OverStortinget

Dette har vært et prosjekt i motvind, og jeg skal love at det blåser hardt ute i havgapet. Men når det har blåst hardt, har man heller aldri gitt opp drømmen, som til slutt ble til virkelighet for øyene: en vei til fastlandet. Jeg var selv med på skjebnedagen for prosjektet, da vi trodde den siste kampen om Nordøyvegen sto i fylkestinget, hvor det endelig ble vedtatt. Før dette har det vært folkeavstemning, folkemøte og folk som har engasjert seg – gjennom generasjoner – for prosjektet. Folk flyttet hjem, de kjøpte hus, tok over familiehuset og heiste flagget. Det var en stor seiersdag. Men virkeligheten, da regningen kom i posten, har blitt noe annet enn drømmen. Når summen har blitt så stor at veien ikke har blitt en realitet, virker bompengene mot sin hensikt. Vi har et yrende næringsliv på øyene som allerede er tynget ned av skatter og avgifter, og som også får store begrensninger. Dette krever at vi må ta grep og sammen med fylkeskommunen se på hvilke muligheter vi har for å finne løsninger. I tillegg har vi et yrende reiseliv, som endelig har fått en vei å kjøre utover. Det har gitt en helt annen mulighet for utvikling på øyene. Dette må også være med som en del av trafikkgrunnlaget når vi skal beregne inntektene. Av og til tenker man at en vei er bare asfalt. Men noe av det som har berørt meg, var da jeg snakket med ei som sa: Da jeg kjørte veien her for første gang, sa jeg til sønnen min i bilen: Denne gulstripa på veien er noe mer enn bare en gul stripe – det er faktisk veien til resten av verden. Det å kunne leve i et samfunn uten å være avhengig av ferje, gir helt andre muligheter. La oss nå sammen la denne drømmen om veien bli til virkelighet, der vi kan løfte alle steiner og la gulstripa være en vei til resten av verden. (Innlegg er under arbeid)