SV er enig i at avrenning fra kjøretøy er et alvorlig problem. Det truer trafikksikkerheten, det kan være farlig, særlig for tohjulinger, og det gir også unødige miljøkonsekvenser. Derfor mener også SV at det er riktig å ta i bruk sterkere virkemidler enn det vi har i dag. Av den grunn støtter ikke SV forslaget om å stoppe innføringen av overtredelsesgebyret. Behovet for et mer effektivt og raskt reaksjonsmiddel er reelt, og dagens praksis med bruksforbud og anmeldelser er åpenbart ikke alltid tilstrekkelig. Samtidig deler SV flere av bekymringene som er reist i saken, særlig når det gjelder ansvarsplassering. Det er ikke rimelig at sjåfører eller transportforetak alltid skal ilegges overtredelsesgebyr i de tilfellene der de verken har faktisk eller rettslig mulighet til å forhindre avrenning, f.eks. når lasten allerede er ferdig pakket, iset og plombert før transporten starter. Det er jo allikevel slik at føreren av kjøretøyet alltid har samme ansvar om å påse at kjøretøyet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand, og at det er forsvarlig og forskriftsmessig lastet. Det er jo en del av vegtrafikkloven § 23, som uansett vil gjelde, uavhengig av hvilken transport man kjører. For SV er ikke dette et valg mellom trafikksikkerhet og rettferdighet. Vi mener at begge deler er mulig. Overtredelsesgebyret kan være et viktig virkemiddel, men da må ordningen ha en klar og rimelig ansvarsplassering, ivareta sjåfører og arbeidstakere mot urimelig sanksjonering og bidra til reelle forbedringer i hvordan gods pakkes og transporteres. På dette grunnlaget kan ikke SV støtte forslaget om å stoppe innføringen av gebyret, men vi støtter forslaget fra Senterpartiet, Rødt og MDG om å justere og forbedre ordningen slik at den blir både effektiv og rettferdig. Vi stemmer subsidiært for Aps forslag i saken.

Jeg har full forståelse for at det er mye å sette seg inn i, men det er like fullt statsrådens konstitusjonelle ansvar å ha oversikt. Det er bra at man ønsker å finne veien sammen, men hvordan har statsråden tenkt å sørge for at også den samiske befolkningen opplever at det er en vei man finner sammen, og at det ikke bare er staten som bestemmer?

Jeg hører at statsråden er veldig fornøyd med eget arbeid. Det er alltid hyggelig å stole på hva man selv står i, men jeg hører også fra mange i både reinbeitenæringen og andre viktige samiske næringer at det er et behov for å skape en større tillit mellom den norske stat og mange samiske kulturbærere. Jeg hører ikke statsråden være så veldig ydmyk med hensyn til det, så det hadde vært fint å kunne høre noen vurderinger om ikke bare egen fortreffelighet, men like fullt om hvordan han har tenkt faktisk å sørge for at det blir mer tillit mellom den samiske befolkningen og den norske stat.

Mener statsråden at dagens system faktisk er i stand til å oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser overfor samene? Hvis ja, hvor vil statsråden mene at grensen går for hvor mye areal som kan bygges ned før staten erkjenner at den samlede belastningen i praksis gjør videre konsesjoner uforsvarlig?

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:49:03] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken. Jeg vil anta, basert på hvordan talerlisten ser ut nå, at de ulike partiene vil presentere sine syn i saken. Jeg tar derfor i det videre utgangspunkt i SVs posisjoner. For oss handler dette om tillit, tilliten mellom samiske rettighetshavere og staten, og om hvorvidt vi faktisk har lært av Fosen-saken, eller om vi er på vei inn i konflikter vi allerede egentlig vet hvordan ender. SV er tydelig på at utbyggingspresset i samiske områder nå er så stort at vi ikke lenger kan behandle hvert enkelt inngrep isolert, fordi når vindkraft, kraftlinjer, veier, industri og gruvedrift kommer lag på lag, rammer det også selve grunnlaget for samisk kultur og næringsutøvelse – særlig reindriften, men også sankingskulturen og andre næringsgrunnlag samisk kultur har. Reindriften er jo ikke bare en næring. Det er en bærende del av samisk kultur, språk og identitet, og da holder det ikke med gode intensjoner og enkeltvise avbøtende tiltak. Da må vi ha oppdatert, tilgjengelig og helhetlig kunnskap om hvilke arealer som faktisk står igjen, og om Norge oppfyller sine menneskeretter menneskerettslige forpliktelser. Derfor er det viktig for SV at vi får en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon. Vi trenger også et bedre kunnskapsgrunnlag for å ta riktige beslutninger– beslutninger som gir forutsigbarhet, lavere konfliktnivå og større legitimitet i møte med dem som faktisk berøres. Det burde være viktig for hele Stortinget. Videre er SV tydelig på at det er avgjørende å vurdere den samlede belastningen før nye konsesjoner eventuelt gis, særlig i Finnmark, men også i hele Sápmi. Uten slike vurderinger øker også risikoen for nye menneskerettighetsbrudd og for nye saker som undergraver den samiske tilliten til myndighetene. Til slutt: Skal konsultasjoner fungere etter intensjonen, må det også være reell balanse mellom partene. I dag står mange reinbeitedistrikter uten ressurser til juridisk og faglig bistand, og SV mener det er rimelig og helt nødvendig å se på ordninger som setter dem i bedre stand til å ivareta sine rettigheter i møte med staten. Jeg vil være tydelig på at dette ikke handler om å være for eller mot utvikling, det handler om hvordan vi utvikler, og om vi gjør det på en måte som respekterer samiske rettigheter og bygger tillit. SV forventer at Stortinget tar dette ansvaret på alvor. Vi tar med det opp våre forslag i saken.

Da formoder jeg kanskje at Arbeiderpartiet vurderer å stemme for styrking av Jobbsjansen, som også ligger på bordet i dag. Et nytt spørsmål: I Politisk kvarter i dag ble det fra Arbeiderpartiet signalisert en mulighet til å diskutere differensiert underholdskrav, ut fra hvor mange barn eller familiemedlemmer man ønsker å ta inn til landet. Har statsråden reflektert noe over hva det vil gjøre med tanke på det inntektskravet vi nå dessverre ser ut til å få vedtatt? Betyr det at man må ha 700 000 kr i inntekt for å kunne få lov til å ta inn to? Bør man opp i 800 000 kr? Eller vil det være ulike vurderinger, f.eks. av om barnet har en funksjonsvariasjon? Er det en form for prissetting på mennesker man ønsker familiegjenforening med?

Statsråden viste i innlegget sitt til at regjeringen nå jobber med å få flere ut i arbeid. Da er det interessant å spørre nettopp arbeids- og inkluderingsministeren. Vi er begge fra Innlandet fylke. Der vet vi at 13 pst. av dem som er tilsatt i helse, pleie og omsorg, er innvandrere, at én av fem bussjåfører er innvandrere, og at halvparten av alle renholdere som er tilsatt i Innlandet, også er innvandrere. Med et underholdskrav på 520 000 kr årlig vil mange av disse aldri kunne få familien sin til Norge gjennom familieinnvandring. Hva tenker statsråden om det? Spørsmål nummer to: Hva gjør regjeringen for å sikre damer bedre muligheter til å delta i arbeidslivet?

I dag behandles familieinnvandring som om det er et problem som er helt ute av kontroll. Tallene gir ikke dekning for et slikt bilde. I 2024 kom det 11 600 familieinnvandrere til Norge. Det er det laveste nivået siden 2006, med unntak av pandemiåret. Samtidig vet vi at veksten i antall innvandrere de siste årene hovedsakelig skyldes arbeidsinnvandring fra EU og flyktninger fra Ukraina, ikke – og jeg understreker ordet ikke – familiegjenforening. Allikevel velger flertallet å stramme kraftig inn i adgangen til å leve sammen som familie. Det skjer på et tidspunkt der familieinnvandringen er lav, og uten at tallene tilsier at det er et behov for denne typen tiltak. Enslige mindreårige flyktninger brukes ofte som forklaring på hvorfor det er nødvendig å stramme inn. Også her er faktaene klare. Tre av fire enslige mindreårige flyktninger får aldri familiegjenforening – aldri. I gjennomsnitt har denne gruppen ført til mindre enn en halv familieinnvandrer per person. Det har minimal betydning for samlet innvandring til Norge. Allikevel er det disse eksemplene som brukes for å legitimere en politikk med svært alvorlige konsekvenser. Det er konsekvensene det politiske valget her må handle om. Et høyere inntektskrav betyr i praksis at folk i ordinære, lavtlønnede yrker – som innen renhold, omsorg og service – ikke får mulighet til å leve sammen med familien sin, noe som vi alle sammen i denne salen, uavhengig av hvilket parti vi tilhører, vet at er en del av menneskerettighetene. Det er ikke fordi de står utenfor arbeidslivet, og det er ikke fordi de prøver å unngå å bidra, men det er fordi lønnen deres i dag ikke settes til å være høy nok. Min grunnlønn som assistent innenfor tannhelse var på 419 000 kr, ikke 520 000 kr, som er det salen kommer til å sette i dag. Det er et tydelig skille mellom dem som anses som gode nok til å få bo sammen med familien sin, og dem som ikke gjør det. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn at man innfører et klasseskille i asyl- og innvandringspolitikken. Dette støttes av partier som til vanlig legger stor vekt på familieverdier, fellesskap og vanlige folks hverdag. Samtidig er det nettopp familiene til dem med lavest inntekt og svakest forutsigbarhet som rammes hardest. Det er allerede krevende for mange flyktninger å etablere seg i det norske arbeidsmarkedet. Når terskelen heves ytterligere, blir resultatet absolutt ikke raskere integrering, men mer utrygghet. Innstrammingen som flertallet ser ut til å gjennomføre i dag, gjør det motsatte. Selv om det er vår og sol utenfor salen, ser det ut til at det er blitt kjøligere på benkeradene. Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Hva slags fellesskap vil vi i Norge være, og hvem vil vi slippe helt inn i vårt fellesskap? Forslagene som vi behandler i dag, med unntak av ett, legger opp til omfattende innstramminger i adgangen til norsk statsborgerskap, og SV deler ikke problemforståelsen som ligger bak disse forslagene. Vi mener ikke at løsningen på integreringsutfordringer er å gjøre statsborgerskapet stadig vanskeligere og fjernere for folk som lever livene sine her. For SV er det særlig én del av dette forslaget som er alvorlig, og det er måten ungers rettigheter svekkes på. Når det foreslås nye vilkår for unger født i utlandet med norsk forelder, knyttet til samvær og foreldres relasjoner, bryter det etter vår forståelse med et helt grunnleggende prinsipp i norsk rett – at unger skal ha selvstendige rettigheter. Ungene skal ikke bære konsekvensene av voksnes valg, konflikter eller livssituasjon. Statsborgerskap må jo handle om tilknytning, identitet og trygghet også for ungene, og det å svekke ungers rettsstilling på dette området er noe SV på ingen måte kan støtte. Forslagsstillerne bak flere av disse forslagene vil også stramme kraftig inn på krav til botid, språk, økonomi og vandel. SV mener summen av disse kravene vil føre til vesentlig mer – og ikke mindre – utenforskap. Statsborgerskapet er ikke bare en belønning, det er jo også et viktig verktøy for inkludering, deltakelse og demokratisk forankring. Når mennesker bor her over lang tid, jobber, betaler skatt og har ungene sine i norske skoler og barnehager, er det jo også bra for samfunnet at de får fulle rettigheter og en tydelig tilhørighet, sånn at det er oss – og ikke vi og dem – og sånn at det er et fellesskap, som vi tar på alvor og inkluderer folk inn i. Kravene om langvarig selvforsørgelse og høye inntektsgrenser vil ramme skjevt. Kvinner, personer med helseutfordringer og folk i lavlønnsyrker risikerer å falle utenfor – ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi livet er uforutsigbart for oss alle. Et rettferdig samfunn må ta høyde for det. SV er tydelig på at integrering – eller inkludering – skjer gjennom deltakelse og tillit og ikke gjennom enda høyere terskler. Derfor kan ikke SV støtte flertallet av de forslagene som ligger på bordet i dag. For statsborgerskap skal bygge fellesskap – ikke stenge folk ute. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

I denne saken ser vi dessverre et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, som igjen velger å skyve naturen foran seg, som om vi har mer å gå på. Det har vi ikke. Hurummarka er et av de mest verdifulle sammenhengende naturområdene vi har igjen i Oslofjord-regionen. Allikevel er flertallet villig til å holde døren åpen for nedbygging, uten at konsekvenser for natur, friluftsliv og Oslofjorden er ordentlig utredet. Det mener SV er uansvarlig. Flertallets linje i saken er i realiteten at man bestemmer seg først og utreder etterpå – særlig hvis det blir for mye bråk. Det er stikk i strid med føre var-prinsippet, med naturavtalen Norge har sluttet seg til, og med det folk flest forventer av Stortinget. Vi ser det samme mønsteret gang på gang. Når natur står mot utbygging, velger oftest Ap, Høyre og FrP utbygging – enten det handler om vindkraft, motorvei, gruver eller nå Hurummarka. Her brukes også forsvarspolitikk som et skjold for å unngå en reell diskusjon. SV avviser retorikken om at dette er et valg mellom natur og nasjonal sikkerhet, for det er ikke det. Det er fullt mulig å styrke norsk forsvarsevne uten å ofre verdifull og sårbar natur dersom vi faktisk er villige til å utrede alternativer. Det flertallet forsvarer, er ikke et solid kunnskapsgrunnlag, det er en prosess, der reisetid er prioritert høyere enn naturtap, og konsekvensene for Oslofjorden knapt er belyst. Det er ikke god politikk, det er snarveier. Oslofjorden er i krise. Tap av natur skjer raskere enn vi klarer å håndtere, og da er det også et politisk valg å klare å si: Her går grensen. SV mener at Hurummarka er et slikt sted. Når flertallet nekter å gi området et tydelig vern etter markaloven, er det ikke fordi de mangler virkemidler, det er fordi de mangler vilje. SV velger å stå for en annen linje, hvor natur trumfer bekvemmelighet, kunnskap før nedbygging og politisk ansvar før irreversible inngrep. Derfor støtter vi representantforslaget, og derfor stemmer SV imot flertallets innstilling. Vi støtter også Venstres forslag i saken. Jeg tar opp forslagene SV er en del av.

Jeg har lyst til å være tydelig på at SV ikke er imot datasentre, som representanten fra Høyre her gir inntrykk av, men vi vil ha mer kontroll over datasentre. Vi mener at enorme mengder strøm ikke bør gå til globale teknologigiganter uten at det gir tydelig lokal nytte. Derfor ønsker vi også en strengere regulering, høyere krav og prioritering av kraft til industri og grønn omstilling. Kort sagt, og kanskje ekstra tydelig til Høyre: Datasentre, ja, men ikke for enhver pris.

Vi lever i en tid der digital infrastruktur er like grunnleggende som vei, strøm og vann. Allikevel har Norge over lang tid valgt å gjøre seg dypt avhengig av noen få store kommersielle teknologigiganter, hovedsakelig underlagt amerikansk jurisdiksjon. Det er bakgrunnen for dette representantforslaget som SV har levert, om digital suverenitet i en urolig tid. For oss handler det absolutt ikke om teknologifiendtlighet. Det handler om styring, det handler om beredskap, og det handler om behovet for demokratisk kontroll. I dag ligger saksbehandling, arkiv, kommunikasjon og til dels kritiske samfunnsfunksjoner på plattformer som norske myndigheter ikke kontrollerer, og selskaper er underlagt fremmed lovgivning, slik som amerikanske CLOUD Act, som gir utenlandske myndigheter vid adgang til data uavhengig av hvor dataene fysisk faktisk lagres. I en skjerpet geopolitisk situasjon er dette ikke lenger et teoretisk problem, men en reell risiko for norsk suverenitet, rettssikkerhet og beredskap. Jeg vil understreke at SV mener at digital suverenitet også må forstås som digital handlefrihet – evnen til å styre våre egne samfunnsfunksjoner også når verden rundt oss er urolig. Derfor foreslår vi bl.a. at digital suverenitet fastsettes som et overordnet mål i norsk digitaliseringspolitikk, at Norge etablerer en nasjonal, offentlig eid skytjeneste, og at det utvikles en tydelig exit-strategi fra dominerende kommersielle plattformer i statsforvaltningen og i virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon. Sist, men ikke minst, foreslår vi bl.a. at åpne offentlige standarder og åpne kildekoder blir hovedregel i offentlig sektor. Dette er på ingen som helst måte radikale forslag. Danmark er allerede i gang, EU bygger sine egne digitale kapasiteter, og spørsmålet er egentlig: Hvorfor skulle ikke Norge gjøre det samme? Å overlate grunnleggende statlige oppgaver til kommersielle aktører uten demokratisk kontroll svekker tilliten til forvaltningen. Det svekker også personvernet, og det gjør oss mer sårbare i krise og konflikt. Og digital suverenitet handler jo ikke om isolasjon. Det handler om samarbeid på våre premisser, med Norden og Europa, innenfor rettsstatens rammer. Tiden for utredninger uten handling er absolutt forbi. Nå må Stortinget også ta et politisk ansvar og sikre at det digitale Norge fortsatt er et demokratisk styrt Norge. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken. Samtidig vil jeg varsle om at vi etter avgivelse er blitt opplyst om mulige budsjettkonsekvenser i tilrådingen. Vi vil derfor allikevel ikke stemme for tilrådingen og følger saken videre med regjeringen.

Det sies at «timing is everything», og det er interessant å ha denne debatten etter forrige debatt, som rett og slett helt åpenbart bærer preg av en relativt mislykket kommunereform. Kommunereformen var ingen teknisk justering; den var et politisk prosjekt drevet fram med makt mot lokal motstand flere steder og med store konsekvenser for folks hverdag. Derfor synes SV det er ganske oppsiktsvekkende at flertallet i denne salen i dag mener det ikke er nødvendig med et tydelig stortingsvedtak for å evaluere reformen. Seks år etter at 428 kommuner vært vesentlig færre, i dag er det 357, står vi fortsatt uten en helhetlig evaluering – ikke én samlet politisk forankret gjennomgang av hva reformen faktisk har betydd for lokaldemokrati, tjenester og økonomi. I stedet får vi heller høre at noe er varslet, noe er under arbeid, noe vil komme en gang senere, men hvem vet når? Det holder ikke. Når kommuner sliter økonomisk, når tjenestetilbud sentraliseres, og når innbyggere opplever enda større avstand til beslutninger, er det ikke nok å vise til prosjekter eller kommisjoner med uklare leveranser, eller at noe en gang kommer. Stortinget har et selvstendig ansvar for å innhente kunnskap, og det ansvaret kan ikke delegeres bort med henvisning til pågående arbeid. Dette representantforslaget ber ikke om noe dramatisk. Det ber om noe helt grunnleggende: å finne ut om kommunereformen faktisk virket etter hensikten. SV mener det er særlig alvorlig at flertallet avviser et klart vedtak i en sak der mange kommuner har blitt tvangssammenslått, der lokaldemokratiet ble svekket for mange, og der konsekvensene fortsatt preger både ansatte og innbyggere. Hvis regjeringen allerede er i gang, som det hevdes, hva er da problemet med at Stortinget slår fast hva som skal evalueres, og hvor grundig det skal gjøres? Etter mitt syn sender det å si nei til dette forslaget et uheldig signal om at når store strukturreformer først er gjennomført, er det for flertallet i salen åpenbart mindre viktig å lære av dem. SV er helt uenig i det. Vi skylder innbyggere, lokalpolitikere og kommuneansatte å evaluere reformen skikkelig, også når resultatene kan være politisk ubehagelige. SV støtter derfor representantforslaget, og vi mener helt tydelig at Stortinget må ta tilbake styring i saken. Vi tar derfor også opp våre forslag.

Disse sakene viser hvordan tilsynelatende tekniske spørsmål om grenser og inndeling i realiteten handler om noe som er langt større: om demokrati, om representasjon og om tillit til politiske beslutninger. Spørsmålet om hvorvidt Gran kommune skal skifte fylkestilhørighet, og hvilket valgdistrikt kommunen skal høre til, angår i aller høyeste grad hverdagen til folk på Hadeland. Det angår samarbeidet mellom kommuner som allerede henger tett sammen, og det angår hvordan innbyggernes stemme skal bli representert nasjonalt. I denne saken er også håpet lysegrønt. SV støtter flertallets forslag om at Gran kommune blir en del både av Akershus fylke og av Akershus valgdistrikt. For oss er det et ryddig og prinsipielt standpunkt. Valgdistrikt bør ikke krysse fylkesgrensene. Dette har Stortinget tidligere lagt til grunn, bl.a. da Jevnaker enstemmig ble overført både til Akershus fylke og Akershus valgdistrikt. Når Gran nå ønsker en fylkestilhørighet til Akershus, må jo også innbyggerne der få samme demokratiske innflytelse som andre kommuner i Akershus over hvem som skal representere dem på Stortinget. For Gran har det over lang tid også vært viktig å samle Hadeland i ett fylke, sammen med Lunner og Jevnaker. Jeg tror kanskje at det å være i samme region noen ganger er viktigere for kommunene i Hadelands-regionen enn hvilket fylke de egentlig hører til. Denne saken er det som gir dem muligheten til å være én felles bo- og arbeidsmarkedsregion i samme fylke. En samlet Hadelands-region gir bedre forutsetninger for samarbeid, regional utvikling og helhetlige løsninger, og det tilsier også at de skal ha et felles stortingsvalgdistrikt. Jeg må også få si, som en som nylig kommer fra Innlandet fylkeskommune og har vært fylkespolitiker fram til oktober i fjor, at det ikke er med lett hjerte jeg står her. Samtidig ser jeg at det er viktig for Gran og for Hadeland. Det er også reist bekymring for hvordan endringen i valgdistrikt kan påvirke mandatfordelingen fram mot stortingsvalget i 2029, og det er riktig at slike endringer kan ha konsekvenser. Samtidig – og selv om dette egentlig ikke er en del av saken til kommunalkomiteen, men heller en del av saken til kontroll- og konstitusjonskomiteen – har jeg lyst til å være tydelig på at vi må holde fast ved fakta. De nye beregningene basert på befolkningstall per 1. januar 2026 viser at Nordland vil tape ett mandat uavhengig av om Gran overføres til Akershus eller ikke. Dette understreker først og fremst at mandatfordelingen påvirkes av befolkningsutvikling og sentralisering, og siden 2005 har Akershus og Oslo fått flere mandater, mens fylker som Nordland, Troms, Finnmark, Hedmark og mitt eget valgdistrikt Oppland har mistet mandater. Det er en utvikling som vi i SV er dypt opptatt av. Derfor mener vi også at tiden er moden for en helhetlig gjennomgang av valglovgivningen, der både demokratiske prinsipper og hensynet til nasjonal representativitet må vurderes sterkere. På den bakgrunn vil SV støtte forslag nr. 1 i innstillingen, og subsidiært også stemme for forslag nr. 2, i den saken som foreligger fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Saken om fylkestilhørighet handler også om prosess. Behandlingen av Gran kommunes søknad har vist hvor krevende det er å balansere lokalt selvstyre, regionale hensyn og statlig ansvar, og statsforvalteren har reist viktige spørsmål om innbyggernes medvirkning og om demokratisk legitimitet – og det er spørsmål som SV deler. Når fylkesgrenser endres, må beslutningene være både formelt riktige og demokratisk godt forankret, og åpenhet om kriterier og reell involvering av innbyggerne er avgjørende for tilliten til både lokale og nasjonale myndigheter, og det har vi sett i debatten så langt. SV støtter likevel flertallets tilråding, ikke fordi prosessen har vært uten svakheter og feil, men fordi forutsigbarhet nå er viktigst for innbyggerne i Gran og for regionen som helhet. Denne saken må gi læring for framtiden, for når kommuner ønsker å endre fylkestilhørighet, må staten sikre tydeligere prosedyrer og bedre rammer for medvirkning, slik at beslutningene også får bred legitimitet og ikke etterlater varig mistillit.

Etter å ha sittet og hørt litt på debatten her nå kan det nesten virke som at statsforvalterens hovedoppgave er å stikke kjepper i hjulene for planlegging som skjer i kommuner, eller at statlige myndigheter nærmest leter med lys og lykte i alle planer som kommuner eller fylkeskommuner legger fram for offentlig høring, etter feil og eventuelle mangler. Realiteten er jo at de aller, aller fleste planer i kommunal og fylkeskommunal regi går igjennom uten innsigelser. De aller, aller fleste planer går igjennom etter lokalpolitisk godt utøvd skjønn. Vi som storting har gjort vedtak, og regjeringen gjør egne vedtak, som rammer inn hvordan det lokalpolitiske skjønnet skal kunne utøves, ikke fordi det ene vedskjulet, den ene plattingen eller den ene garasjen utgjør den store forskjellen, men fordi alle de ulike garasjene, plattingene eller store endringene som skjer i planen, har betydning for totaliteten. Jeg vil påstå at det er enkelt å unngå innsigelser. Det er bare å forholde seg til de planer, lover og regler som allerede finnes. Noen har tidligere sagt at det finnes to ulike mennesketyper. Det er dem som leter etter rommet utenfor firkanten eller sirkelen, og dem som går i randsonen og leter etter handlingsrom. Hvis lokalpolitikerne ønsker å lete etter handlingsrom, finnes det mye av det i dagens eksisterende planverk. Jeg vil anbefale alle kommunestyrerepresentanter eller fylkestingsrepresentanter å lage gode planer. Gode planer vil stå seg over lengre tid. Behovet for dispensasjoner i gode planer er vesentlig mindre enn i dårlige. Et stort behov for mange dispensasjoner i en plan er ofte et tegn på en gammel plan eller en dårlig plan, og da er det vel også planvask som bør være interessant for gode planmyndigheter. En statsforvalterens oppgave er å sørge for at Stortingets eller regjeringens vilje og politiske vedtak blir gjennomført. Så det å gå til angrep på statsforvalteren, innsigelsesinstituttet eller andre statlige myndigheters utøvelse av det politiske skjønn er feil. Det må heller rettes til andre.

Strandsonen er ikke bare areal på et kart. Den er en av våre viktigste fellesressurser for natur, for friluftsliv og for alle som bor i Norge, også de som ikke har råd til egen brygge eller sjøutsikt. SV deler forslagsstillernes utgangspunkt om at presset i strandsonen er ulikt i ulike deler av landet. Det er jo også bakgrunnen for at vi allerede har en differensiert strandsonepolitikk. SV mener likevel at det ikke er slik at svaret på frustrasjoner i enkeltsaker er å svekke det rettslige vernet av strandsonen. Hundremetersbeltet er en av de viktigste bærebjelkene i norsk arealpolitikk. Det er nettopp fordi strandsonen er så attraktiv, den også er sårbar. Når den bygges ned bit for bit, mister vi den for alltid. Det gjelder også i områder som allerede er preget av inngrep. Forslaget vi behandler i dag, tar til orde for et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal. Det kan høres ryddig ut, men i praksis innebærer det heller en glidende overgang der stadig flere områder defineres som mindre verdifulle – og dermed også lettere å bygge ned. SV er bekymret for akkurat dette og advarer sterkt mot det. Erfaringene viser også at når terskelen for dispensasjoner senkes, øker presset. Små tiltak blir mange tiltak, og summen av dem er mindre natur, mindre tilgjengelighet og mer privatisering av det som i dag er felles. Jeg vil være tydelig på at hovedlinjen må ligge fast: Strandsonevernet skal være strengt. Kommunene har allerede verktøy, gjennom planlegging, til å gjøre helhetlige vurderinger, og det er nettopp planer, ikke flere unntak, som gir forutsigbarhet, rettssikkerhet og legitimitet. I en tid der naturen bygges ned raskere enn noen gang, kan vi ikke åpne for regelendringer som svekker et av våre aller viktigste naturvernverktøy, nemlig plan- og bygningsloven.

SV er selvsagt helt enig i utgangspunktet for denne saken. Det handler om et ønske om at vellykket integrering skal være avgjørende for den enkelte og for fellesskapet. Vi er også enig i at det å lære norsk, komme i arbeid og delta i samfunnet er helt grunnleggende for å bygge et trygt og tillitsbasert Norge, men etter alt dette skiller vi lag med forslagsstillerne, for vi er ikke enig i forståelsen av hva som faktisk virker. Forslaget om en borgerkontrakt framstilles som noe som er nytt og nødvendig. Realiteten er vel heller at mye av dette allerede er en del av dagens integreringspolitikk: plikter, krav, introduksjonsprogram, språkkrav og aktivitetskrav. Utfordringen i integreringen i dag er jo ikke mangel på kontrakter eller krav. Det er mangel på kapasitet, kvalitet og muligheter som er problemet. SV er bekymret for at dette forslaget først og fremst flytter ansvaret nedover til den enkelte flyktningen, uten å sikre at samfunnet faktisk leverer det vi forventer tilbake. Når det nå foreslås tydeligere sanksjoner, økonomiske reaksjoner og kobling til oppholdstillatelse og statsborgerskap, risikerer vi heller å gjøre integrering til et straffesystem. Det kan svekke tillit, øke utrygghet og i verste fall gjøre veien inn til arbeids- og samfunnsliv mye lengre, ikke kortere. De aller fleste som kommer til Norge, vil bidra. De vil lære norsk, og de vil jobbe. Det mange møter, er ikke mangel på vilje, men for lite norskopplæring, for få praksisplasser, for lite individuell oppfølging og et arbeidsmarked med altfor høye terskler. Vi ser en strukturell rasisme i arbeidsmarkedet. SV mener at dersom samfunnet stiller tydelige krav, må det også stilles bindende krav til myndighetene selv, altså flere timer til norskopplæring, bedre kobling mellom kvalifisering og arbeidsliv og reelle muligheter for varig arbeid, ikke bare midlertidige tiltak og midlertidige relasjoner. Integrering lykkes best når folk møtes med forventninger og tillit, ikke med trusler om tap av rettigheter. SV kan ikke støtte en borgerkontrakt som i hovedsak legger vekt på sanksjoner framfor inkludering og kontroll framfor fellesskap. Vi vil mye heller styrke integreringen gjennom kunnskap, arbeid, fellesskap og like rettigheter. Inkludering skjer i relasjon mellom mennesker, og derfor er inkludering også helt avhengig av ikke bare den enkelte flyktnings ønske om å være med, men fellesskapets vilje til å inkludere. Det er slik vi bygger et samfunn med små forskjeller og høy tillit også i framtiden.

Representanten Wiborg fornekter seg ikke. Selvfølgelig taler han for FrPs politikk også fra talerstolen – det skulle jo bare mangle. Heldigvis er han også befriende ærlig. FrP er opptatt av å kalle det juks og løgn, men tar ikke inn over seg at det også gjelder unger som andre har løyet for. Han argumenterer sterkt og tydelig for at voksne som har løyet, skal få en tilbakekallelse av statsborgerskap, men hopper bukk over at det også handler om unger som andre har vært ansvarlig for. FrP tar heller ikke inn over seg rapporten fra Oslo Economics som faktisk også har bidratt til å endre deler av praksisen. Jeg er glad for at ministeren er tydelig på at det er viktig å ta den rapporten inn over seg. Jeg lyttet også godt til representanten Tage Pettersens innlegg, som var ærlig og tydelig på at uten de forslagene til endring som Oslo Economics-rapporten kom med, og som ministeren har jobbet ut fra, ville han kanskje ha vært med på flere av forslagene i denne saken. Det er kanskje strengt og rettferdig, men hvor blir det av menneskene og humaniteten?

Takk til representanten Tage Pettersen for et særs godt innlegg, selv om vi konkluderer ulikt. Denne saken handler ikke om juss i teorien. Den handler om folk som har levd et lovlydig liv i Norge i tiår, og som plutselig får livet satt på vent av staten, ofte uten at det faktisk ender i et vedtak om tilbakekall. I dag vet vi også at det åpnes altfor mange tilbakekallssaker som aldri burde vært åpnet. Tallene viser at halvparten av dem fører fram. Likevel påfører disse sakene familier langvarig usikkerhet, tap av arbeid, psykisk belastning og barn som lever med reell frykt for å måtte forlate landet de kjenner som hjemme. Tilbakekall er et av statens mest inngripende virkemidler. Likevel brukes det i praksis både bredere og tidligere enn det lovgiver har ment. Forholdsmessighetsvurderingen kommer også ofte for sent, først etter at skaden er skjedd i den enkeltes liv. Det er ikke god forvaltning, og det er i hvert fall ikke rettssikkert. Særlig urovekkende er praksisen der voksne folk holdes ansvarlige for opplysninger gitt da de selv var barn, ofte av foreldre eller av omsorgspersoner de stolte på, og som de ikke hadde mulighet til å ta til motmæle mot. Da er det vanskelig å forstå hvordan dette kan forsvares – verken rettslig eller moralsk. Vi foreslår derfor å heve terskelen for å åpne tilbakekallssaker, ikke for å verne de alvorlige tilfellene – de skal fortsatt følges opp, det er vi alle enig i – men for å stoppe en praksis der folk brukes som midler for å vise strenghet, framfor at de blir vurdert som hele mennesker med liv, familie og tilknytning her. Vi foreslår også det som mangler i dag: en foreldelsesfrist og en lovfestet forholdsmessighetsvurdering også i utlendingsloven. Det handler om forutsigbarhet, om likhet for loven og om tillit til myndighetene. Det er slik at et inkluderende samfunn ikke bygges bare med fine ord i integreringsmeldinger. Det bygges også gjennom forvaltningens praksis. Dette forslaget handler om å sette en grense for hvor mye usikkerhet staten skal kunne påføre mennesker som allerede er en del av vårt fellesskap. Jeg, og SV, mener tiden er overmoden for et slikt vedtak. Med det tar jeg opp forslagene i saken som SV er med på.

Da forventer jeg at også Stortinget orienteres om hvordan dette følges opp videre, etter 31. august. Utlendingsinternatet på Trandum har hatt et dårlig rykte i mange år, og det framstår som – og fungerer kanskje i praksis som – et fengsel, til tross for at folkene som sitter der, ikke er straffedømte. Kritikken har vært vedvarende og samstemt fra tilsynsrådet, fra Sivilombudet og også fra Politiets utlendingsenhet selv. I 2014 slo også FNs menneskerettighetskomité fast at Norge brøt menneskerettighetene da en afghansk toåring og hans foreldre ble internert på Trandum i 76 dager. Når vi nå i 2026 fortsatt får dokumentert risiko for umenneskelig behandling, reiser det også et alvorlig spørsmål om hvorvidt staten faktisk har tatt kritikken på alvor. Mener statsråden at det er akseptabelt at forhold som har vært kritisert i over et tiår, fortsatt ikke er rettet opp? Hva vil regjeringen gjøre annerledes nå, annet enn overføringen, for å sikre at det faktisk blir siste gangen brudd dokumenteres?

Jeg er glad for at statsråden er tydelig på at hun ser alvorlig på de avvikene som er avdekket, og er interessert i og har bestilt en identifisering og gjennomføring av eventuelle endringer fra politiet. Likevel: Sivilombudets helt ferske rapport, som også statsråden peker på, dokumenterer en helt reell risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling på Trandum. Den viser mangelfull oppfølging av mennesker som sitter internert i månedsvis, alvorlige svakheter i håndtering av psykisk uhelse og selvmordsfare, bruk av fysisk makt, sikkerhetscelle og i et tilfelle også bruk av peppergass. Det er ikke marginale avvik, det er alvorlige inngripener i rettigheter for folk som ikke er straffedømte, men som er fullt ut under statens kontroll. Hva vil statsråden gjøre for konkret å sikre forsvarlig helsehjelp, redusert tvangsbruk og reell ivaretakelse av sårbare internerte, og når kan Stortinget forvente at det følges opp?

«Hvordan vil statsråden forklare at de alvorlige forholdene for internerte på Trandum fortsatt består, til tross for gjentatt og tydelig kritikk fra både nasjonale og internasjonale kontrollorganer, og hvilke konkrete tiltak vil regjeringen nå iverksette, med en tydelig tidsplan, for å sikre at internering ved Trandum skjer i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser, både før og i forbindelse med en eventuell overføring til kriminalomsorgen?»

Mange kommuner gjør en fantastisk innsats, men jeg tror nok det også er slik at mange kommuner absolutt ikke er enig i fortellingen om at det er god kommuneøkonomi. Det sitter tross alt folk i kommunestyrer og spinker og sparer og kutter, nettopp for å kunne ta ansvaret for de viktige velferdstjenestene kommunene skal gi. Tilbake til det jeg begynte dette med: regjeringens forslag om å lempe på kravene til bl.a. dagslys, støy og ventilasjon for å få bygd flere boliger raskere og billigere. Samtidig vet vi at de som har god økonomi, ofte kan velge seg ut av dårligere løsninger, mens andre ikke har det valget. Mener da statsråden at denne politikken vil bidra til å redusere eller øke forskjellene mellom folk i boligmarkedet?

Det er hyggelig å høre at statsråden er veldig godt i rute. Hvis statsråden har lyst til å levere før neste år, tar SV veldig gjerne imot det. Vi går også med glede til forhandlingsbordet, og vi forventer jo at Arbeiderpartiet er villig til å gi noe. Antallet bostedsløse i Norge har økt kraftig de siste årene. Den nasjonale kartleggingen som flere har pekt på i salen i dag, viser at det var rundt 500 bostedsløse unger i 2025, mot 142 i 2020. Jeg har sendt inn et skriftlig spørsmål til statsråden, som han har svart på i dag. I det skriftlige svaret sitt peker han på at regjeringen jobber med saken fra mange vinkler. Det er, slik jeg leser det, bredt og lite konkret, så la meg bruke anledningen til å gi statsråden mulighet til å gi et tydelig svar: Hvordan vil regjeringen sikre at kommuner med presset økonomi faktisk klarer å skaffe nok boliger, og hva er regjeringens konkrete plan for å redusere antallet bostedsløse barn i løpet av 2026?

Det er absolutt viktig at vi ser på gode romløsninger også nede i blokkene, men vi kan ikke gjøre det på bekostning av bokvalitet for dem som faktisk skal bo der. I byene ser vi også at mange blir værende lenge i midlertidige boliger eller presses inn i det ekstremt dyre leiemarkedet, som vi har snakket om. Samtidig står det store mengder boliger ledige, som brukes som enten sekundærboliger eller investeringsobjekter i påvente av bedre tider for investorer. Hvilke grep er egentlig regjeringen villig til å ta for å styrke leie som et trygt og rimelig alternativ og for å motvirke boligspekulasjon, istedenfor å legge hovedvekten på å gjøre nye boliger billigere ved å senke kvalitetskrav? Jeg ønsker ikke et svar hvor ministeren peker på husleielovutvalget, jeg ber om et svar som peker på noe vi skal gjøre nå.

Ministeren kan bli stående. Regjeringen har nå lagt stor vekt på forenklinger i byggteknisk forskrift for å få såkalt fart på boligbyggingen. Samtidig ser vi at boligkrisen i Norge slår svært ulikt ut i by og i distrikt. I distriktene er ofte problemet at det koster langt mer å bygge boligen enn den kanskje noen ganger kommer til å bli verdt, slik at folk med helt vanlig arbeid ikke får lån, og kommuner blir sittende med stor økonomisk risiko. I byene ser vi en helt annen krise, hvor stadig flere blir presset inn i et dyrt og utrygt leiemarked, lange opphold i midlertidige boliger og kommuner som gjennom bostøtte godkjenner svært høye leier fordi det ikke er alternativer å velge mellom. På toppen av dette ser vi også en byggebransje i krise, hvor det bygges for lite. Samtidig svarer regjeringen egentlig bare med å lempe på krav til lyd, lys og ventilasjon – med andre ord, slik SV ser det, å senke bokvaliteten. Det er også faktisk Fellesforbundet enig med oss i. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at lavere boligstandard nå er et nødvendig virkemiddel for å løse boligkrisen eller erkjenner statsråden at vi også står overfor en ganske bred markedssvikt som krever langt større og sterkere offentlige virkemidler?

SV har over tid støttet svært strenge klima- og utslippskrav i transportsektoren. Det har vi rett og slett gjort fordi transport står for en betydelig andel av klimagassutslippene, og fordi de offentlige anskaffelsene er ett av de absolutt sterkeste virkemidlene vi har for å drive fram en reell omstilling. Samtidig har SV også vært tydelige på at det grønne skiftet må gjennomføres på en måte som ivaretar beredskap, sikkerhet og sosiale hensyn, særlig i distriktene. Det er helt avgjørende, både for driftssikkerhet og for tillit. I tidligere behandlinger har SV derfor avvist argumentet om at nullutslippskrav i seg selv svekker beredskap. Utfordringene vi ser knyttet til kulde, rekkevidde, ladeinfrastruktur og drift, handler i liten grad om teknologi alene. De handler om for dårlig planlegging, svake beredskapskrav og mangelfulle økonomiske rammer. SV svar har før vært og er fortsatt konsekvent: bedre planlegging, tydeligere beredskapskrav, aktiv bruk av unntaksbestemmelser der det er nødvendig, og et tydeligere statlig ansvar for finansiering og omstilling. Forslagene i dette representantforslaget går i motsatt retning. Å oppheve eller svekke klimakrav løser ikke beredskapsutfordringer, men flytter dem, samtidig som vi låser oss til løsninger som er både dyrere og mer sårbare over tid. De siste ukene har vi hatt en omfattende debatt i denne salen, men også i det offentlige ordskiftet for øvrig, om drivstofftilgang, prisutvikling og forsyningssikkerhet. Bakgrunnen er velkjent for oss alle: Det er krigen i Midtøsten og en økt geopolitisk uro i områder som er helt sentrale for verdens energiforsyning. Det har svært tydelig vist oss hvor sårbar norsk transportsektor er når den i stor grad er avhengig av drivstoff som fraktes gjennom trange, konfliktutsatte områder kontrollert av autoritære regimer. Når konflikter eskalerer langt utenfor Norges grenser, får det umiddelbare konsekvenser her hjemme, for prisene som folk møter, for forutsigbarheten i transportsektoren og for beredskapen i vinterdrift, kollektivtransport og andre kritiske samfunnsstrukturer og -funksjoner. Det viser at avhengighet av fossile energibærere ikke bare er et klimaproblem, men også et beredskapsproblem. Hvis vi skal ta beredskap på alvor, handler det ikke om å trekke i bremsen for det grønne skiftet, men om å gjøre det robust gjennom flere energibærere, mer lokal og nasjonal energitilgang, energilagring og bedre beredskapsplanlegging. Når det gjelder sikkerhetspolitiske hensyn, deler SV bekymringen for ukritisk bruk av teknologi og infrastruktur fra autoritære stater, men løsningen er ikke generelle forbud uten grundige vurderinger. Løsningen er tydelige sikkerhetskrav, reelle risikovurderinger og styrket nasjonal kontroll i offentlige anskaffelser. Løsningen er absolutt ikke å skrote tydelige klimakrav – løsningen er å forbedre gjennomføringen av elektrifisering, styrke beredskapen og ta statlig ansvar.

Også denne saken, som de to forrige, handler i bunn og grunn om tillit – tillit til kommuner, tillit til ansatte i førstelinjen, tillit til byråkratiet og forvaltningen, som er viktig, og tillit til lokaldemokratiet. Det er en bred enighet om at alle kommuner trenger et større handlingsrom for å kunne levere gode og tilpassede tjenester. SV er også enig i det. Folk må få oppleve at velferden fungerer der de bor, og at den ikke bare styres gjennom stadig flere detaljerte krav fra staten. Også SV er enig i det. Samtidig må vi stille oss et viktig spørsmål: Når er det riktig tidspunkt å gjøre de store endringene? Mange av de forslagene vi skal behandle i dag, er allerede en del av arbeidet til kommunekommisjonen. Der pågår det også en grundig gjennomgang av hele statens styringstrykk til kommunesektoren, og utredningen er på høring. Det er mange i salen som snakker varmt om hvor mange år de tidligere har vært kommune- eller fylkestingspolitikere, men jeg tror kanskje de har glemt virkeligheten det er å sitte i kommunestyrer eller fylkesting, for det regjeringen sender ut på høring, skal de svare på. Det virker som flere i salen her glemmer at når vi sender noe på høring, er det også Stortingets jobb å lytte. Det er et stort engasjement i denne salen. Det viser også hvor viktig denne saken er, og hvor mange som ønsker å bidra i høringen. Det er over 4 000 høringssvar så langt. Da mener SV det er uklokt å forskuttere konklusjoner. Hvis vi nå skal vedta enkeltforslag uten å se helheten, risikerer vi også å svekke det arbeidet som faktisk kan gi varige, gjennomtenkte og kloke løsninger. Når vi spør hva folk mener, må vi ha tid til å lytte. For SV handler det absolutt ikke om å bremse utvikling, det handler om å finne riktige endringer, basert på kunnskap og helhetlige vurderinger. Samtidig er det avgjørende at handlingsrom ikke skal gå på bekostning av likeverdige tjenester. Folk skal stole på at de får gode tjenester der de bor. Da må tillit gå hånd i hånd med tydelige nasjonale rammer for kvalitet og sikkerhet. Det er en balansegang mellom frihet og ansvar, mellom lokalt handlingsrom og nasjonale fellesskapsløsninger. Vår oppgave er å finne den balansen som styrker velferden, og ikke svekker den. Sterke kommuner er ikke et mål i seg selv. Sterke kommuner er et virkemiddel for noe som er mye viktigere: et samfunn der alle får gode tjenester, der fellesskapet stiller opp, og der folk opplever trygghet i hverdagen. Skal man oppleve trygghet, må man også ha tillit, og da må vi ha tillit til å lytte til hva folk melder inn til oss, før vi gjør vedtak.

De to representantforslagene vi debatterer i dag, om å legge ned fylkeskommunen raskt eller sakte, er ikke et effektiviseringstiltak. Det er rett og slett høyresidens sentraliseringsprosjekt. Det handler om å flytte makt bort fra folk og oppover i systemet, til staten, selv om representantene argumenterer med at det handler om kommuner. SV er grunnleggende uenig i Høyres og Fremskrittspartiets inngang. For SV er demokrati mer enn et valg hvert fjerde år. Det handler om nærmakt: at beslutninger skal tas så nært de folkene det gjelder, som mulig. Fylkeskommunen er, enten Høyre og FrP måtte like det eller ikke, en viktig del av det demokratiske mellomnivået. Den binder sammen stat og kommune og sørger for at nasjonal politikk faktisk kan tilpasses ulike deler av landet. Når Høyre og FrP tar til orde for å fjerne fylkeskommunen, er ikke svaret mer demokrati eller mer effektiv velferd. Det gir færre folkevalgte, lengre avstand til makten og mer styring fra departementsnivå i Oslo. Fylkeskommunen har ansvar for noen av de aller viktigste fellesskapsoppgavene vi har: videregående opplæring, kollektivtransport, fylkesveier, tannhelse, regional næringsutvikling og kultur, og fylkeskommunen er også en arealaktør. Det er absolutt ikke administrative bagateller vi prater om her, det er grunnpilarer i et samfunn med små forskjeller og med levende lokalsamfunn i hele landet. La meg være tydelig: Skal vi sikre likeverdige tjenester og motvirke sentraliseringen, må fylkes- og kommuneøkonomien styrkes, ikke svekkes. Skal vi få til grønn omstilling, må planlegging, samferdsel og næringsutvikling ses i sammenheng regionalt. Det kan ikke løses gjennom fragmentering eller statlig detaljstyring. Forslagene fra Høyre og FrP byr heller ikke på noen troverdige løsninger, og representanten Kapur sa det jo i sitt eget innlegg. Han benevnte at forslaget fra FrP kunne framstå som useriøst, all den tid det gikk for raskt. Oppgavene forsvinner ikke. De skyves enten ned på pressede kommuner eller opp til staten. Resultatet blir enten større forskjeller mellom kommuner eller mindre lokal tilpasning, og begge deler er stikk i strid med målet om et rettferdig og levende Norge. SV er opptatt av å bygge landet nedenfra, ikke styre det ovenfra. Vi vil ha sterkere kommuner og sterkere fylkeskommuner, og da kan vi ikke legge ned fylkeskommunen.

Jeg har gleden av på vegne av representantene Kirsti Bergstø, Lars Haltbrekken, Marthe Hammer, Mirell Høyer-Berntsen og meg selv å framsette et representantforslag om kontroll av drivstoffkjedene og deres prissetting.

Gjennom denne debatten har vi gått fra å prate om et tiltak som i går så ut til å være stipulert til 3–4 mrd. kr til nå å være oppe i rundt 6,7 mrd. kr. Det er ganske mye penger. Og la meg være tydelig på én ting: Det er helt vanlig å være avhengig av bil i Norge. Folk skal på arbeid, de skal levere i barnehagen, og de skal få hverdagen sin til å gå opp – og transportbransjen kjenner det minst like hardt som vi som er privatbilister. Så ja, drivstoffpriser betyr noe, men det stopper ikke der, for når drivstoffprisen går opp, drar det med seg resten av økonomien. Det er dyrere å frakte varer, det er dyrere å produsere, og til slutt er det dyrere å leve. Det er derfor folk nå kjenner at det strammer seg til – ikke bare ett sted, men over hele linja. Og da mener jeg det er vesentlig at alle 169 representanter stiller seg spørsmålet: Når vi nå prater om å bruke 6,7 mrd. kr, treffer vi godt nok? SV mener at det å bruke så store summer på å kutte i drivstoffavgifter alene treffer altfor smalt. Det hjelper noen, helt sikkert, og det er riktig både for bilister og for næringer som er helt avhengig av transport, men det løser jo ikke hele bildet folk står i. Derfor mener vi at når staten nå får ekstra inntekter fordi prisene er så høye, bør de pengene kommer tilbake til helt vanlige, ordinære folk direkte, slik at det faktisk gir mer å rutte med i en hverdag der mye har blitt dyrere. Det vil også komme transportbransjen til gode fordi kundene deres får bedre råd, og fordi presset i økonomien dempes. Samtidig må vi ta på alvor det mange reagerer på, og det gjør jeg også selv, at prisene går raskt opp på pumpa, men innmari sakte ned igjen. Derfor foreslår SV også tiltak for å følge opp prissettingen i bensinmarkedet eller drivstoffmarkedet, slik at folk er trygge på at de ikke betaler mer enn nødvendig. Jeg vil si det én gang til: 6,7 mrd. kr er innmari mye penger. Når det virker som flertallet er mer opptatt av å vise handlekraft enn hva som faktisk virker, blir det ekstra viktig å stoppe opp og spørre: Treffer vi godt nok? For SV er det helt avgjørende at når vi bruker så store summer på en måte som treffer bredden i samfunnet og alvoret i situasjonen folk står i, må vi være treffsikre. Når krisen treffer bredt, holder det ikke med smale løsninger, som flertallet i denne salen har tenkt å votere over i dag. Eller enkelt sagt: Når alt blir dyrere, må politikken være stor nok til å møte det. SV er klar til det.

Altfor lenge har psykisk helse vært et politikkområde som får pene, vakre ord i dokumenter, men ofte har en helt annen virkelighet ute i kommunene. Denne innstillingen viser at Stortinget endelig erkjenner noe helt grunnleggende, nemlig at uten sterke kommuner og lokalsamfunn har vi heller ingen sterk psykisk helsetjeneste. For SV er det helt avgjørende gjennomslag vi skal behandle nå i dag. I dag møter folk et system som ikke henger sammen. De sendes rundt, blir avvist eller stående i kø, mens problemene deres vokser. Det handler ikke om enkeltfeil, det handler om en struktur som aldri egentlig har vært prioritert høyt nok. Det er behov for en reell samordning mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Det er ikke bare et administrativt grep, det er et spørsmål om verdighet for folk som i dag faller gjennom hver eneste sprekk i systemet. De kommunale lavterskeltilbudene er blant våre mest treffsikre verktøy. Likevel er de også først i køen når budsjettene sprenges i kommunen, og det er helt uholdbart. Nå slår Stortinget fast at lavterskeltilbud skal styrkes og ikke bygges ned, at ventetiden for barn og unge må ned, ikke opp, at ACT- og FACT-team skal bygges ut, ikke reduseres. Det er en tydelig politisk retning SV har vært med på å dytte nettopp framover og i den retningen. At vi nå i dag også mener at vi skal ha en midtveisevaluering, og at Stortinget er enig i det, er en politisk kraft. Det er lett å love en opptrappingsplan, det er langt vanskeligere faktisk å gjennomføre den. Nå får Stortinget mulighet til å holde regjeringen ansvarlig, ikke bare lese notater fra departement eller direktorat. Det betyr at når kommuner sier at de mangler kapasitet, ansatte sier at tilbudene svekkes, pasienter ser at hjelpen glipper, og de pårørende fortviler, blir det umulig å overse, fordi det skal meldes til debatt i Stortinget. Til sjuende og sist handler dette også om hvilket Norge vi vil være. Vil vi være et Norge der psykisk helse fortsatt taper mot akutte budsjetthensyn, eller vil vi være et Norge der vi faktisk bygger et sammenhengende system folk stoler på? SV kommer til å fortsette å presse på, for ingen skal stå alene når livet rakner, ingen kommune skal være så presset økonomisk at barn, voksne eller eldre sin psykiske helse kan velges bort. Det er store gjennomslag som står på trappene. Det er ikke nok, men SV er stolt over å ha kommet så langt.

På vegne av representantene Kirsti Bergstø, Andreas Sjalg Unneland, Audun Hammer Hovda, Marthe Hammer, Mirell Høyer-Berntsen, Ingrid Fiskaa, Marian Hussein, Lars Haltbrekken og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om en sosial boligpolitikk og et tryggere leiemarked.

Denne saken handler om noe så grunnleggende som vannet rundt oss, om fjorder, elver og kystområder, om naturen vi lever av og med. EUs reviderte avløpsdirektiv har også et viktig formål, nemlig bedre rensing av avløpsvann og mindre forurensing. Det støtter SV. Vi vet at utslipp fra avløp bidrar til alvorlige miljøproblemer, ikke minst i Oslofjorden. Derfor er det heller ingen tvil om at Norge må gjøre mer for å rense avløpsvann bedre. Samtidig må vi være ærlige: Dette direktivet er i stor grad utformet for helt andre geografiske og demografiske forhold enn dem vi har i Norge. Mange europeiske land har tett befolkede områder og utslipp til sterkt belastede og stillestående vannforekomster. Norge har lange kystlinjer, spredt bosetting og helt andre naturforhold. Det betyr at hvordan vi implementerer dette direktivet, faktisk betyr enormt mye. Det er her problemet i saken egentlig ligger. Regjeringen har i lang tid sagt at den jobber for norske interesser og tilpasninger, og det er helt sikkert riktig, men når vi ser nærmere på prosessen, er det vanskelig å få øye på de helt konkrete resultatene. Samtidig står norske kommuner og innbyggere igjen med en mulig regning på mange titalls milliarder kroner. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi fortsatt ikke har et tydelig bilde av hvilke kommuner som blir rammet, hvilke store investeringer som er nødt til å gjøres, og hva det vil bety for folk flest gjennom økte gebyrer. Det er rett og slett ikke godt nok. For SV er det viktig å understreke at det ikke bare er en diskusjon om kostnader, det er også en diskusjon om miljøeffekt. Hvis vi skal bruke enorme summer på nye renseanlegg og ny infrastruktur, må vi også være sikre på at tiltakene faktisk gir den miljøgevinsten vi ønsker. Derfor mener også SV at eventuelle endringer i definisjonen på tettbebyggelse må vurderes grundig. Vi må vite hva det betyr for nettopp vannmiljøet, for arealbruken, for klimagassutslipp og for energibruk. Vi kan ikke fatte beslutninger i blinde. Samtidig er det et helt annet poeng som ofte forsvinner i debatten, og det er organiseringen av avløpssektoren. I dag sitter enkeltkommuner med store investeringer og vanskelige prioriteringer helt alene. Resultatet blir fragmenterte løsninger, høye kostnader og lavere miljøeffekt. Derfor mener også SV at staten er nødt til å ta et større ansvar. Vi trenger en bedre regional koordinering av investeringer, og vi bør vurdere støtteordninger som gjør det mulig å ta i bruk bedre teknologi og mer effektive løsninger. Vi står foran store investeringer i vann- og avløpssystemet vårt uansett. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, spørsmålet er om vi skal gjøre det klokt.

Nå kan det hende at presidenten må veilede en ny representant, for jeg må stille noen spørsmål om hva jeg har lov til å si og ikke fra Stortingets talerstol. All den tid jeg har blitt kjent med forretningsordenen, er det vel sånn at det som foregår i komiteen mellom saken er referert i Stortinget og avgivelse, er noe som er unntatt offentlighet. Det vil vel innebære at hva de ulike partier har levert til merknader, hvem som har gått inn eller ut, og hvordan de ulike prosessene har foregått, ikke er noe som omtales fra Stortingets talerstol. I så tilfelle er det vel slik at det heller ikke er mulig å mene at noen har løyet eller ikke løyet. Dermed er det det dokumentet som foreligger til sakens behandling i Stortinget, man må omtale. I det tilfellet vil det vel også være sånn, president, at når jeg som saksordfører sier at det ikke foreligger merknader annet enn et lite avsnitt fra partiet Fremskrittspartiet – som er tydelig på at det ikke inneholder noen andre forslag, heller ikke de åtte representanten Midtun pekte på i sitt eget innlegg – kan jeg egentlig ikke mene noe om dette. Har jeg forstått forretningsordenen riktig?

Jeg fikk et underlig behov for å kommentere noen av innleggene som har vært så langt. Til representanten Midtun må jeg bare si at det foreligger ingen merknader fra FrP i denne saken, og det er dermed heller ingen forslag å ta stilling til. Det er en liten epistel i innstillingen fra komiteen, og det er ikke noe åtte forslag som ligger der. Til representanten Vestenfor: Det er veldig fint at alle partienes merknader blir lest, men det er bare ett forslag i denne saken, og det ene forslaget handler om hvorvidt man skal ha en boligsosial strategi eller ikke, og forslaget – fra flere av partiene i komiteen – er at vi skal ha en boligstrategi. Det er fordi at hvis man vil et sted, må man formulere hvor det stedet er, i stedet for å peke på tidligere stortingsmeldinger, som helt åpenbart ikke hjelper, fordi vi har en økning i antall bostedsløse. Så her er det bare ett forslag som foreligger i saken, fra et mindretall, riktignok, men det er ikke åtte forslag fra FrP, og det er ikke mange forslag fra andre partier. Det er ett forslag og én tilråding.

Det er ikke så innmari ofte SV stiller seg sammen med Høyre i salen når vi skal gjøre vedtak. Det er heller ikke så innmari ofte SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står sammen om forslag til vedtak, men det gjør vi i dag fordi saken er viktigere enn egne politiske kjepphester. Noen ganger må kjepphesten plasseres i stallen fordi vi skal ha handling. Her er handlingen at de 645 barnefamiliene i Norge uten fast bopel skal ha muligheten til ikke bare å ha et midlertidig tak over hodet, men trygghet i veggene rundt seg. Dette handler ikke nødvendigvis om et marked som løper løpsk, men det handler om hvordan vi som samfunn er i stand til å ta vare på dem som trenger bolig og trygghet i veggene. Det handler ikke om TEK17 eller om hvor mange igangsatte boliger man skal ha innen 2030. En igangsatt bolig er det ikke mulig å bo i, men en bygd bolig, der det er vann og avløp og mulighet til å ha et eget soverom, er det mulig å bo i. Og den kan ikke komme i 2030 for dem som ikke har et sted å bo nå. Jeg sa i mitt første innlegg at den utfordringen vi står overfor nå, ikke er naturkrefter. Det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for stadig flere. Derfor har SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne en mening om at vi skal ha en forpliktende nasjonal innsats, for vi velger i denne saken å prioritere fellesskap og enkeltmenneskets behov for tak over hodet og trygghet i veggene framfor markedslogikk, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpenbart synes er viktigere å prioritere. Det handler om det mest grunnleggende av alt: muligheten til å ha et trygt sted å bo. Da er det slik at hvis du skal vite hvor du vil, må du ha en strategi som gjør noe mer enn bare å peke på gamle stortingsvedtak. Her mener mange i dette stortinget at det regjeringen la fram, og som man var enige om, ikke lenger er godt nok.

Det er interessant å høre på replikkordskiftet mellom andre representanter og statsråden. Statsråden bruker mye tid på å si hva regjeringen har gjort og ikke gjort. Jeg lurer litt på om statsråden reflektere over at det han skryter av, er ting han ikke har fått i sine egne budsjettframlegg, men i møte med andre budsjettpartnere som har forhandlet. Det er dog ikke spørsmålet mitt. Det er 645 barnefamilier uten fast bopel – 645. Statsråden snakker om husleieloven som kommer, og han snakker om 130 påbegynte boliger, men det er 645 barnefamilier som er uten fast bopel – nå. Hva har statsråden tenkt til å gjøre med det?

09:18] (ordfører for saken): Jeg vil først starte med å takke komiteen for eksemplarisk og godt samarbeid. Vi har hatt gode runder, og jeg antar at de ulike partiene tar utgangspunkt i sine innlegg og begrunner sine syn; derfor bruker jeg resten av tiden på å redegjøre for SVs synspunkter i saken. Bolig er ikke bare tak over hodet, det er også et selvstendig fundament for å kunne leve et trygt og verdig liv. Derfor er det dypt alvorlig når vi også ser en kraftig økning i både bostedsløshet og bruken av midlertidige botilbud. Tallene fra 2024 viser over 7 000 husstander i midlertidighet og nær 4 700 bostedsløse. Når så mange unger vokser opp uten en stabil bosituasjon, er det ikke bare statistikk, det er et politisk ansvar som vi ikke kan skyve fra oss. Høringsinstansene i saken har vært klare: Dagens virkemidler er ikke nok. Kommuner, ideelle organisasjoner og fagmiljøer peker på det samme: Innsatsen er fragmentert, oppfølging varierer, og mennesker med de aller største behovene detter mellom systemene. Uten tydelige mål, sterkere virkemidler og bedre koordinering vil utviklingen fortsette i feil retning. For SV er det tre utfordringer som står helt sentralt. For det første: Vi trenger en konkret og målbar innsats mot bostedsløshet. Det må settes tydelige mål, særlig for å få barnefamilier ut av midlertidighet. Å bo månedsvis eller år i midlertidighet er ikke et velferdstilbud. Det er et nederlag for et rikt land. For det andre: Leiemarkedet leverer ikke botrygghet for dem som har minst å gå på. Mange leietakere opplever økende priser, uforutsigbarhet og lite reell beskyttelse. Særlig i pressområder gjør dagens system det nærmest umulig for folk med vanlig jobb å etablere seg, og det trengs en sterkere regulering og flere ikke-kommersielle alternativer for å sikre langsiktighet og lavere kostnader, også når det gjelder den sosiale boligbyggingen. For det tredje, og kanskje aller viktigst: Kommuner må settes i stand til å kunne gjøre jobben. Det handler både om økonomi, kompetanse og kapasitet. Uten en styrket kommunal boligforvaltning, bedre utnyttelse av eksisterende boliger og tydeligere oppfølging av boligsosialloven vil vi aldri lykkes med å hjelpe dem som står nederst i køen. De utfordringene vi ser nå, er ikke naturkrefter, det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for enda flere. Derfor må vi ha en mer forpliktende nasjonal innsats. Det handler om å prioritere fellesskapets behov framfor markedslogikk og om å sikre at folk får det mest grunnleggende av alt: er trygt sted å bo. Jeg tar opp forslaget SV er med på.

I dag behandler vi et representantforslag om å nekte stridsdyktige ukrainske menn adgang til ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, og det er et forslag SV ikke kan støtte. La meg være helt tydelig: Norge skal stå opp for Ukraina i kampen mot Russlands brutale angrepskrig, men nettopp derfor må vi også stå opp for de rettsstatlige prinsippene som – rett og slett – skiller oss fra Putins regime. Forslagsstillerne peker på økningen av ukrainske menn i alderen 18–22 år etter at ukrainske myndigheter selv har opphevet utreiseforbudet. Men nettopp dette understreker også poenget: Det er Ukraina som skal avgjøre hvem som får reise ut av sitt land. Det skal jo ikke Norge gjøre. Det ville være både prinsipielt galt og utenrikspolitisk uklokt om Norge skulle begynne å overprøve ukrainske myndigheters egne vurderinger og regulering av mobilisering og utreise. Flere europeiske land som har tatt imot svært mange ukrainere – ja, mange flere enn vi har gjort i Norge – har ikke innført en slik begrensning. Fremskrittspartiet og Senterpartiet ønsker jo å gå enda lenger i dette forslaget enn hva regjeringen selv har sendt ut på høring. Det betyr at Norge med dette representantforslaget faktisk kan legge seg på en strengere linje enn land som har tatt imot et langt større antall flyktninger. SV mener at Norge ikke bør være ledende i Europa på å snevre inn rettigheter for folk på flukt. Jeg vil også advare mot retorikken som pågår rundt at unge menn unndrar seg verneplikt. Det er en svært alvorlig påstand, og den treffer en gruppe som allerede befinner seg i en svært utsatt situasjon. Å flykte fra krig gjør ingen mindre verdige til å få beskyttelse. Å flykte fra krig handler om at man flykter fra bomber, ikke fra ansvar. Ordningen med kollektiv beskyttelse er også en humanitær ordning. Den er laget for å sikre rask, forutsigbar beskyttelse nettopp i situasjoner der det ikke er mulig å gjøre individuelle vurderinger. Å innføre krav som i praksis innebærer en individuell saksbehandling, som vurdering av stridsdyktighet, bryter med hele hensikten og vil gjøre ordningen mindre effektiv. Jeg vil gjenta: SV står fast på at Norge skal bidra til Ukraina militært, økonomisk og humanitært, men vi må gjøre det på en måte som holder fast ved prinsippet om beskyttelse for dem som trenger det. Å avskjære unge menn fra kollektiv beskyttelse vil ikke styrke Ukrainas forsvarsevne. Det vil først og fremst svekke rettssikkerhet, føre til vilkårlig vurdering og sende et signal om at Norge prioriterer å drive migrasjonskontroll på vegne av et annet land. Det er ikke vår oppgave. Vår oppgave er å gi beskyttelse til dem som trenger det.

Da jeg studerte pedagogikk, lærte vi mye om dobbel standard i klasserommet – om det som skjer når læreren sier en ting, men gjør noe annet – om det som skjer når en gruppe av studentene eller elevene, har ett regelsett, og den andre delen, eller en liten del av den, har et annet regelsett. I noen grad kan det være overførbart til denne debatten: Hva skjer i fellesskapet når det er dobbel standard, når det er ulike regler, når noens frihet begrenses, som ikke flertallet, eller fellesskapet, skal forholde seg til? Jeg hører at FrP i debatten tar til orde – og det er jo en del av forslaget fra FrP som også ligger til behandling – for at en gruppe skal få lov til å flytte, mens en annen gruppe ikke kan. Det begrunnes med at man ikke er selvberget. Det er jo grupper som FrP også tar sterkt til orde for i andre debatter, som ikke er selvberget, men som får ytelser fra den norske stat. Jeg har ikke sett at FrP har fremmet forslag om at de ikke kan flytte. Og vi vet at mange av dem også har sosioøkonomiske utfordringer og leveutfordringer. Hver femte bussjåfør i Innlandet er innvandrer. 13 pst. av alle som jobber i pleie og omsorg, er innvandrere, de tar de tyngste skiftene. Det er god integrering, vellykket integrering. Det er faktisk inkludering. Når det også dras opp ulike statistiske fakta, har representanten Wiborg helt rett. Statistikken han nevner i innlegget sitt, er korrekt. Problemet er bare at han ikke tar med resten. Det blir litt som å lese ett avsnitt i en bok og hoppe over konklusjonen. Så faktaene er riktig, gjengivelsen feil.

Forslaget som vi behandler i dag, presenteres som integreringspolitikk. I realiteten er det et forslag som svekker integrering, svekker kommunenes selvstyre og bryter med grunnleggende prinsipper om likebehandling og menneskerettigheter. Forslagsstillerne ønsker bosettingsforbud for enkelte kommuner basert på innbyggernes bakgrunn, de vil ta kommunenes integreringstilskudd om de har feil befolkningssammensetning, og de innfører svært inngripende begrensninger i hvor flyktninger kan bo – folk som har flyktet fra kriser og krig. Dette er absolutt ingen treffsikker politikk. Det er symbolpolitikk som skaper avstand og ikke fellesskap. SV ønsker en integreringspolitikk som virker. Språk, arbeid, utdanning og gode bomiljø er tiltak som faktisk styrker muligheten til å bli en del av et lokalsamfunn. Å stenge kommuner eller folk ute gjør det motsatte. La meg minne om at det er frivillig for kommuner å bosette flyktninger. Det er de lokale folkevalgte som vet hvor kapasiteten finnes, og absolutt ikke Stortinget. Å overstyre det, slik som forslaget nå legger opp til, bryter også med kommunenes selvråderett. Vi forstår også i SV at mange kommuner står i en tung situasjon. Over 100 000 mennesker har søkt beskyttelse siden 2022, og de fleste kommuner har gjort en formidabel innsats. Svaret må være bedre kommuneøkonomi og målrettede tiltak og ikke flere statlige forbud og trusler om å frata folk midler. Når det gjelder sekundærbosetting, er det viktig å holde fast ved fakta. To av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunen også etter flere år, og de aller fleste kommuner lykkes godt, selv om det ikke høres slik ut på innlegget fra Fremskrittspartiet. Ja, noen kommuner opplever press, og dem skal vi støtte. Staten må stille opp, men vi skal jo ikke innføre ordninger som i praksis gjør flyktninger til en gruppe med svekket bevegelsesfrihet sammenlignet med alle andre som bor i Norge. Det er en retning vi ikke kan gå i, og jeg hører jo heller ikke at FrP mener at det skal være noe som gjelder for andre som også får støtte fra staten. Det finnes ingen prosentgrenser som skaper bedre integrering. Det finnes ingen maksgrenser som bygger tillit, og ingen bosettingsforbud som gir flere i arbeid. Det som virker, og det vi vet virker, er gode norskkurs, et arbeidsmarked som har plass til flere, kvalifisering, utdanning, sterkere lokalsamfunn og gode tjenester. Det er det som skaper fellesskap og mulighet. SV sier nei til disse forslagene, ikke fordi vi ikke tar utfordringen på alvor, men nettopp fordi vi gjør det. Utfordringen krever seriøs politikk og ikke forenklede løsninger som heller ikke holder mål.

Nå har vi pratet litt om natur, men la oss snakke om matjord. Arbeiderpartiet og SV er enige om at vi skal ta vare på matjorda. Dette vil innebære en mulighet for lokaldemokratiet til å bygge ned matjord. Hvordan mener statsråden at behovet for økt selvforsyning og behovet for å ta vare på matjorda henger sammen med å samtidig gi kommunene større anledning til å bygge ned det vi alle sammen skal få mat på bordet av?

Jeg hører statsråden viser til lokaldemokratiet, og SV er også glad i lokaldemokratiet. Men statsråden må vel også erkjenne at når Norge allerede ligger i europatoppen på nedbygging av natur, er det summen av alle lokale vedtak som har brakt oss hit? Hvorfor mener statsråden at mer av det samme nå vil gi et helt annet resultat?

Som jeg sa i mitt innlegg, ligger Norge på europatoppen i nedbygging av natur per innbygger, og fagmiljøene er tydelige på at naturkrisa absolutt er like alvorlig som klimakrisa. Allikevel går Arbeiderpartiet nå inn for å gi kommunene større handlingsrom og redusere nasjonale restriksjoner i arealpolitikken. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at mindre nasjonal styring vil føre til mindre nedbygging av natur, og hvis ja, hva bygger statsråden det på?

Vi står midt i en global natur- og klimakrise. Likevel er verken verden eller Norge i rute til å nå bærekraftmålene. Regjeringen har selv identifisert 126 delmål som er særlig relevante for Norge. På 61 av dem har vi et såkalt forbedringspotensial, og på 9 har vi et stort forbedringspotensial. Det må jo bety at vi ligger betydelig bak på særlig viktige områder. Da holder det ikke å fortsatt lene seg på dagens politikk og håpe at utviklingen går riktig vei. Jeg er født i 1982, og jeg har lest meg tilbake til 1989 på hvordan partiene konkurrerte om å ha den tøffeste klimamålene. I dag vet vi at klimakrisen er menneskeskapt og merkes her og nå. Likevel har flertallet valgt å fjerne målet om klimanøytralitet innen 2030. Det er å senke ambisjonene i en tid som krever det motsatte, og vi ser at naturen bygges ned bit for bit. Norge ligger i europatoppen i nedbygging av natur per innbygger. Fagmiljøene er tydelige: Naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen. De henger sammen, de må løses sammen, og med det kunnskapsgrunnlaget burde vi jo stramme inn politikken. Vi burde styrke nasjonale rammer for arealbruk og stoppe tapet av natur, men i denne salen velger et flertall å foreslå det motsatte. Arbeiderpartiet går sammen med Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet og ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom og fjerne det de omtaler som unødvendige restriksjoner. I praksis betyr det svakere nasjonale føringer i en tid der naturen allerede taper. SV er helt tydelig på at vi er nødt til å gå i motsatt retning. Vi vil ha sterkere nasjonale rammer for natur og arealbruk, raskere og større utslippskutt hjemme og et tydeligere internasjonalt ansvar for å bidra til omstilling i fattige land. Norge er et av verdens rikeste land. Da må vi også være et av de landene som tar størst ansvar. Spørsmålet er ikke om vi har lyst til å gjøre mer, eller om vi kan gjøre mer. Spørsmålet er om vi har tid til å vente like lenge som flertallet nå foreslår. SV vil at Norge skal gå foran, ikke for å svekke klimamål, ikke åpne for mer nedbygging, men for å ta ansvar for natur og klima og for framtidige generasjoner. Det er ingen skam å snu. Det nærmer seg påske, og jeg håper at også Arbeiderpartiet, Senterpartiet, FrP og Høyre ser åpenbaringen og stemmer annerledes i denne saken. Jeg tar opp forslagene fra SV.

På vegne av stortingsrepresentantene Ingrid Fiskaa, Marthe Hammer, Sunniva Holmås Eidsvoll, Mirell Høyer-Berntsen, Kirsti Bergstø og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om digital suverenitet i en urolig tid.

Bolig er ikke en vare som alle andre varer. Bolig er velferd. Bolig er trygghet. Bolig representerer makt over eget liv. Likevel har vi i Norge latt boligmarkedet utvikle seg til å bli en motor for økte forskjeller. De som eier, blir rikere. De som leier, betaler. Stadig flere unge, lavtlønte og helt vanlige arbeidsfolk stenges ute fra eiemarkedet. Samtidig vokser et utrygt leiemarked dominert av kommersielle aktører. Derfor støtter SV denne lovendringen. Å gi kommunene større makt over boligsammensetningen er riktig og viktig, men det er ikke nok å justere kursen, vi må rett og slett endre retning. SV mener kommunene må få tydelig hjemmel til å kreve ideelle og ikke-kommersielle utleieboliger i nye utbygginger. Hvis private utbyggere får tilgang til fellesskapets tomter og reguleringer, må fellesskapet kunne kreve noe tilbake. Boligpolitikken er ikke til for å sikre maksimal profitt, den er til for å sikre folk et hjem. Vi trenger derfor en tredje boligsektor i Norge, en sektor med ikke-kommersielle leie- og eierboliger med pris- og omsetningskontroll. Det er ikke et angrep på eierlinja. Det er et forsvar for dem som stadig står utenfor. Det er et forsvar for vanlige folk. Det kan gjøre at boliger blir billigere og mer tilgjengelig, og det kan være nyskapende. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne eksempler på at dette absolutt er mulig. Stortinget har allerede bedt regjeringen utrede hvordan ikke-kommersielle boliger kan defineres. Det vedtaket ligger fortsatt ubesvart. I mellomtiden øker forskjellene. Skal vi ta kampen mot forskjeller på alvor, må vi tørre å bruke politisk makt, og den makten ligger her i salen. Kommunene må få sterkere verktøy, og fellesskapet må ta større ansvar. SV er tydelig på at vi vil ha en boligpolitikk som setter folk foran marked og sørger for at folk har trygge hjem igjen. Det haster. Jeg tar opp SVs forslag.

Takk igjen for et klokt og godt svar fra statsråden. SV vil absolutt være med på å styrke dette videre. Forsvaret er jo også tydelig på at den grunnstrukturen som bør ligge her hele tiden, som skaleres opp ved eventuelle kriser, handler om å ha folk på plass. Da forstår jeg statsrådens svar slik at han er enig i at også Forsvaret bør ha personell ved UNN Narvik, sånn at vi sørger for at det er en god grunnberedskap før krisen inntreffer, men også at vi har et godt relasjonelt samarbeid mellom de ulike, sånn at vi er klare til å stå i både de uforutsette hendelsene og de hendelsene som vi kan planlegge for.

Takk for et godt svar. Jeg legger særlig merke til at statsråden sier at man her er i ferd med å inngå en avtale med Forsvarets sanitet. Det er bra når vi, som statsråden peker på, vet at det nettopp er pasienter som kommer med tog til Narvik under øvelsen i mars, og det er helt tydelig en viktig del av å forsterke samarbeidet mellom Forsvaret og UNN. Men Forsvaret er tydelig på at UNN Narvik skal være et beredskapssykehus for Forsvaret og NATO som en del av nasjonal plan for styrket beredskap, og det krever jo at Forsvaret har egne ressurser og personer som jobber tett med helseforetaket, i helseforetaket. Hvor lang tid må vi vente på denne avtalen som nå er i ferd med å jobbes fram? Når kommer den, egentlig? Kan vi forvente at dette signeres i år?

«Forsvarets sanitet har over tid vært klar til å etablere og finansiere faste stillinger ved Universitetssykehuset i Nord-Norge Narvik for å styrke helseberedskap og sivil-militært samarbeid, i tråd med regjeringens helseberedskapsmelding og daværende helseminister Ingvild Kjerkols egne uttalelser om Narviks særskilte rolle. Likevel har arbeidet med en samarbeidsavtale med Helse Nord trukket ut i tid. Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge for at Helse Nord prioriterer og setter nødvendig tempo i dette arbeidet, slik at etableringen kan komme raskt på plass?»

Dette blir kanskje et kort innlegg, men jeg må si jeg synes det er underlig at persepsjon fortsatt er så vanskelig. Her har vi fått to innlegg helt på tampen av debatten som forsøksvis oppsummerer noe som, må jeg si, er deres egen virkelighetsoppfatning av debatten – det vil si den delen av debatten man har ønsket å høre, og ikke nødvendigvis hele debatten som har vært. Det er få kommuner som sitter med tårer i øyekroken av medlidenhet for Oslo kommune, når Oslo kommune i så liten grad er interessert i å ta inn de inntektene de selv kunne gjort, gjennom f.eks. eiendomsskatt. Det er også underlig å høre representanten Wiborg snakke om alle de begreper de ulike partiene har brukt på et budsjett, og han omtaler det som generelle vendinger. Det har de ikke vært. Jeg vil anbefale Wiborg å høre debatten på nytt, hvis han har nye fire og en halv time. For en ny stortingsrepresentant er det også interessant at når komiteen har gitt anledning til replikker på samtlige forhåndsmeldte innlegg, velger de mest erfarne politikerne i komiteen sine skarpeste innlegg når det ikke er mulig å ta replikk.

Det er helt åpenbart at det er et høyt styringstrykk på kommunene, og SV skal være med på å legge godt til rette for at vi har et riktig styringstrykk, men samtidig sørge for at en god velferd bevares ute i kommunene. Lokalt selvstyre og selvråderett innebærer også retten til å gjøre valg som andre er uenig i. Jeg er helt sikker på at veldig mange kommuner kommer til å gjøre kloke og gode valg. Det jeg derimot også ser, er at vi har en del borgerlig styrte kommuner som i mindre grad tar vare på velferd, som velger å kutte for f.eks. å la være å ha eiendomsskatt eller andre inntektspotensial som er i kommunene. Det synes jeg er en dårlig ting, men det innebærer ikke at jeg skal være med på bare å øremerke av den grunn. Vi i SV mener at vi må ha en reell selvråderett og et reelt lokaldemokrati, og det innebærer også retten til noen ganger å gjøre valg SV ikke er enig i.

Persepsjon er en øvelse, og det handler om hva man hører når andre snakker. Jeg vil anta at det er opposisjonens glede å høre det man ønsker å høre når andre har innleggene sine. Jeg var tydelig i innlegget mitt på at jeg er glad for den styrkingen vi har fått til i kommuneøkonomien. Jeg er veldig glad for toppet barnehagebemanning. Jeg synes det er fantastisk at vi har fått til en styrking av rettssikkerheten. Jeg synes det er mange gode gjennomslag i denne budsjettenigheten. At vi i tillegg styrker distriktspolitikken så mye som vi gjør i denne enigheten, setter jeg stor pris på. Så er det sånn at det alltid er gi og ta i en budsjettforhandling, og jeg antar at representanten kjenner godt til Erna Solbergs regjeringsperiode, hvor det også var rom for å være tydelig på hva man ikke fikk.

Denne representanten, undertegnede, er enig i at det er svært uheldig at vi ikke tar inn mer enn 100 kvoteflyktninger. Det jeg derimot også er opptatt av, er at SV i sitt alternative statsbudsjett la inn over 10 mrd. kr til kommunesektoren. Når vi er i en enighet, er vi nødt til å inngå kompromisser. Jeg skulle svært gjerne sett en større sum til kommunene. Det jeg også legger merke til, og som jeg gjerne skulle stilt representanten spørsmål om, handler om kommuneøkonomien. Representanten og Fremskrittspartiet er opptatt av god kommuneøkonomi og lokalt selvstyre, men det ser virkelig ikke ut som at representanten og FrP faktisk mener det de sier, når de tar statlig eldreomsorg bort fra kommunene, for da sier man samtidig at man ikke har tillit og rom til at kommunene kan utøve den viktige velferdstjenesten det er å drive med god eldreomsorg.

Jeg antar at representanten har hørt om drapet på Tamima, som var på jobb. Det tiltaket som lå inne i SVs alternative budsjett, handlet om å beskytte minoritetskvinner på jobb. Jeg vil anta – kanskje ikke? – at representanten burde være opptatt av de samme tiltakene. SV har også gjennom valgkampen vært tydelig på at vi mener folkemord hører ingensteds hjemme, og det er årsaken til at flere av de muslimske organisasjoner stilte seg sammen med SV i kravet. Dessverre valgte et annet flertall i denne salen ikke å være med på å stoppe folkemordet med de ulike virkemidler vi hadde. Jeg skjønner at Fremskrittspartiet, med sin israelvennlighet, ikke er der er at man ønsker å stoppe folkemordet på samme måte, men for SV kan ingenting være uprøvd, når vi ser et folkemord livestreamet på sosiale medier og rett foran oss.

Kommunesektorens frie inntekter øker med 8,4 mrd. kr i statsbudsjettet for 2026. Det gir kommunene et handlingsrom utover demografikostnadene på 5,5 mrd. kr, men la oss være ærlige: Velferden bygges ikke her i denne salen. Den bygges i klasserommene, på sykehjemmene, i barnehagene og mange andre steder i kommunene. Når SV sammen med flertallspartiene nå styrker kommunene med milliarder, gir vi læreren tid til å se barnet som sliter, eller den stille jenta i klasserommet som ikke lager noe bråk. Vi gir helsefagarbeideren tid til å holde en hånd, også når dagen er tung. Alle bor i en kommune. Derfor har SV sammen med Arbeiderpartiet, Rødt, Senterpartiet og MDG sikret milliarder ekstra til velferden der folk bor. Når kommunene står sterkere, står også folka og nabolagene sterkere, og for oss er det en kamp for verdighet og trygghet. Vi vet hva som står på spill. Kommuner over hele landet har varslet kutt i eldreomsorg, psykisk helse, kultur og skole. Dette er ikke tall på et ark eller, som vi har diskutert, linjer i et budsjett. Det er livene våre. I Øyer har kommunen vurdert å fjerne fellesmåltider på Bakketun bosenter. For beboerne betyr det mer enn mat. Det betyr fellesskap. Når det forsvinner, frykter de isolasjon. Å rive bort et så viktig tilbud er å la folk visne på rommet, sa gammelordføreren i Øyer, som nå også er beboer. I Førde har omsorgssenteret meldt om mangler på det mest grunnleggende: vaskekluter, håndklær, bleier og sårutstyr. Ansatte sliter, og pasienter får ikke den pleien de har krav på. Dette er varsellamper. Derfor er SV glad for at vi nå har en ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Vi vet at det trengs mer, men vi begynner her, for trygghet i hverdagen kan ikke vente. Dette er første skritt mot en kommuneøkonomi som gir tryggere tjenester, bedre bemanning, flere lærere, et sterkere barnevern – også i Oslo – og en verdig eldreomsorg. Dette handler også om inkludering og å ta vare på folk i sårbare livssituasjoner, for ingen skal falle utenfor fordi kommunen mangler ressurser. Barn som vokser opp i fattigdom, skal ha en trygg barndom, og vi prioriterer tiltak som gjør at flere kommer ut av fattigdom. Folk med funksjonsnedsettelser skal få den hjelpen de trenger, og de som sliter med psykisk uhelse, skal få hjelp. Trygghet og verdighet kan ikke være luksus, det skal være grunnleggende rettigheter. La meg være tydelig: Når folk opplever trygghet, fellesskap og at de hører til, bygger vi ikke bare velferd, vi bygger også forsvarsvilje, fordi et samfunn som tar vare på sine innbyggere, er et samfunn folk vil stå opp for. Vi har også økt rammen til Husbanken med 2 mrd. kr. Det er ikke bare et tall, det er nøkkelen til trygghet for tusenvis av familier. Husbanken skal fortsatt bidra til flere rimelige boliger, til at unge kan komme inn på boligmarkedet, og til at kommunene skal få mulighet til å gi hjelp til dem som står i kø for en bolig. SV forventer at denne ordningen vil gi flere startlån, flere boliger til vanskeligstilte og en reell styrking av kommunenes mulighet til å bekjempe bostedsløshet, for trygghet handler ikke bare om omsorg, det handler også om å ha et sted å bo. I dette budsjettet er også Sametingets budsjett styrket, med 10 mill. kr, i enigheten. Det er viktig for SV, for vi vet at urfolks rettigheter og kultur må sikres i praksis og ikke bare i festtaler. SV sto i bresjen for å få satt ned Sannhets- og forsoningskommisjonen, som kom med sin rapport i fjor. Rapporten må følges opp med handling. Disse midlene må forvaltes av Sametinget, med reell selvbestemmelse. Vi har lagt steiner til et fundament, et fundament for trygghet, verdighet og fellesskap. Velferden bygges ikke av festtaler, men av handling– av læreren som ser barnet, av helsefagarbeideren som holder en hånd, av Husbanken, som gir nøkkelen til et hjem, og av Sametinget, som får reell selvbestemmelse. Budsjettet er ikke perfekt. SV skulle gjerne gått lenger, men vi har tatt de første skrittene, og vi gjør det med en klar beskjed: Ingen skal falle utenfor – ikke den som trenger hjelp, ikke den som trenger et hjem, og ikke den som kjemper for språk og kultur.

Som medlemmene av komiteen vet – og kanskje også presidenten – kommer jeg fra Innlandet, og Innlandet er Norges største fylkeskommunale veieier, med 6 800 km vei, inkludert 1 250 broer, med et anslått vedlikeholdsetterslep på 7–8 mrd. kr. Til sammenligning er det i Oslo 142 km kommunal vei og null veier som er fylkeskommunale. Allikevel ser jeg i Høyres alternative statsbudsjett at de legger av 34,7 mill. kr til fylkesveier i Oslo, mens Innlandet får 39,4 mill. kr. Mitt spørsmål til representanten er: Er det slik at vi allerede nå kan se oslodominansen i Høyres alternative statsbudsjett?

Det er interessant å høre på ordskiftet. Jeg er glad for at i hvert fall verdikonservative Høyre er opptatt av god inkludering. FrP svekker også klimainnsatsen, i en tid der vi ser varmerekorder i desember, og der veldig mange av oss går mot en grønn jul med regn framfor snø. Klimaendringene rammer også de helt vanlige folkene, som FrP later som de er opptatt av, gjennom ekstremvær, økte kostnader og utrygghet for framtiden. Når det nå trengs tydelige grep for å kutte utslipp og skape nye, grønne arbeidsplasser, velger FrP å sette på håndbremsen. Hvordan kan egentlig representanten forsvare et alternativt statsbudsjett som skyver både kostnader, risiko og ansvar over på framtidige generasjoner?

SV støtter absolutt jobben med å gjøre det enklere for flere å komme inn på boligmarkedet. Leie til eie og deleie kan være nyttige verktøy for folk som i dag stenges ute fordi egenkapitalkravet har blitt for høyt. Samtidig må Stortinget også være tydelig på hva dette er. Også boligkjøpsmodellene er markedsmekanismer. De er ikke et brudd med markedet, det er en videreføring av det, og derfor må regelverket som legges på bordet i dag, gi langt bedre trygghet for beboerne som skal være i det. Når profesjonelle aktører skal eie en betydelig del av boligene i et borettslag eller sameie, må rettighetene til dem som skal bo der være klare og forutsigbare. Forslaget krever bare tre minimumsvilkår i avtalene. Etter SVs syn er dette altfor svakt. En familie som går inn i leie til eie eller deleie, skal ikke måtte ta risiko i et komplisert og uoversiktlig marked. De må ha en skriftlig avtale som sier hva kjøpesummen er, hvordan den fastsettes, hva leien er og hvordan den kan reguleres, hvor lenge kjøpsretten varer, hvordan feil og mangler skal håndteres og ikke minst hvilke lover som faktisk gjelder for leieforholdet. Dette er helt grunnleggende forbrukervern. Jeg er også bekymret for at disse modellene kan utvikle et parallelt boligmarked, der profesjonelle aktører får større makt, og prisnivået presses ytterligere opp. Hvis boligkjøpsmodeller brukes bredt uten tydelig regulering, påvirker det også hele markedet. Ordninger som skulle gi flere en vei inn, må ikke bidra til at boligprisene stiger for alle. Derfor foreslår SV også begrensninger på hvor stor andel juridiske personer kan eie, samt regler som hindrer spekulasjon og videresalg før beboeren faktisk har hatt reell mulighet til å kjøpe seg helt inn. Et kritisk punkt er også foreldelsesfristen for kjøpsretten. Når kjøpsretten kan løpe ut mens avtalen fortsatt består, undergraver det tilliten til ordningen. SV mener at foreldelsesfristen må stoppes så lenge avtalen løper, og at perioden må forlenges dersom byggeprosjektet blir forsinket. Det er nødvendig for at kjøpsretten skal være reell, ikke illusorisk. SV mener også at standardkontrakt må på plass, for når boligkjøpsmodeller kombinerer leie og kjøp, må folk møtes av tydelige og like regler, ikke en jungel av ulike avtaler utformet av ulike kommersielle aktører. Boligkjøpsmodeller kan være nyttige verktøy, men de er markedsmekanismer som krever stram regulering. Dette er ikke sosial boligbygging, slik det kunne høres ut som i Høyres innlegg. Det er et markedstiltak som må utformes slik at det tjener beboere og ikke skaper nye muligheter for spekulasjon. Lovforslaget er et steg i riktig retning, men etter min oppfatning et uferdig steg. SVs forslag handler om å styrke forbrukervernet, sikre rettigheter og bevare demokratiet. Derfor tar jeg opp de forslagene SV har sammen med andre partier i saken.

SV støtter intensjonen bak forslaget om kanskje årets nyord: avdirektørifisering. Men for oss handler dette om hvordan vi bruker fellesskapets ressurser på en klok og tillitsbasert måte. Vi mener at mer av pengene og mer av beslutningskraften må flyttes nærmere de fagfolkene som er, og de tjenestene som vi gir, og ikke oppover i stadig høyere og større lederhierarkier. Vi ser en utvikling der antallet direktører og mellomledere har økt over mange år, og det har skjedd under skiftende regjeringer og i forbindelse med store reformer som har både sentralisert makt og skapt flere ledernivåer enn nødvendig. Det har ikke nødvendigvis gitt bedre tjenester, men ofte mer avstand til førstelinjen og mindre rom for reelle faglige vurderinger. SV mener at ledelse er viktig, men ledelse skal være tett på tjenester, være forankret i fag, bygge på tillit og gi medvirkning. Det vi må til livs, er det unødvendige byråkratiet – for god ledelse er bra. Derfor er SV også opptatt av å redusere ledernivåer der de ikke tilfører verdi, samtidig som vi skal styrke den faglige og lokale innflytelsen i offentlig sektor. Det er likevel viktig for oss å understreke at statlig organisering ikke kan styres gjennom rigide prosentkrav som skal gjelde likt for alle virksomheter. En slik mekanisk tilnærming kan være både lite treffsikker og vanskelig å gjennomføre innenfor gjeldende regelverk. Derfor vil SV også ha en mer kunnskapsbasert og behovstilpasset endring enn det som nå ligger i noen av de kanskje tallfestede forslagene. Det vi nå trenger, er en tydelig retning for mer tillitsbasert og desentralisert ledelse i staten. Vi trenger mindre detaljstyring. Vi trenger mer faglig handlingsrom og større nærhet mellom ledere og ansatte. Vi trenger mindre fokus på kontroll og rapportering og mer tid til det som er kjerneoppgavene i tjenesten. Derfor legger SV på bordet et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for nettopp en tillitsbasert, desentralisert ledelse som reduserer de unødvendige ledernivåene og samtidig fremmer moderasjon i lederlønningene. SV kommer til å fortsette å jobbe for en offentlig sektor som bruker ressursene der de gjør mest nytte. Det betyr sterkere fagmiljø, mer tillit, mer makt til de som faktisk utfører tjenesten, og mindre til stadig voksende hierarkier i ledelsen. Vi trenger ikke flere unødvendige ledernivåer. Vi trenger mer tid og trygghet for dem som gjør jobben, og vi trenger god ledelse. Jeg tar opp de forslagene som SV er med på.

Ministeren sa i forbindelse med et tidligere spørsmål i dag at han har vært folkevalgt i 34 år. Det har ikke denne representanten vært, men hvis jeg ikke hadde vært stortingsrepresentant nå, ville jeg sittet i et kommunestyre på Lillehammer og kuttet i velferd – ikke fordi jeg synes det er riktig, men fordi jeg måtte. Det er en presset kommuneøkonomi, med en regjering og et storting som ikke har gitt tilstrekkelige rammer, som hadde gjort at det ville vært nødvendig. Det er unger og unge voksne som merker den dårlige kommuneøkonomien først. Når økonomien er for trang, kuttes det i helsestasjoner, i forebyggende team, i fritidstiltak, i barnevernskapasitet og i oppfølging av familier som trenger hjelp tidlig. Kommunen sier det kjempetydelig: De vet hva som virker, men de har ikke økonomi til å stå i det. Det er ikke lokal styringssvikt, det er konsekvensen av at handlingsrommet er borte. Det er også handlingsrommet jeg er opptatt av nå, for det er handlingsrommet som gir oss muligheten til å gjøre reelle valg. Vil regjeringen fortsatt mene at kommuneøkonomien er tilstrekkelig når kommuner ikke lenger har råd til tidlig innsats, som hindrer at barn og unge faller utenfor?

Handlingsrom i kommunene er absolutt viktig. Å ha et handlingsrom som er reelt, til å kunne utøve et godt lokaldemokratisk skjønn, handler også om å ha en kommuneøkonomi som gjør at man har reelle valg. Da må jo staten – og regjeringen – sørge for at det er en god nok kommuneøkonomi som ligger til grunn. Jeg forstår derfor ikke hvordan statsråden fortsatt kan mene at kommuneøkonomien er tilstrekkelig, og bare peker på omstilling, når vi også ser at demografien er utfordrende – det er helt åpenbart. Med den kriminalitetsstatistikken som vi har, og med barn og unge som faktisk trenger hjelp, mener man at distriktskommuner på grunn av demografiske utfordringer skal kutte i alle tiltak som handler om bl.a. barnefamilier, og skyve pengene over på eldre. Hvis velferden skal være bolverket i samfunnet vårt, hvorfor ønsker ikke Arbeiderparti-regjeringen – tydeligvis – å bidra til bedre kommuneøkonomi, sånn at det lokale selvstyret er reelt?

Jeg hører at ministeren er storfornøyd med sin egen innsats, og at han peker på hva andre partier har forhandlet inn i hans statsbudsjetter. Men det er også sånn at både kommuner og Kirkens Bymisjon beskriver en helt annen virkelighet i Kommune-Norge. Blant annet peker de på at kommunene mangler ressurser til grunnleggende forebygging, at de ikke har nok saksbehandlere og ikke nok kapasitet til oppfølging, f.eks. knyttet til bolig, og at de har for dårlig økonomi til tidlige tiltak. Det betyr at vi har familier og unger som faktisk er uten et sted å bo fordi kommuneøkonomien nå er for dårlig. Mitt oppfølgingsspørsmål er: Hvordan kan ministeren være så fornøyd med denne innsatsen når både kommunesektoren og sentrale aktører i velferden peker på underfinansiering som en av de viktigste årsakene til at forebygging og oppfølging av barnefamilier svikter, og at unger er uten et hjem?

Mitt spørsmål går også til kommunalministeren. Situasjonen i kommuneøkonomien er nå så alvorlig at det ikke lenger kan omtales som et press. Vi står egentlig i en strukturell finansieringskrise som truer selve fundamentet til velferden vår. KS viser til at 58 pst. av kommunene gikk i minus i fjor, og at 180 kommuner nå er i rød sone, med så lite økonomisk handlingsrom at de knapt klarer å levere lovpålagte oppgaver. Dette handler ikke om hvor mange eller hvor få kommuner det er som formelt står på ROBEK-listen, slik finansministeren har vært opptatt av, det handler mer om hvor mange som faktisk er på vei dit, og hvor mange som allerede sitter på venteværelset fordi økonomien ikke lenger går opp. I praksis betyr det at folkevalgte kutter i tjenester – ikke fordi de vil, eller mener det er riktig, men fordi de må, fordi utgiftene vokser raskere enn inntektene, fordi demografien og prisveksten spiser opp hele handlingsrommet, og fordi kommuner mangler midler til å håndtere nye og eksisterende oppgaver. Dette er ikke lokal styringssvikt; det er statlig finansieringssvikt. Kommunene får ikke de midlene som trengs for at systemet som helhet skal fungere. Som varaordføreren i Arendal sier: «Velferden råtner på rot.» Det skjer på vår vakt. Det gjør den fordi kommunene ikke lenger har økonomi til å opprettholde velferden. Det er ren realøkonomi. Utgifter overgår inntekter. Handlingsrommet er borte – og dermed også det reelle lokale selvstyret. Oppgavene er flere enn midlene. Mitt spørsmål er: Hvordan kan regjeringen hevde at kommuneøkonomien er god nok, når halvparten av kommunene går i minus og stadig flere melder at de ikke lenger klarer å finansiere sine lovpålagte oppgaver?

Representanten Joel Ystebø fra Kristelig Folkeparti snakket i sitt innlegg om SV og SVs abortstandpunkt. Representanten maler et svært uriktig bilde av SV og viser til et avisoppslag i valgkampen. Jeg vil anmode representanten om å spole tilbake til et tidligere svar fra representanten Kirsti Bergstø i denne debatten, slik at representanten kan bli opplyst om SVs standpunkt. Noen sier at verden ikke kan forandres, og at slik er det bare, men det må ikke være slik. SV vet at de tar feil. Endring skjer ikke av seg selv, det skjer når vi står sammen. Det gjøres av folk som løfter hverandre, og av dem som står oppreist i motvind, i et samfunn der forskjellene blir mindre, ikke større, der vi setter mennesker og miljø foran profitt og utbytte, og der fellesskapet er framtiden. Der noen mener at markedet skal ordne opp, tror SV fortsatt på fellesskapet. Der noen setter prislapp på alt, setter SV mennesker først. Det begynner ikke på toppen, det begynner i nabolagene våre – i bygdene og byene, på Dokka, på Tynset og på Hadeland. Der fellesskapet lever, bygges også framtiden. Vi ser hva som står på spill når breene smelter i Jotunheimen, permafrosten tiner og vintrene i Valdres blir kortere, men vi ser også håpet: ungdom på Hamar som krever handling, bønder i Nord-Fron som fortsatt satser grønt, og frivillige på Lillehammer som tar ansvar for nærmiljøet sitt. Naturen er ikke til pynt – den er livsgrunnlaget vårt. Den gir oss mat, vann og et sted å høre til. Alt henger sammen med alt, og kommuneøkonomien gjør at folk kjenner det i hverdagen – i skolene våre, i barnehagene, på sykehjemmene, på hverdagsveiene vi kjører på til jobb og skole. Jeg kommer fra Oppland. Der klarer vi oss ofte lenge med litt kaffe og en dugnad, men nå begynner selv dugnadsånden å få betalingsanmerkninger, for man kan ikke lappe et budsjett eller betale lønninger med vafler og kaffe. Vi har prøvd. Man får glade folk en kort stund, men det hjelper lite i kommunekassa. Høyresiden kaller det effektivisering, men det betyr færre folk, større press og dårligere tjenester. Kommunene trenger ikke flere excelark, de trenger flere kompetente hender. Kommunene blir bedt om å gjøre mer, men har mindre å gjøre det med. Nå står ordførere og folkevalgte i hele landet og må velge mellom å kutte i eldreomsorg og skole, mellom flere hender i omsorgen og trygge hverdagsveger. De blir bedt om å velge mellom frost og vind, og man blir kald uansett. Vi må ha en kommuneøkonomi som gir lokalpolitikere handlingsrom, ikke hodebry.

Fram til 1. oktober jobbet jeg ved en offentlig tannklinikk. Noe av det som virkelig var givende, var å møte dem mellom 20 og 28 år som endelig fikk mulighet til tannbehandling uten å måtte spørre foreldrene om hjelp eller be om lån av kamerater. Som representanten har sagt i sitt innlegg, er det noen som ikke har dette behovet, men det er urovekkende mange som velger ikke å gå til tannlegen fordi de ikke har råd. Det er også vesentlig mange som går med smerter og ubehag fordi de ikke har råd. Anerkjenner ikke Høyre det behovet, og mener de virkelig at man skal måtte be om almisser for å få hjelp når man har behov for akutt behandling?

SV og Senterpartiet deler et ønske om levende lokalsamfunn i hele landet. Vi heier på bygdeliv, på nabolag og på nærbutikker med kaffekrok, begge to. Representanten Vedum sier ofte, og har også indirekte i denne innledningen sin sagt det: Ta hele landet i bruk. Jeg svarer: Ja, la oss bruke landet til å skape framtiden. Distriktspolitikken må ikke bare handle om det som var, men om å bygge det som skal komme. I stedet for å trekke folk, makt og jobber bort fra distriktene gjennom sentralisering, må vi bygge sterke og livskraftige lokalsamfunn over hele landet. Vi trenger ikke flere grøfter mellom by og bygd. Vi trenger mer rettferdighet og grønt gress på begge sider. Mitt spørsmål til representanten er: Er Senterpartiet villig til å sette seg ned sammen med SV for å finne ut hvordan vi kan bygge disse lokalsamfunnene og stoppe sentraliseringen?