformet for helt andre geografiske og demografiske forhold enn dem vi har i Norge. Mange europeiske land har tett befolkede områder og utslipp til sterkt belastede og stillestående vannforekomster. Norge har lange kystlinjer, spredt bosetting og helt andre naturforhold. Det betyr at hvordan vi implementerer dette direktivet, faktisk betyr enormt mye. Det er her problemet i saken egentlig ligger. Regjeringen har i lang tid sagt at den jobber for norske interesser og tilpasninger, og det er helt sikkert riktig, men når vi ser nærmere på prosessen, er det vanskelig å få øye på de helt konkrete resultatene. Samtidig står norske kommuner og innbyggere igjen med en mulig regning på mange titalls milliarder kroner. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi fortsatt ikke har et tydelig bilde av hvilke kommuner som blir rammet, hvilke store investeringer som er nødt til å gjøres, og hva det vil bety for folk flest gjennom økte gebyrer. Det er rett og slett ikke godt nok. For SV er det viktig å understreke at det ikke bare er en diskusjon om kostnader, det er også en diskusjon om miljøeffekt. Hvis vi skal bruke enorme summer på nye renseanlegg og ny infrastruktur, må vi også være sikre på at tiltakene faktisk gir den miljøgevinsten vi ønsker. Derfor mener også SV at eventuelle endringer i definisjonen på tettbebyggelse må vurderes grundig. Vi må vite hva det betyr for nettopp vannmiljøet, for arealbruken, for klimagassutslipp og for energibruk. Vi kan ikke fatte beslutninger i blinde. Samtidig er det et helt annet poeng som ofte forsvinner i debatten, og det er organiseringen av avløpssektoren. I dag sitter enkeltkommuner med store investeringer og vanskelige prioriteringer helt alene. Resultatet blir fragmenterte løsninger, høye kostnader og lavere miljøeffekt. Derfor mener også SV at staten er nødt til å ta et større ansvar. Vi trenger en bedre regional koordinering av investeringer, og vi bør vurdere støtteordninger som gjør det mulig å ta i bruk bedre teknologi og mer effektive løsninger. Vi står foran store investeringer i vann- og avløpssystemet vårt uansett. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, spørsmålet er om vi skal gjøre det klokt.

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

10:52]: Nå kan det hende at presidenten må veilede en ny representant, for jeg må stille noen spørsmål om hva jeg har lov til å si og ikke fra Stortingets talerstol. All den tid jeg har blitt kjent med forretningsordenen, er det vel sånn at det som foregår i komiteen mellom saken er referert i Stortinget og avgivelse, er noe som er unntatt offentlighet. Det vil vel innebære at hva de ulike partier har levert til merknader, hvem som har gått inn eller ut, og hvordan de ulike prosessene har foregått, ikke er noe som omtales fra Stortingets talerstol. I så tilfelle er det vel slik at det heller ikke er mulig å mene at noen har løyet eller ikke løyet. Dermed er det det dokumentet som foreligger til sakens behandling i Stortinget, man må omtale. I det tilfellet vil det vel også være sånn, president, at når jeg som saksordfører sier at det ikke foreligger merknader annet enn et lite avsnitt fra partiet Fremskrittspartiet – som er tydelig på at det ikke inneholder noen andre forslag, heller ikke de åtte representanten Midtun pekte på i sitt eget innlegg – kan jeg egentlig ikke mene noe om dette. Har jeg forstått forretningsordenen riktig?

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

05:06]: Jeg fikk et underlig behov for å kommentere noen av innleggene som har vært så langt. Til representanten Midtun må jeg bare si at det foreligger ingen merknader fra FrP i denne saken, og det er dermed heller ingen forslag å ta stilling til. Det er en liten epistel i innstillingen fra komiteen, og det er ikke noe åtte forslag som ligger der. Til representanten Vestenfor: Det er veldig fint at alle partienes merknader blir lest, men det er bare ett forslag i denne saken, og det ene forslaget handler om hvorvidt man skal ha en boligsosial strategi eller ikke, og forslaget – fra flere av partiene i komiteen – er at vi skal ha en boligstrategi. Det er fordi at hvis man vil et sted, må man formulere hvor det stedet er, i stedet for å peke på tidligere stortingsmeldinger, som helt åpenbart ikke hjelper, fordi vi har en økning i antall bostedsløse. Så her er det bare ett forslag som foreligger i saken, fra et mindretall, riktignok, men det er ikke åtte forslag fra FrP, og det er ikke mange forslag fra andre partier. Det er ett forslag og én tilråding.

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

52:55]: Det er ikke så innmari ofte SV stiller seg sammen med Høyre i salen når vi skal gjøre vedtak. Det er heller ikke så innmari ofte SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står sammen om forslag til vedtak, men det gjør vi i dag fordi saken er viktigere enn egne politiske kjepphester. Noen ganger må kjepphesten plasseres i stallen fordi vi skal ha handling. Her er handlingen at de 645 barnefamiliene i Norge uten fast bopel skal ha muligheten til ikke bare å ha et midlertidig tak over hodet, men trygghet i veggene rundt seg. Dette handler ikke nødvendigvis om et marked som løper løpsk, men det handler om hvordan vi som samfunn er i stand til å ta vare på dem som trenger bolig og trygghet i veggene. Det handler ikke om TEK17 eller om hvor mange igangsatte boliger man skal ha innen 2030. En igangsatt bolig er det ikke mulig å bo i, men en bygd bolig, der det er vann og avløp og mulighet til å ha et eget soverom, er det mulig å bo i. Og den kan ikke komme i 2030 for dem som ikke har et sted å bo nå. Jeg sa i mitt første innlegg at den utfordringen vi står overfor nå, ikke er naturkrefter. Det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for stadig flere. Derfor har SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne en mening om at vi skal ha en forpliktende nasjonal innsats, for vi velger i denne saken å prioritere fellesskap og enkeltmenneskets behov for tak over hodet og trygghet i veggene framfor markedslogikk, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpenbart synes er viktigere å prioritere. Det handler om det mest grunnleggende av alt: muligheten til å ha et trygt sted å bo. Da er det slik at hvis du skal vite hvor du vil, må du ha en strategi som gjør noe mer enn bare å peke på gamle stortingsvedtak. Her mener mange i dette stortinget at det regjeringen la fram, og som man var enige om, ikke lenger er godt nok.

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

39:14]: Det er interessant å høre på replikkordskiftet mellom andre representanter og statsråden. Statsråden bruker mye tid på å si hva regjeringen har gjort og ikke gjort. Jeg lurer litt på om statsråden reflektere over at det han skryter av, er ting han ikke har fått i sine egne budsjettframlegg, men i møte med andre budsjettpartnere som har forhandlet. Det er dog ikke spørsmålet mitt. Det er 645 barnefamilier uten fast bopel – 645. Statsråden snakker om husleieloven som kommer, og han snakker om 130 påbegynte boliger, men det er 645 barnefamilier som er uten fast bopel – nå. Hva har statsråden tenkt til å gjøre med det?

Møte fredag den 13. mars 2026 kl. 9

09:18] (ordfører for saken): Jeg vil først starte med å takke komiteen for eksemplarisk og godt samarbeid. Vi har hatt gode runder, og jeg antar at de ulike partiene tar utgangspunkt i sine innlegg og begrunner sine syn; derfor bruker jeg resten av tiden på å redegjøre for SVs synspunkter i saken. Bolig er ikke bare tak over hodet, det er også et selvstendig fundament for å kunne leve et trygt og verdig liv. Derfor er det dypt alvorlig når vi også ser en kraftig økning i både bostedsløshet og bruken av midlertidige botilbud. Tallene fra 2024 viser over 7 000 husstander i midlertidighet og nær 4 700 bostedsløse. Når så mange unger vokser opp uten en stabil bosituasjon, er det ikke bare statistikk, det er et politisk ansvar som vi ikke kan skyve fra oss. Høringsinstansene i saken har vært klare: Dagens virkemidler er ikke nok. Kommuner, ideelle organisasjoner og fagmiljøer peker på det samme: Innsatsen er fragmentert, oppfølging varierer, og mennesker med de aller største behovene detter mellom systemene. Uten tydelige mål, sterkere virkemidler og bedre koordinering vil utviklingen fortsette i feil retning. For SV er det tre utfordringer som står helt sentralt. For det første: Vi trenger en konkret og målbar innsats mot bostedsløshet. Det må settes tydelige mål, særlig for å få barnefamilier ut av midlertidighet. Å bo månedsvis eller år i midlertidighet er ikke et velferdstilbud. Det er et nederlag for et rikt land. For det andre: Leiemarkedet leverer ikke botrygghet for dem som har minst å gå på. Mange leietakere opplever økende priser, uforutsigbarhet og lite reell beskyttelse. Særlig i pressområder gjør dagens system det nærmest umulig for folk med vanlig jobb å etablere seg, og det trengs en sterkere regulering og flere ikke-kommersielle alternativer for å sikre langsiktighet og lavere kostnader, også når det gjelder den sosiale boligbyggingen. For det tredje, og kanskje aller viktigst: Kommuner må settes i stand til å kunne gjøre jobben. Det handler både om økonomi, kompetanse og kapasitet. Uten en styrket kommunal boligforvaltning, bedre utnyttelse av eksisterende boliger og tydeligere oppfølging av boligsosialloven vil vi aldri lykkes med å hjelpe dem som står nederst i køen. De utfordringene vi ser nå, er ikke naturkrefter, det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for enda flere. Derfor må vi ha en mer forpliktende nasjonal innsats. Det handler om å prioritere fellesskapets behov framfor markedslogikk og om å sikre at folk får det mest grunnleggende av alt: er trygt sted å bo. Jeg tar opp forslaget SV er med på.

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

33:00]: I dag behandler vi et representantforslag om å nekte stridsdyktige ukrainske menn adgang til ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, og det er et forslag SV ikke kan støtte. La meg være helt tydelig: Norge skal stå opp for Ukraina i kampen mot Russlands brutale angrepskrig, men nettopp derfor må vi også stå opp for de rettsstatlige prinsippene som – rett og slett – skiller oss fra Putins regime. Forslagsstillerne peker på økningen av ukrainske menn i alderen 18–22 år etter at ukrainske myndigheter selv har opphevet utreiseforbudet. Men nettopp dette understreker også poenget: Det er Ukraina som skal avgjøre hvem som får reise ut av sitt land. Det skal jo ikke Norge gjøre. Det ville være både prinsipielt galt og utenrikspolitisk uklokt om Norge skulle begynne å overprøve ukrainske myndigheters egne vurderinger og regulering av mobilisering og utreise. Flere europeiske land som har tatt imot svært mange ukrainere – ja, mange flere enn vi har gjort i Norge – har ikke innført en slik begrensning. Fremskrittspartiet og Senterpartiet ønsker jo å gå enda lenger i dette forslaget enn hva regjeringen selv har sendt ut på høring. Det betyr at Norge med dette representantforslaget faktisk kan legge seg på en strengere linje enn land som har tatt imot et langt større antall flyktninger. SV mener at Norge ikke bør være ledende i Europa på å snevre inn rettigheter for folk på flukt. Jeg vil også advare mot retorikken som pågår rundt at unge menn unndrar seg verneplikt. Det er en svært alvorlig påstand, og den treffer en gruppe som allerede befinner seg i en svært utsatt situasjon. Å flykte fra krig gjør ingen mindre verdige til å få beskyttelse. Å flykte fra krig handler om at man flykter fra bomber, ikke fra ansvar. Ordningen med kollektiv beskyttelse er også en humanitær ordning. Den er laget for å sikre rask, forutsigbar beskyttelse nettopp i situasjoner der det ikke er mulig å gjøre individuelle vurderinger. Å innføre krav som i praksis innebærer en individuell saksbehandling, som vurdering av stridsdyktighet, bryter med hele hensikten og vil gjøre ordningen mindre effektiv. Jeg vil gjenta: SV står fast på at Norge skal bidra til Ukraina militært, økonomisk og humanitært, men vi må gjøre det på en måte som holder fast ved prinsippet om beskyttelse for dem som trenger det. Å avskjære unge menn fra kollektiv beskyttelse vil ikke styrke Ukrainas forsvarsevne. Det vil først og fremst svekke rettssikkerhet, føre til vilkårlig vurdering og sende et signal om at Norge prioriterer å drive migrasjonskontroll på vegne av et annet land. Det er ikke vår oppgave. Vår oppgave er å gi beskyttelse til dem som trenger det.

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

12:11]: Da jeg studerte pedagogikk, lærte vi mye om dobbel standard i klasserommet – om det som skjer når læreren sier en ting, men gjør noe annet – om det som skjer når en gruppe av studentene eller elevene, har ett regelsett, og den andre delen, eller en liten del av den, har et annet regelsett. I noen grad kan det være overførbart til denne debatten: Hva skjer i fellesskapet når det er dobbel standard, når det er ulike regler, når noens frihet begrenses, som ikke flertallet, eller fellesskapet, skal forholde seg til? Jeg hører at FrP i debatten tar til orde – og det er jo en del av forslaget fra FrP som også ligger til behandling – for at en gruppe skal få lov til å flytte, mens en annen gruppe ikke kan. Det begrunnes med at man ikke er selvberget. Det er jo grupper som FrP også tar sterkt til orde for i andre debatter, som ikke er selvberget, men som får ytelser fra den norske stat. Jeg har ikke sett at FrP har fremmet forslag om at de ikke kan flytte. Og vi vet at mange av dem også har sosioøkonomiske utfordringer og leveutfordringer. Hver femte bussjåfør i Innlandet er innvandrer. 13 pst. av alle som jobber i pleie og omsorg, er innvandrere, de tar de tyngste skiftene. Det er god integrering, vellykket integrering. Det er faktisk inkludering. Når det også dras opp ulike statistiske fakta, har representanten Wiborg helt rett. Statistikken han nevner i innlegget sitt, er korrekt. Problemet er bare at han ikke tar med resten. Det blir litt som å lese ett avsnitt i en bok og hoppe over konklusjonen. Så faktaene er riktig, gjengivelsen feil.

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

23:12]: Forslaget som vi behandler i dag, presenteres som integreringspolitikk. I realiteten er det et forslag som svekker integrering, svekker kommunenes selvstyre og bryter med grunnleggende prinsipper om likebehandling og menneskerettigheter. Forslagsstillerne ønsker bosettingsforbud for enkelte kommuner basert på innbyggernes bakgrunn, de vil ta kommunenes integreringstilskudd om de har feil befolkningssammensetning, og de innfører svært inngripende begrensninger i hvor flyktninger kan bo – folk som har flyktet fra kriser og krig. Dette er absolutt ingen treffsikker politikk. Det er symbolpolitikk som skaper avstand og ikke fellesskap. SV ønsker en integreringspolitikk som virker. Språk, arbeid, utdanning og gode bomiljø er tiltak som faktisk styrker muligheten til å bli en del av et lokalsamfunn. Å stenge kommuner eller folk ute gjør det motsatte. La meg minne om at det er frivillig for kommuner å bosette flyktninger. Det er de lokale folkevalgte som vet hvor kapasiteten finnes, og absolutt ikke Stortinget. Å overstyre det, slik som forslaget nå legger opp til, bryter også med kommunenes selvråderett. Vi forstår også i SV at mange kommuner står i en tung situasjon. Over 100 000 mennesker har søkt beskyttelse siden 2022, og de fleste kommuner har gjort en formidabel innsats. Svaret må være bedre kommuneøkonomi og målrettede tiltak og ikke flere statlige forbud og trusler om å frata folk midler. Når det gjelder sekundærbosetting, er det viktig å holde fast ved fakta. To av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunen også etter flere år, og de aller fleste kommuner lykkes godt, selv om det ikke høres slik ut på innlegget fra Fremskrittspartiet. Ja, noen kommuner opplever press, og dem skal vi støtte. Staten må stille opp, men vi skal jo ikke innføre ordninger som i praksis gjør flyktninger til en gruppe med svekket bevegelsesfrihet sammenlignet med alle andre som bor i Norge. Det er en retning vi ikke kan gå i, og jeg hører jo heller ikke at FrP mener at det skal være noe som gjelder for andre som også får støtte fra staten. Det finnes ingen prosentgrenser som skaper bedre integrering. Det finnes ingen maksgrenser som bygger tillit, og ingen bosettingsforbud som gir flere i arbeid. Det som virker, og det vi vet virker, er gode norskkurs, et arbeidsmarked som har plass til flere, kvalifisering, utdanning, sterkere lokalsamfunn og gode tjenester. Det er det som skaper fellesskap og mulighet. SV sier nei til disse forslagene, ikke fordi vi ikke tar utfordringen på alvor, men nettopp fordi vi gjør det. Utfordringen krever seriøs politikk og ikke forenklede løsninger som heller ikke holder mål.

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

25:19]: Nå har vi pratet litt om natur, men la oss snakke om matjord. Arbeiderpartiet og SV er enige om at vi skal ta vare på matjorda. Dette vil innebære en mulighet for lokaldemokratiet til å bygge ned matjord. Hvordan mener statsråden at behovet for økt selvforsyning og behovet for å ta vare på matjorda henger sammen med å samtidig gi kommunene større anledning til å bygge ned det vi alle sammen skal få mat på bordet av?

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

24:25]: Jeg hører statsråden viser til lokaldemokratiet, og SV er også glad i lokaldemokratiet. Men statsråden må vel også erkjenne at når Norge allerede ligger i europatoppen på nedbygging av natur, er det summen av alle lokale vedtak som har brakt oss hit? Hvorfor mener statsråden at mer av det samme nå vil gi et helt annet resultat?

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

23:00]: Som jeg sa i mitt innlegg, ligger Norge på europatoppen i nedbygging av natur per innbygger, og fagmiljøene er tydelige på at naturkrisa absolutt er like alvorlig som klimakrisa. Allikevel går Arbeiderpartiet nå inn for å gi kommunene større handlingsrom og redusere nasjonale restriksjoner i arealpolitikken. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at mindre nasjonal styring vil føre til mindre nedbygging av natur, og hvis ja, hva bygger statsråden det på?

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

01:27]: Vi står midt i en global natur- og klimakrise. Likevel er verken verden eller Norge i rute til å nå bærekraftmålene. Regjeringen har selv identifisert 126 delmål som er særlig relevante for Norge. På 61 av dem har vi et såkalt forbedringspotensial, og på 9 har vi et stort forbedringspotensial. Det må jo bety at vi ligger betydelig bak på særlig viktige områder. Da holder det ikke å fortsatt lene seg på dagens politikk og håpe at utviklingen går riktig vei. Jeg er født i 1982, og jeg har lest meg tilbake til 1989 på hvordan partiene konkurrerte om å ha den tøffeste klimamålene. I dag vet vi at klimakrisen er menneskeskapt og merkes her og nå. Likevel har flertallet valgt å fjerne målet om klimanøytralitet innen 2030. Det er å senke ambisjonene i en tid som krever det motsatte, og vi ser at naturen bygges ned bit for bit. Norge ligger i europatoppen i nedbygging av natur per innbygger. Fagmiljøene er tydelige: Naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen. De henger sammen, de må løses sammen, og med det kunnskapsgrunnlaget burde vi jo stramme inn politikken. Vi burde styrke nasjonale rammer for arealbruk og stoppe tapet av natur, men i denne salen velger et flertall å foreslå det motsatte. Arbeiderpartiet går sammen med Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet og ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom og fjerne det de omtaler som unødvendige restriksjoner. I praksis betyr det svakere nasjonale føringer i en tid der naturen allerede taper. SV er helt tydelig på at vi er nødt til å gå i motsatt retning. Vi vil ha sterkere nasjonale rammer for natur og arealbruk, raskere og større utslippskutt hjemme og et tydeligere internasjonalt ansvar for å bidra til omstilling i fattige land. Norge er et av verdens rikeste land. Da må vi også være et av de landene som tar størst ansvar. Spørsmålet er ikke om vi har lyst til å gjøre mer, eller om vi kan gjøre mer. Spørsmålet er om vi har tid til å vente like lenge som flertallet nå foreslår. SV vil at Norge skal gå foran, ikke for å svekke klimamål, ikke åpne for mer nedbygging, men for å ta ansvar for natur og klima og for framtidige generasjoner. Det er ingen skam å snu. Det nærmer seg påske, og jeg håper at også Arbeiderpartiet, Senterpartiet, FrP og Høyre ser åpenbaringen og stemmer annerledes i denne saken. Jeg tar opp forslagene fra SV.

Møte onsdag den 11. februar 2026 kl. 10

02:56]: På vegne av stortingsrepresentantene Ingrid Fiskaa, Marthe Hammer, Sunniva Holmås Eidsvoll, Mirell Høyer-Berntsen, Kirsti Bergstø og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om digital suverenitet i en urolig tid.

Møte tirsdag den 10. februar 2026 kl. 10

12:41]: Bolig er ikke en vare som alle andre varer. Bolig er velferd. Bolig er trygghet. Bolig representerer makt over eget liv. Likevel har vi i Norge latt boligmarkedet utvikle seg til å bli en motor for økte forskjeller. De som eier, blir rikere. De som leier, betaler. Stadig flere unge, lavtlønte og helt vanlige arbeidsfolk stenges ute fra eiemarkedet. Samtidig vokser et utrygt leiemarked dominert av kommersielle aktører. Derfor støtter SV denne lovendringen. Å gi kommunene større makt over boligsammensetningen er riktig og viktig, men det er ikke nok å justere kursen, vi må rett og slett endre retning. SV mener kommunene må få tydelig hjemmel til å kreve ideelle og ikke-kommersielle utleieboliger i nye utbygginger. Hvis private utbyggere får tilgang til fellesskapets tomter og reguleringer, må fellesskapet kunne kreve noe tilbake. Boligpolitikken er ikke til for å sikre maksimal profitt, den er til for å sikre folk et hjem. Vi trenger derfor en tredje boligsektor i Norge, en sektor med ikke-kommersielle leie- og eierboliger med pris- og omsetningskontroll. Det er ikke et angrep på eierlinja. Det er et forsvar for dem som stadig står utenfor. Det er et forsvar for vanlige folk. Det kan gjøre at boliger blir billigere og mer tilgjengelig, og det kan være nyskapende. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne eksempler på at dette absolutt er mulig. Stortinget har allerede bedt regjeringen utrede hvordan ikke-kommersielle boliger kan defineres. Det vedtaket ligger fortsatt ubesvart. I mellomtiden øker forskjellene. Skal vi ta kampen mot forskjeller på alvor, må vi tørre å bruke politisk makt, og den makten ligger her i salen. Kommunene må få sterkere verktøy, og fellesskapet må ta større ansvar. SV er tydelig på at vi vil ha en boligpolitikk som setter folk foran marked og sørger for at folk har trygge hjem igjen. Det haster. Jeg tar opp SVs forslag.

Møte onsdag den 4. februar 2026 kl. 10

13:00]: Takk igjen for et klokt og godt svar fra statsråden. SV vil absolutt være med på å styrke dette videre. Forsvaret er jo også tydelig på at den grunnstrukturen som bør ligge her hele tiden, som skaleres opp ved eventuelle kriser, handler om å ha folk på plass. Da forstår jeg statsrådens svar slik at han er enig i at også Forsvaret bør ha personell ved UNN Narvik, sånn at vi sørger for at det er en god grunnberedskap før krisen inntreffer, men også at vi har et godt relasjonelt samarbeid mellom de ulike, sånn at vi er klare til å stå i både de uforutsette hendelsene og de hendelsene som vi kan planlegge for.

Møte onsdag den 4. februar 2026 kl. 10

11:01]: Takk for et godt svar. Jeg legger særlig merke til at statsråden sier at man her er i ferd med å inngå en avtale med Forsvarets sanitet. Det er bra når vi, som statsråden peker på, vet at det nettopp er pasienter som kommer med tog til Narvik under øvelsen i mars, og det er helt tydelig en viktig del av å forsterke samarbeidet mellom Forsvaret og UNN. Men Forsvaret er tydelig på at UNN Narvik skal være et beredskapssykehus for Forsvaret og NATO som en del av nasjonal plan for styrket beredskap, og det krever jo at Forsvaret har egne ressurser og personer som jobber tett med helseforetaket, i helseforetaket. Hvor lang tid må vi vente på denne avtalen som nå er i ferd med å jobbes fram? Når kommer den, egentlig? Kan vi forvente at dette signeres i år?

Møte onsdag den 4. februar 2026 kl. 10

08:48]: «Forsvarets sanitet har over tid vært klar til å etablere og finansiere faste stillinger ved Universitetssykehuset i Nord-Norge Narvik for å styrke helseberedskap og sivil-militært samarbeid, i tråd med regjeringens helseberedskapsmelding og daværende helseminister Ingvild Kjerkols egne uttalelser om Narviks særskilte rolle. Likevel har arbeidet med en samarbeidsavtale med Helse Nord trukket ut i tid. Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge for at Helse Nord prioriterer og setter nødvendig tempo i dette arbeidet, slik at etableringen kan komme raskt på plass?»

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

34:12]: Dette blir kanskje et kort innlegg, men jeg må si jeg synes det er underlig at persepsjon fortsatt er så vanskelig. Her har vi fått to innlegg helt på tampen av debatten som forsøksvis oppsummerer noe som, må jeg si, er deres egen virkelighetsoppfatning av debatten – det vil si den delen av debatten man har ønsket å høre, og ikke nødvendigvis hele debatten som har vært. Det er få kommuner som sitter med tårer i øyekroken av medlidenhet for Oslo kommune, når Oslo kommune i så liten grad er interessert i å ta inn de inntektene de selv kunne gjort, gjennom f.eks. eiendomsskatt. Det er også underlig å høre representanten Wiborg snakke om alle de begreper de ulike partiene har brukt på et budsjett, og han omtaler det som generelle vendinger. Det har de ikke vært. Jeg vil anbefale Wiborg å høre debatten på nytt, hvis han har nye fire og en halv time. For en ny stortingsrepresentant er det også interessant at når komiteen har gitt anledning til replikker på samtlige forhåndsmeldte innlegg, velger de mest erfarne politikerne i komiteen sine skarpeste innlegg når det ikke er mulig å ta replikk.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

19:58]: Det er helt åpenbart at det er et høyt styringstrykk på kommunene, og SV skal være med på å legge godt til rette for at vi har et riktig styringstrykk, men samtidig sørge for at en god velferd bevares ute i kommunene. Lokalt selvstyre og selvråderett innebærer også retten til å gjøre valg som andre er uenig i. Jeg er helt sikker på at veldig mange kommuner kommer til å gjøre kloke og gode valg. Det jeg derimot også ser, er at vi har en del borgerlig styrte kommuner som i mindre grad tar vare på velferd, som velger å kutte for f.eks. å la være å ha eiendomsskatt eller andre inntektspotensial som er i kommunene. Det synes jeg er en dårlig ting, men det innebærer ikke at jeg skal være med på bare å øremerke av den grunn. Vi i SV mener at vi må ha en reell selvråderett og et reelt lokaldemokrati, og det innebærer også retten til noen ganger å gjøre valg SV ikke er enig i.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

17:45]: Persepsjon er en øvelse, og det handler om hva man hører når andre snakker. Jeg vil anta at det er opposisjonens glede å høre det man ønsker å høre når andre har innleggene sine. Jeg var tydelig i innlegget mitt på at jeg er glad for den styrkingen vi har fått til i kommuneøkonomien. Jeg er veldig glad for toppet barnehagebemanning. Jeg synes det er fantastisk at vi har fått til en styrking av rettssikkerheten. Jeg synes det er mange gode gjennomslag i denne budsjettenigheten. At vi i tillegg styrker distriktspolitikken så mye som vi gjør i denne enigheten, setter jeg stor pris på. Så er det sånn at det alltid er gi og ta i en budsjettforhandling, og jeg antar at representanten kjenner godt til Erna Solbergs regjeringsperiode, hvor det også var rom for å være tydelig på hva man ikke fikk.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

15:32]: Denne representanten, undertegnede, er enig i at det er svært uheldig at vi ikke tar inn mer enn 100 kvoteflyktninger. Det jeg derimot også er opptatt av, er at SV i sitt alternative statsbudsjett la inn over 10 mrd. kr til kommunesektoren. Når vi er i en enighet, er vi nødt til å inngå kompromisser. Jeg skulle svært gjerne sett en større sum til kommunene. Det jeg også legger merke til, og som jeg gjerne skulle stilt representanten spørsmål om, handler om kommuneøkonomien. Representanten og Fremskrittspartiet er opptatt av god kommuneøkonomi og lokalt selvstyre, men det ser virkelig ikke ut som at representanten og FrP faktisk mener det de sier, når de tar statlig eldreomsorg bort fra kommunene, for da sier man samtidig at man ikke har tillit og rom til at kommunene kan utøve den viktige velferdstjenesten det er å drive med god eldreomsorg.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

13:40]: Jeg antar at representanten har hørt om drapet på Tamima, som var på jobb. Det tiltaket som lå inne i SVs alternative budsjett, handlet om å beskytte minoritetskvinner på jobb. Jeg vil anta – kanskje ikke? – at representanten burde være opptatt av de samme tiltakene. SV har også gjennom valgkampen vært tydelig på at vi mener folkemord hører ingensteds hjemme, og det er årsaken til at flere av de muslimske organisasjoner stilte seg sammen med SV i kravet. Dessverre valgte et annet flertall i denne salen ikke å være med på å stoppe folkemordet med de ulike virkemidler vi hadde. Jeg skjønner at Fremskrittspartiet, med sin israelvennlighet, ikke er der er at man ønsker å stoppe folkemordet på samme måte, men for SV kan ingenting være uprøvd, når vi ser et folkemord livestreamet på sosiale medier og rett foran oss.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

07:33]: Kommunesektorens frie inntekter øker med 8,4 mrd. kr i statsbudsjettet for 2026. Det gir kommunene et handlingsrom utover demografikostnadene på 5,5 mrd. kr, men la oss være ærlige: Velferden bygges ikke her i denne salen. Den bygges i klasserommene, på sykehjemmene, i barnehagene og mange andre steder i kommunene. Når SV sammen med flertallspartiene nå styrker kommunene med milliarder, gir vi læreren tid til å se barnet som sliter, eller den stille jenta i klasserommet som ikke lager noe bråk. Vi gir helsefagarbeideren tid til å holde en hånd, også når dagen er tung. Alle bor i en kommune. Derfor har SV sammen med Arbeiderpartiet, Rødt, Senterpartiet og MDG sikret milliarder ekstra til velferden der folk bor. Når kommunene står sterkere, står også folka og nabolagene sterkere, og for oss er det en kamp for verdighet og trygghet. Vi vet hva som står på spill. Kommuner over hele landet har varslet kutt i eldreomsorg, psykisk helse, kultur og skole. Dette er ikke tall på et ark eller, som vi har diskutert, linjer i et budsjett. Det er livene våre. I Øyer har kommunen vurdert å fjerne fellesmåltider på Bakketun bosenter. For beboerne betyr det mer enn mat. Det betyr fellesskap. Når det forsvinner, frykter de isolasjon. Å rive bort et så viktig tilbud er å la folk visne på rommet, sa gammelordføreren i Øyer, som nå også er beboer. I Førde har omsorgssenteret meldt om mangler på det mest grunnleggende: vaskekluter, håndklær, bleier og sårutstyr. Ansatte sliter, og pasienter får ikke den pleien de har krav på. Dette er varsellamper. Derfor er SV glad for at vi nå har en ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Vi vet at det trengs mer, men vi begynner her, for trygghet i hverdagen kan ikke vente. Dette er første skritt mot en kommuneøkonomi som gir tryggere tjenester, bedre bemanning, flere lærere, et sterkere barnevern – også i Oslo – og en verdig eldreomsorg. Dette handler også om inkludering og å ta vare på folk i sårbare livssituasjoner, for ingen skal falle utenfor fordi kommunen mangler ressurser. Barn som vokser opp i fattigdom, skal ha en trygg barndom, og vi prioriterer tiltak som gjør at flere kommer ut av fattigdom. Folk med funksjonsnedsettelser skal få den hjelpen de trenger, og de som sliter med psykisk uhelse, skal få hjelp. Trygghet og verdighet kan ikke være luksus, det skal være grunnleggende rettigheter. La meg være tydelig: Når folk opplever trygghet, fellesskap og at de hører til, bygger vi ikke bare velferd, vi bygger også forsvarsvilje, fordi et samfunn som tar vare på sine innbyggere, er et samfunn folk vil stå opp for. Vi har også økt rammen til Husbanken med 2 mrd. kr. Det er ikke bare et tall, det er nøkkelen til trygghet for tusenvis av familier. Husbanken skal fortsatt bidra til flere rimelige boliger, til at unge kan komme inn på boligmarkedet, og til at kommunene skal få mulighet til å gi hjelp til dem som står i kø for en bolig. SV forventer at denne ordningen vil gi flere startlån, flere boliger til vanskeligstilte og en reell styrking av kommunenes mulighet til å bekjempe bostedsløshet, for trygghet handler ikke bare om omsorg, det handler også om å ha et sted å bo. I dette budsjettet er også Sametingets budsjett styrket, med 10 mill. kr, i enigheten. Det er viktig for SV, for vi vet at urfolks rettigheter og kultur må sikres i praksis og ikke bare i festtaler. SV sto i bresjen for å få satt ned Sannhets- og forsoningskommisjonen, som kom med sin rapport i fjor. Rapporten må følges opp med handling. Disse midlene må forvaltes av Sametinget, med reell selvbestemmelse. Vi har lagt steiner til et fundament, et fundament for trygghet, verdighet og fellesskap. Velferden bygges ikke av festtaler, men av handling– av læreren som ser barnet, av helsefagarbeideren som holder en hånd, av Husbanken, som gir nøkkelen til et hjem, og av Sametinget, som får reell selvbestemmelse. Budsjettet er ikke perfekt. SV skulle gjerne gått lenger, men vi har tatt de første skrittene, og vi gjør det med en klar beskjed: Ingen skal falle utenfor – ikke den som trenger hjelp, ikke den som trenger et hjem, og ikke den som kjemper for språk og kultur.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

00:45]: Som medlemmene av komiteen vet – og kanskje også presidenten – kommer jeg fra Innlandet, og Innlandet er Norges største fylkeskommunale veieier, med 6 800 km vei, inkludert 1 250 broer, med et anslått vedlikeholdsetterslep på 7–8 mrd. kr. Til sammenligning er det i Oslo 142 km kommunal vei og null veier som er fylkeskommunale. Allikevel ser jeg i Høyres alternative statsbudsjett at de legger av 34,7 mill. kr til fylkesveier i Oslo, mens Innlandet får 39,4 mill. kr. Mitt spørsmål til representanten er: Er det slik at vi allerede nå kan se oslodominansen i Høyres alternative statsbudsjett?

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

47:46]: Det er interessant å høre på ordskiftet. Jeg er glad for at i hvert fall verdikonservative Høyre er opptatt av god inkludering. FrP svekker også klimainnsatsen, i en tid der vi ser varmerekorder i desember, og der veldig mange av oss går mot en grønn jul med regn framfor snø. Klimaendringene rammer også de helt vanlige folkene, som FrP later som de er opptatt av, gjennom ekstremvær, økte kostnader og utrygghet for framtiden. Når det nå trengs tydelige grep for å kutte utslipp og skape nye, grønne arbeidsplasser, velger FrP å sette på håndbremsen. Hvordan kan egentlig representanten forsvare et alternativt statsbudsjett som skyver både kostnader, risiko og ansvar over på framtidige generasjoner?

Møte tirsdag den 2. desember 2025 kl. 10

51:59]: SV støtter absolutt jobben med å gjøre det enklere for flere å komme inn på boligmarkedet. Leie til eie og deleie kan være nyttige verktøy for folk som i dag stenges ute fordi egenkapitalkravet har blitt for høyt. Samtidig må Stortinget også være tydelig på hva dette er. Også boligkjøpsmodellene er markedsmekanismer. De er ikke et brudd med markedet, det er en videreføring av det, og derfor må regelverket som legges på bordet i dag, gi langt bedre trygghet for beboerne som skal være i det. Når profesjonelle aktører skal eie en betydelig del av boligene i et borettslag eller sameie, må rettighetene til dem som skal bo der være klare og forutsigbare. Forslaget krever bare tre minimumsvilkår i avtalene. Etter SVs syn er dette altfor svakt. En familie som går inn i leie til eie eller deleie, skal ikke måtte ta risiko i et komplisert og uoversiktlig marked. De må ha en skriftlig avtale som sier hva kjøpesummen er, hvordan den fastsettes, hva leien er og hvordan den kan reguleres, hvor lenge kjøpsretten varer, hvordan feil og mangler skal håndteres og ikke minst hvilke lover som faktisk gjelder for leieforholdet. Dette er helt grunnleggende forbrukervern. Jeg er også bekymret for at disse modellene kan utvikle et parallelt boligmarked, der profesjonelle aktører får større makt, og prisnivået presses ytterligere opp. Hvis boligkjøpsmodeller brukes bredt uten tydelig regulering, påvirker det også hele markedet. Ordninger som skulle gi flere en vei inn, må ikke bidra til at boligprisene stiger for alle. Derfor foreslår SV også begrensninger på hvor stor andel juridiske personer kan eie, samt regler som hindrer spekulasjon og videresalg før beboeren faktisk har hatt reell mulighet til å kjøpe seg helt inn. Et kritisk punkt er også foreldelsesfristen for kjøpsretten. Når kjøpsretten kan løpe ut mens avtalen fortsatt består, undergraver det tilliten til ordningen. SV mener at foreldelsesfristen må stoppes så lenge avtalen løper, og at perioden må forlenges dersom byggeprosjektet blir forsinket. Det er nødvendig for at kjøpsretten skal være reell, ikke illusorisk. SV mener også at standardkontrakt må på plass, for når boligkjøpsmodeller kombinerer leie og kjøp, må folk møtes av tydelige og like regler, ikke en jungel av ulike avtaler utformet av ulike kommersielle aktører. Boligkjøpsmodeller kan være nyttige verktøy, men de er markedsmekanismer som krever stram regulering. Dette er ikke sosial boligbygging, slik det kunne høres ut som i Høyres innlegg. Det er et markedstiltak som må utformes slik at det tjener beboere og ikke skaper nye muligheter for spekulasjon. Lovforslaget er et steg i riktig retning, men etter min oppfatning et uferdig steg. SVs forslag handler om å styrke forbrukervernet, sikre rettigheter og bevare demokratiet. Derfor tar jeg opp de forslagene SV har sammen med andre partier i saken.

Møte tirsdag den 2. desember 2025 kl. 10

13:04]: SV støtter intensjonen bak forslaget om kanskje årets nyord: avdirektørifisering. Men for oss handler dette om hvordan vi bruker fellesskapets ressurser på en klok og tillitsbasert måte. Vi mener at mer av pengene og mer av beslutningskraften må flyttes nærmere de fagfolkene som er, og de tjenestene som vi gir, og ikke oppover i stadig høyere og større lederhierarkier. Vi ser en utvikling der antallet direktører og mellomledere har økt over mange år, og det har skjedd under skiftende regjeringer og i forbindelse med store reformer som har både sentralisert makt og skapt flere ledernivåer enn nødvendig. Det har ikke nødvendigvis gitt bedre tjenester, men ofte mer avstand til førstelinjen og mindre rom for reelle faglige vurderinger. SV mener at ledelse er viktig, men ledelse skal være tett på tjenester, være forankret i fag, bygge på tillit og gi medvirkning. Det vi må til livs, er det unødvendige byråkratiet – for god ledelse er bra. Derfor er SV også opptatt av å redusere ledernivåer der de ikke tilfører verdi, samtidig som vi skal styrke den faglige og lokale innflytelsen i offentlig sektor. Det er likevel viktig for oss å understreke at statlig organisering ikke kan styres gjennom rigide prosentkrav som skal gjelde likt for alle virksomheter. En slik mekanisk tilnærming kan være både lite treffsikker og vanskelig å gjennomføre innenfor gjeldende regelverk. Derfor vil SV også ha en mer kunnskapsbasert og behovstilpasset endring enn det som nå ligger i noen av de kanskje tallfestede forslagene. Det vi nå trenger, er en tydelig retning for mer tillitsbasert og desentralisert ledelse i staten. Vi trenger mindre detaljstyring. Vi trenger mer faglig handlingsrom og større nærhet mellom ledere og ansatte. Vi trenger mindre fokus på kontroll og rapportering og mer tid til det som er kjerneoppgavene i tjenesten. Derfor legger SV på bordet et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for nettopp en tillitsbasert, desentralisert ledelse som reduserer de unødvendige ledernivåene og samtidig fremmer moderasjon i lederlønningene. SV kommer til å fortsette å jobbe for en offentlig sektor som bruker ressursene der de gjør mest nytte. Det betyr sterkere fagmiljø, mer tillit, mer makt til de som faktisk utfører tjenesten, og mindre til stadig voksende hierarkier i ledelsen. Vi trenger ikke flere unødvendige ledernivåer. Vi trenger mer tid og trygghet for dem som gjør jobben, og vi trenger god ledelse. Jeg tar opp de forslagene som SV er med på.

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

13:05]: Ministeren sa i forbindelse med et tidligere spørsmål i dag at han har vært folkevalgt i 34 år. Det har ikke denne representanten vært, men hvis jeg ikke hadde vært stortingsrepresentant nå, ville jeg sittet i et kommunestyre på Lillehammer og kuttet i velferd – ikke fordi jeg synes det er riktig, men fordi jeg måtte. Det er en presset kommuneøkonomi, med en regjering og et storting som ikke har gitt tilstrekkelige rammer, som hadde gjort at det ville vært nødvendig. Det er unger og unge voksne som merker den dårlige kommuneøkonomien først. Når økonomien er for trang, kuttes det i helsestasjoner, i forebyggende team, i fritidstiltak, i barnevernskapasitet og i oppfølging av familier som trenger hjelp tidlig. Kommunen sier det kjempetydelig: De vet hva som virker, men de har ikke økonomi til å stå i det. Det er ikke lokal styringssvikt, det er konsekvensen av at handlingsrommet er borte. Det er også handlingsrommet jeg er opptatt av nå, for det er handlingsrommet som gir oss muligheten til å gjøre reelle valg. Vil regjeringen fortsatt mene at kommuneøkonomien er tilstrekkelig når kommuner ikke lenger har råd til tidlig innsats, som hindrer at barn og unge faller utenfor?

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

10:56]: Handlingsrom i kommunene er absolutt viktig. Å ha et handlingsrom som er reelt, til å kunne utøve et godt lokaldemokratisk skjønn, handler også om å ha en kommuneøkonomi som gjør at man har reelle valg. Da må jo staten – og regjeringen – sørge for at det er en god nok kommuneøkonomi som ligger til grunn. Jeg forstår derfor ikke hvordan statsråden fortsatt kan mene at kommuneøkonomien er tilstrekkelig, og bare peker på omstilling, når vi også ser at demografien er utfordrende – det er helt åpenbart. Med den kriminalitetsstatistikken som vi har, og med barn og unge som faktisk trenger hjelp, mener man at distriktskommuner på grunn av demografiske utfordringer skal kutte i alle tiltak som handler om bl.a. barnefamilier, og skyve pengene over på eldre. Hvis velferden skal være bolverket i samfunnet vårt, hvorfor ønsker ikke Arbeiderparti-regjeringen – tydeligvis – å bidra til bedre kommuneøkonomi, sånn at det lokale selvstyret er reelt?

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

09:01]: Jeg hører at ministeren er storfornøyd med sin egen innsats, og at han peker på hva andre partier har forhandlet inn i hans statsbudsjetter. Men det er også sånn at både kommuner og Kirkens Bymisjon beskriver en helt annen virkelighet i Kommune-Norge. Blant annet peker de på at kommunene mangler ressurser til grunnleggende forebygging, at de ikke har nok saksbehandlere og ikke nok kapasitet til oppfølging, f.eks. knyttet til bolig, og at de har for dårlig økonomi til tidlige tiltak. Det betyr at vi har familier og unger som faktisk er uten et sted å bo fordi kommuneøkonomien nå er for dårlig. Mitt oppfølgingsspørsmål er: Hvordan kan ministeren være så fornøyd med denne innsatsen når både kommunesektoren og sentrale aktører i velferden peker på underfinansiering som en av de viktigste årsakene til at forebygging og oppfølging av barnefamilier svikter, og at unger er uten et hjem?

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

05:05]: Mitt spørsmål går også til kommunalministeren. Situasjonen i kommuneøkonomien er nå så alvorlig at det ikke lenger kan omtales som et press. Vi står egentlig i en strukturell finansieringskrise som truer selve fundamentet til velferden vår. KS viser til at 58 pst. av kommunene gikk i minus i fjor, og at 180 kommuner nå er i rød sone, med så lite økonomisk handlingsrom at de knapt klarer å levere lovpålagte oppgaver. Dette handler ikke om hvor mange eller hvor få kommuner det er som formelt står på ROBEK-listen, slik finansministeren har vært opptatt av, det handler mer om hvor mange som faktisk er på vei dit, og hvor mange som allerede sitter på venteværelset fordi økonomien ikke lenger går opp. I praksis betyr det at folkevalgte kutter i tjenester – ikke fordi de vil, eller mener det er riktig, men fordi de må, fordi utgiftene vokser raskere enn inntektene, fordi demografien og prisveksten spiser opp hele handlingsrommet, og fordi kommuner mangler midler til å håndtere nye og eksisterende oppgaver. Dette er ikke lokal styringssvikt; det er statlig finansieringssvikt. Kommunene får ikke de midlene som trengs for at systemet som helhet skal fungere. Som varaordføreren i Arendal sier: «Velferden råtner på rot.» Det skjer på vår vakt. Det gjør den fordi kommunene ikke lenger har økonomi til å opprettholde velferden. Det er ren realøkonomi. Utgifter overgår inntekter. Handlingsrommet er borte – og dermed også det reelle lokale selvstyret. Oppgavene er flere enn midlene. Mitt spørsmål er: Hvordan kan regjeringen hevde at kommuneøkonomien er god nok, når halvparten av kommunene går i minus og stadig flere melder at de ikke lenger klarer å finansiere sine lovpålagte oppgaver?

Møte mandag den 13. oktober 2025 kl. 10

07:07]: Representanten Joel Ystebø fra Kristelig Folkeparti snakket i sitt innlegg om SV og SVs abortstandpunkt. Representanten maler et svært uriktig bilde av SV og viser til et avisoppslag i valgkampen. Jeg vil anmode representanten om å spole tilbake til et tidligere svar fra representanten Kirsti Bergstø i denne debatten, slik at representanten kan bli opplyst om SVs standpunkt. Noen sier at verden ikke kan forandres, og at slik er det bare, men det må ikke være slik. SV vet at de tar feil. Endring skjer ikke av seg selv, det skjer når vi står sammen. Det gjøres av folk som løfter hverandre, og av dem som står oppreist i motvind, i et samfunn der forskjellene blir mindre, ikke større, der vi setter mennesker og miljø foran profitt og utbytte, og der fellesskapet er framtiden. Der noen mener at markedet skal ordne opp, tror SV fortsatt på fellesskapet. Der noen setter prislapp på alt, setter SV mennesker først. Det begynner ikke på toppen, det begynner i nabolagene våre – i bygdene og byene, på Dokka, på Tynset og på Hadeland. Der fellesskapet lever, bygges også framtiden. Vi ser hva som står på spill når breene smelter i Jotunheimen, permafrosten tiner og vintrene i Valdres blir kortere, men vi ser også håpet: ungdom på Hamar som krever handling, bønder i Nord-Fron som fortsatt satser grønt, og frivillige på Lillehammer som tar ansvar for nærmiljøet sitt. Naturen er ikke til pynt – den er livsgrunnlaget vårt. Den gir oss mat, vann og et sted å høre til. Alt henger sammen med alt, og kommuneøkonomien gjør at folk kjenner det i hverdagen – i skolene våre, i barnehagene, på sykehjemmene, på hverdagsveiene vi kjører på til jobb og skole. Jeg kommer fra Oppland. Der klarer vi oss ofte lenge med litt kaffe og en dugnad, men nå begynner selv dugnadsånden å få betalingsanmerkninger, for man kan ikke lappe et budsjett eller betale lønninger med vafler og kaffe. Vi har prøvd. Man får glade folk en kort stund, men det hjelper lite i kommunekassa. Høyresiden kaller det effektivisering, men det betyr færre folk, større press og dårligere tjenester. Kommunene trenger ikke flere excelark, de trenger flere kompetente hender. Kommunene blir bedt om å gjøre mer, men har mindre å gjøre det med. Nå står ordførere og folkevalgte i hele landet og må velge mellom å kutte i eldreomsorg og skole, mellom flere hender i omsorgen og trygge hverdagsveger. De blir bedt om å velge mellom frost og vind, og man blir kald uansett. Vi må ha en kommuneøkonomi som gir lokalpolitikere handlingsrom, ikke hodebry.

Møte mandag den 13. oktober 2025 kl. 10

49:29]: Fram til 1. oktober jobbet jeg ved en offentlig tannklinikk. Noe av det som virkelig var givende, var å møte dem mellom 20 og 28 år som endelig fikk mulighet til tannbehandling uten å måtte spørre foreldrene om hjelp eller be om lån av kamerater. Som representanten har sagt i sitt innlegg, er det noen som ikke har dette behovet, men det er urovekkende mange som velger ikke å gå til tannlegen fordi de ikke har råd. Det er også vesentlig mange som går med smerter og ubehag fordi de ikke har råd. Anerkjenner ikke Høyre det behovet, og mener de virkelig at man skal måtte be om almisser for å få hjelp når man har behov for akutt behandling?

Møte mandag den 13. oktober 2025 kl. 10

09:26]: SV og Senterpartiet deler et ønske om levende lokalsamfunn i hele landet. Vi heier på bygdeliv, på nabolag og på nærbutikker med kaffekrok, begge to. Representanten Vedum sier ofte, og har også indirekte i denne innledningen sin sagt det: Ta hele landet i bruk. Jeg svarer: Ja, la oss bruke landet til å skape framtiden. Distriktspolitikken må ikke bare handle om det som var, men om å bygge det som skal komme. I stedet for å trekke folk, makt og jobber bort fra distriktene gjennom sentralisering, må vi bygge sterke og livskraftige lokalsamfunn over hele landet. Vi trenger ikke flere grøfter mellom by og bygd. Vi trenger mer rettferdighet og grønt gress på begge sider. Mitt spørsmål til representanten er: Er Senterpartiet villig til å sette seg ned sammen med SV for å finne ut hvordan vi kan bygge disse lokalsamfunnene og stoppe sentraliseringen?