Noen barn vokser opp med trygghet, med faste rutiner og med noen som ser dem hver eneste dag. Noen barn har ikke denne tryggheten. Noen går på skolen og vet at noen venter på dem hjemme. Andre vet ikke engang hvor de skal bo om noen uker. Det er disse barna vi snakker om i dag: barn og unge i barnevernsinstitusjon, kanskje noen av de mest sårbare barna vi har ansvar for som samfunn. For mange er skolen langt mer enn bare matte og norsk. Skolen kan for noen være det eneste normale i en urolig hverdag, det eneste stedet med forutsigbarhet og den eneste plassen hvor noen ser dem. Likevel vet vi at altfor mange av disse barna faller ut av skolen. De har høyere fravær, svakere resultater og langt lavere fullføring av videregående opplæring enn andre ungdommer. Veien er kort til utenforskap, og de har ikke den samme inngangsbilletten til resten av livet som andre. Det gjør noe med et menneske gang på gang å oppleve å falle bakpå, å kjenne på at de andre løper videre mens man selv prøver å holde hodet over vannet. Disse ungdommene har de samme drømmene som alle andre. De ønsker utdanning, jobb, et normalt liv og noen som tror på dem, men altfor ofte møter de et system som ikke klarer å henge godt nok sammen rundt dem. Derfor mener Høyre at vi må tørre å tenke litt bredere om opplæringstilbudet – ikke fordi vi skal senke ambisjonene for disse barna, men tvert imot fordi vi må klare å møte dem der de er. For noen fungerer ikke et tradisjonelt klasserom alene. Praktiske og alternative læringsarenaer kan gi motivasjon, mestring og en opplevelse av å lykkes. Noen ungdommer trenger først og fremst å kjenne på mestring før de kan finne motivasjon. Det er uforståelig at regjeringen sier nei til å ta i bruk alle gode krefter rundt disse ungdommene, og Høyre vil slippe til alle gode krefter som kan bidra, men dette er ikke nok alene. Vi må være ærlige på at utfordringen ofte ikke handler om mangelen på gode intensjoner. Problemet er at ansvaret blir delt opp mellom forskjellige systemer, tjenester og nivåer, og når voksne ikke samarbeider godt nok, er det barna som betaler prisen. Derfor er Høyre tydelige på at opplæring må være en reell og forpliktende del av institusjonsoppholdet, ikke bare noe som kommer hvis systemet har tid. For disse barna haster det. Barndom settes ikke på pause mens systemene bruker tid på å koordinere seg. Hver måned uten stabile voksne, mestring og tilhørighet er en måned som disse barna aldri får tilbake.

Dette har vært et prosjekt i motvind, og jeg skal love at det blåser hardt ute i havgapet. Men når det har blåst hardt, har man heller aldri gitt opp drømmen, som til slutt ble til virkelighet for øyene: en vei til fastlandet. Jeg var selv med på skjebnedagen for prosjektet, da vi trodde den siste kampen om Nordøyvegen sto i fylkestinget, hvor det endelig ble vedtatt. Før dette har det vært folkeavstemning, folkemøte og folk som har engasjert seg – gjennom generasjoner – for prosjektet. Folk flyttet hjem, de kjøpte hus, tok over familiehuset og heiste flagget. Det var en stor seiersdag. Men virkeligheten, da regningen kom i posten, har blitt noe annet enn drømmen. Når summen har blitt så stor at veien ikke har blitt en realitet, virker bompengene mot sin hensikt. Vi har et yrende næringsliv på øyene som allerede er tynget ned av skatter og avgifter, og som også får store begrensninger. Dette krever at vi må ta grep og sammen med fylkeskommunen se på hvilke muligheter vi har for å finne løsninger. I tillegg har vi et yrende reiseliv, som endelig har fått en vei å kjøre utover. Det har gitt en helt annen mulighet for utvikling på øyene. Dette må også være med som en del av trafikkgrunnlaget når vi skal beregne inntektene. Av og til tenker man at en vei er bare asfalt. Men noe av det som har berørt meg, var da jeg snakket med ei som sa: Da jeg kjørte veien her for første gang, sa jeg til sønnen min i bilen: Denne gulstripa på veien er noe mer enn bare en gul stripe – det er faktisk veien til resten av verden. Det å kunne leve i et samfunn uten å være avhengig av ferje, gir helt andre muligheter. La oss nå sammen la denne drømmen om veien bli til virkelighet, der vi kan løfte alle steiner og la gulstripa være en vei til resten av verden. (Innlegg er under arbeid)

Takk for svaret. Kripos-rapporten er tydelig: Det svikter i varslingen, og barn blir ikke fanget opp tidlig nok. Rapporten peker også på at det er høy terskel for å varsle og behov for tydeligere forståelse av regelverket. Høyre har vært med på å tydeliggjøre ansvaret i barnehagen, men nå må vi ta neste steg, styrke kompetansen og gjøre det enda enklere når det skal varsles. Det er regjeringens ansvar å ta dette på alvor og sørge for at det fungerer i praksis. Til slutt: Hva vil statsråden konkret gjøre for både å senke terskelen for å varsle og samtidig gi de ansatte tryggheten til å si fra, slik at flere barn kan bli fanget opp i tide?

Takk for svaret. Kripos-rapporten er alvorlig. Selv om den er fersk, har den et alvor som krever umiddelbar handling. Rapporten peker på svikt i varsling og behov for lavere terskel for å melde fra. For disse barna er hver dag som går, én dag for mye. En ødelagt barndom lar seg kanskje ikke reparere, og da holder det ikke å vise til system som skal fungere – det må fungere, og det haster. Så mitt spørsmål er: Hvilke initiativ har statsråden tatt etter at denne alvorlige rapporten kom for å sikre at det settes i gang arbeid innenfor barnehagesektoren, en viktig arena som treffer barna?

«Den nye Kripos-rapporten om alvorlig vold mot små barn er dypt alvorlig. Den viser at vold ofte skjer i hjemmet uten vitner, og at varsling i flere saker skjer for sent. Når barn ikke kan si fra selv, er vi helt avhengige av at voksne rundt dem ser og handler. Likevel svikter systemene. Hva vil statsråden konkret gjøre for å styrke varslingsrutinene i barnehagene og sikre at ansatte har kompetanse til å oppdage tegn og melde fra tidligere?»

Jeg er helt enig i det siste som ble sagt her, og EØS er kjempeviktig for oss. Men det er jo ingen hemmelighet at det har vært litt knirkete i budsjettsamarbeidet med Senterpartiet den siste tiden. Senterpartiet ønsker å erstatte EØS-avtalen, som er selve inngangsbilletten vår til det forskningssamarbeidet vi har i Europa. Når forskning, teknologi og sikkerhet henger tettere sammen enn noen gang, er den viktigere enn noen gang. Hvordan kan statsråden skape forutsigbarhet for forskningsmiljøene når samarbeidspartneren vil trekke Norge bort fra nettopp dette samarbeidet som vi er så avhengige av?

Jeg takker for et godt svar, og det er godt å høre at det jobbes aktivt med dette, for dette er en viktig sak framover. Jeg har vært på besøk i Brussel, og flere har vært tydelige på at Norge kan komme til et valg der vi må velge å være med på alle program eller ingen. Dette vil også ha en prislapp som vi må ta en vurdering av. Nå ser vi også et tydelig skifte i Europa, der forskningen i økende grad kobles til sikkerhet og beredskap. Man har European Defence Fund, som har veldig mye teknologi og forskningsutvikling i seg, og som også kan ha betydning for dette. Hvordan skal Norge sikre at vi faktisk får bli med på denne reisen også innenfor sikkerhet og beredskap som kan knyttes til forskningen?

«EU legger i økende grad vekt på egne behov og medlemslandenes sikkerhet i utviklingen av Horisont Europa, blant annet i styringsstrukturene der tredjeland som Norge kun kan inviteres som observatører. Hvordan vurderer statsråden konsekvensene av dette for norsk innflytelse og deltakelse, og hvilke grep vil regjeringen ta for å sikre norske interesser i et forskningssamarbeid som blir stadig mer strategisk og sikkerhetspolitisk viktig?»

De fleste setter seg i bilen eller på bussen når de skal på jobb, men jeg er en av dem som hver eneste uke setter meg på et fly og drar til Oslo. Hver gang jeg gjør det, sitter det en pilot foran i flyet med ansvaret for både meg og alle de andre om bord. Det er et ansvar som ikke kan sammenlignes med mye annet. For å bli pilot må man gjennom en utdanning med svært høye krav og med et kostnadsnivå som skiller seg kraftig fra det aller meste i hele utdanningssystemet vårt. Saken vi behandler i dag, handler om ca. 170 personer som har satset på drømmen om å bli pilot. De har satset på en utdanning og tatt ansvar for sin egen framtid. Så opplever de at hele grunnlaget faller bort under dem. Det forplikter oss som politikere, men det fritar oss ikke fra å være prinsipielle. Stortinget kan ikke etablere en praksis der staten overtar risikoen i enkeltutdanninger når noe går galt. Det ville rokke ved hele verdien av de grunnleggende prinsippene i utdanningssystemet vårt. Flygerutdanningen er i en særstilling og gjør at dette er et særskilt tilfelle. Kostnadene er ekstraordinære, og konsekvensene for den enkelte blir tilsvarende store når noe svikter. Dette må behandles som et unntak og ikke skape presedens. Samtidig er det viktig å løfte blikket. Fagskoleutdanningene er helt avgjørende for det kompetansebehovet vi har i hele landet. De gir praktisk og relevant kompetanse som næringslivet etterspør, og som vi er helt avhengig av, også i beredskapssammenheng. Dette gjelder også pilotutdanningen. Vi er avhengig av å utdanne egne piloter, både for sivil luftfart og som en del av nasjonal beredskap. Skal vi lykkes med omstilling og verdiskaping, må vi ha et sterkt og forutsigbart fagskoletilbud i hele landet. Derfor må vi lære av det som har skjedd. Høyre har fremmet et eget forslag i saken som etter vår vurdering gir en ryddig og prinsipiell oppfølging. Når det ikke ser ut til å få flertall, vil vi subsidiært støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, for å sikre at det faktisk blir gjort noe for studentene som nå er rammet i denne helt ekstraordinære situasjonen. Det gjør vi imidlertid med en klar forutsetning: at dette behandles som et særskilt unntak, og at det ikke etableres en praksis der staten overtar risikoen i utdanningsløp hvis noe går galt. For Høyre er dette en klar forutsetning. Vi kan ikke åpne dørene for en utvikling der enkeltsaker gradvis endrer ansvarsfordelingen i utdanningssystemet. Vi må ha en balanse. Nå skal vi stille opp for dem som er rammet i denne ekstraordinære situasjonen, samtidig som vi tar ansvar for helheten og for framtidige studenter.

Jeg takker for svaret. Vi har også fått tydelig fram i denne saken at det er gråsoner her knyttet til personellsikkerhetsloven. Mitt spørsmål er: Hva vil regjeringen konkret gjøre for å ta grep rundt disse gråsonene?

Statsråden skriver i sitt brev til komiteen at det gjennom tildelingsbrev stilles krav om at institusjonene holder seg oppdatert. Men hvordan kan statsråden sikre at dette er nok i en verden som endrer seg for hver eneste dag? Og erkjenner statsråden at vi må ta grep for å møte en ny framtid?

23:35] (ordfører for saken): Kunnskap har blitt en del av vår nasjonale sikkerhet, og det gjør at vi må tenke nytt om hvem vi deler kunnskap med, i en tid der verden blir mer urolig for hver dag som går. Vi vet at norske forskningsmiljøer i økende grad er mål for etterretning, påvirkning og uønsket kunnskapsoverføring. Det er ikke lenger en teoretisk problemstilling, men en reell del av det sikkerhetspolitiske bildet vi står i. Samtidig er Norge en liten forskningsnasjon, og vi er avhengige av internasjonalt samarbeid for å få tilgang til kunnskap, teknologi og fagmiljøer. Gjennom samarbeid bl.a. i EU og Europa får norske miljøer delta i verdensledende forskning og være en del av et kunnskapsfellesskap som vi ikke kan bygge alene. Utfordringen er derfor ikke et valg mellom å være åpen og å være trygg, men å klare å være begge deler på en ansvarlig måte, der vi ivaretar sikkerhet, akademisk frihet og internasjonalt samarbeid i sammenheng. Etter Høyres syn går flere av forslagene i saken for langt. Generelle forbud og brede begrensninger basert på nasjonalitet er lite treffsikre virkemidler og kan i verste fall svekke norsk forskning mer enn de styrker vår sikkerhet. Samtidig er det ingen tvil om at dagens situasjon ikke er god nok. Trusselbildet har utviklet seg raskt, og regelverket er ikke tilpasset den virkeligheten forskningssektoren nå opererer i. Særlig gjelder dette personellsikkerhet utenfor sikkerhetslovens virkeområde, der vi i dag ser tydelige gråsoner. Det er også avgjørende at institusjonene har gode verktøy og tilstrekkelig støtte til å gjøre forsvarlige sikkerhetsvurderinger i praksis. I møte med et mer sammensatt trusselbilde holder det ikke bare med gode intensjoner. Det er derfor Høyre, sammen med flere partier, fremmer et mer målrettet forslag. Vi ber regjeringen styrke arbeidet med forskningssikkerhet, vurdere behovet for endringer i regelverket og se nærmere på hvordan personellsikkerheten kan ivaretas bedre der dagens systemer ikke strekker til. Dette handler ikke om å lukke Norge, men om å gjøre bedre vurderinger og beskytte det som må beskyttes, samtidig som vi tar vare på det som gjør oss sterke som kunnskapsnasjon. Vi må føre en politikk som både ivaretar sikkerheten og sikrer at Norge fortsatt er en del av det store kunnskapsfellesskapet. Det er den balansen vi forsøker å ta på alvor i denne saken, og det er også et tema som må tas på største alvor i denne salen. Jeg tar opp det forslaget Høyre står sammen med andre om.

Et av de viktigste spørsmålene jeg stiller meg i mitt politiske virke, er om vi hadde organisert oss på samme måte i Norge hvis vi skulle startet på nytt igjen i morgen. For meg er det ganske krystallklart at svaret på det er nei. Vi hadde aldri villet gjøre alt på samme måte. Vi har byråkratisert oss i hjel, med gode intensjoner. Debatten om fylkeskommunen dukker opp med jevne mellomrom, men denne gangen har det et mer alvorlig bakteppe som gjør det enda mer aktuelt. Vi har ikke nok folk til å løse alle oppgavene vi har i dag, og det ser enda dystrere ut for framtiden. Norge står overfor store utfordringer. Det vil kreve mye av oss, men enda mer av kommunene, som hver eneste dag står i kampen om å få nok arbeidskraft til å kunne gi gode tjenester til innbyggere rundt omkring i hele landet. Dette handler om hvordan vi forvalter ressursene våre på best mulig måte – da snakker jeg om de menneskelige ressursene. Hvis vi skal ha nok folk til å skape gode tjenester for innbyggere og næringsliv, er vi nødt til å tenke nytt. Vi er nødt til å tørre å tenke nytt hvis vi skal møte framtiden på en måte som gjør oss i stand til å løse oppgavene på en bedre måte, og på en måte som det vil kreves av oss. Vi kan ikke snakke om omstilling på alle mulige områder uten å tørre å se oss selv i speilet og tørre å løfte alle steiner. I dag driver kommunene både barnehager, barneskoler og ungdomsskoler, men når det gjelder videregående skole, skal elevene overlates til fylkeskommunen. Da kan vi snakke om avstander, ikke mellom kommunen man bor i, og Oslo, som det hevdes i debatten, men mellom hjemkommunen og eleven som skal over til videregående skole. Jeg tror at noe av «cluet» ligger her: Med sånne grep kan tjenestene komme enda nærmere innbyggerne. Man kan også se elevenes mulighet til å vokse opp i en sammenhengende skole, som har med alt fra barnehage til videregående skole. Vi vet hvor viktig det er at elevene fullfører videregående for at de skal være rustet for det livet som møter dem, og også for at de skal bli viktige innbyggere som blir den arbeidskraften vi har behov for i framtiden. Dette er lokaldemokrati, og det handler om å levere tjenestene nærmest mulig der innbyggerne bor.

Bak denne saken er det mennesker som har fått livet snudd på hodet av sykdom eller skade. De er mennesker som allikevel ønsker å bidra i samfunnet. Vi må sikre at alle får de samme mulighetene til å gjennomføre og fullføre utdanning, uten at man skal få økonomiske hindringer på veien fordi det har oppstått noe uforutsett i livet. Utdanning er billetten inn i arbeidslivet. Det er kanskje den viktigste inngangsbilletten man noen gang kan få mulighet til å få tak i. Den gir mulighet til å skape et liv for seg selv, og delta og bidra. Vi vet hvor viktig det er, ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Vi trenger alle gode krefter til å bruke ressursene sine, også de som har fått noen ekstra utfordringer. Jeg har lyst å gi honnør til FrP, som har løftet saken i Stortinget. Dette er et veldig godt eksempel på hvordan enkeltsaker kan avdekke svakheter i systemet vårt. Det er veldig positivt at vi nå har en samlet komité som har lyst til å be om endringer i regelverket, og vi ser at det faktisk nytter å løfte fram ting i Stortinget. Det viser at politikk virker. Det betyr noe for de menneskene som er berørt, og ikke minst for familiene og de berørte som står rundt. Intensjonen med en erstatning er at man skal få samme muligheter. Det er ikke avkastning som skal avgjøre hvordan ens muligheter for utdanning blir. Det viktigste av alt er at alle får samme muligheter, uavhengig av hva slags utfordringer man har møtt på veien.

Jeg er glad vi deler bekymringen, men jeg er bekymret når det ikke kommer noen konkrete tiltak. Hver time i klasserommet betyr noe for både lærere og elever, og det kan gå ut over læringen hvis ikke lærerne har tid til å følge opp. Derfor har jeg lyst til å spørre igjen: Hva slags konkrete grep ønsker statsråden å ta for å fjerne tidstyvene i klasserommet?

Statsråden sier det skal lyttes til Stortinget, og at man skal ha en minst mulig byråkratisk måte å føre fraværsregler på. Det er også komiteen og Stortinget veldig tydelig på i dag, for regelverket har ført til økt byråkrati og merarbeid. Vi får tilbakemelding fra skolene om at lærerne må bruke uforholdsmessig mye tid på å følge ulike fargekoder i datasystemet og på dokumentasjonskrav og vurderinger av hva som er gyldig eller ugyldig. Jeg er ekstra spent på hva slags konkrete grep statsråden da vil ta for å forenkle regelverket, fjerne tidstyvene fra klasserommet og frigjøre tid for lærerne.

22:50] (ordfører for saken): Videregående opplæring handler ikke bare om fag og karakterer, det handler også om å bygge karakter, om å forme mennesker som tåler motgang og tar ansvar, og som møter kravene i arbeidslivet og skaper sin egen vei videre. Skolen skal gi kunnskap, men den skal også bygge struktur, mestring og forutsigbarhet, og nettopp derfor er tilstedeværelse så viktig. Læring skjer i klasserommet, i møtet mellom lærer og elev, og i det daglige fellesskapet, og fysisk oppmøte er en forutsetning for både faglig utvikling, trivsel og inkludering. Dette var bakgrunnen for at Solberg-regjeringen i sin tid innførte fraværsgrensen. Vi så at fraværet økte, vi så at mange falt fra, og det var behov for tydeligere rammer. Evalueringen viste også at det virket. Flere møtte opp, og flere fullførte. Så kom en ny økning, og fraværsreglene ble strammet inn. Høyre mener at vi skal ha et strengt regelverk, men det regjeringen innførte, ble uklart, tungvint og vanskelig å praktisere. Ulik praksis mellom skoler og fylker skapte usikkerhet, merarbeid og unødvendig byråkrati. Dette går ut over tilliten til regelverket. Det går ut over elevene, og det går ut over tiden til lærerne. Jeg er glad for at Stortinget i dag er tydelig på at besøk hos skolehelsetjenesten ikke skal telles som fravær, og at vi setter elevenes behov framfor uklare regler. Høyre har vært tydelig på at fraværsreglene skal bidra til struktur og ansvarliggjøring, men også at elever som sliter, må få nødvendig hjelp. Krav må alltid kombineres med god oppfølging og tilgjengelig støtte for dem som trenger det. Vi vet at mange sliter psykisk. Helseplager er en av de største årsakene til fravær. Hvis regelverket fører til at elevene lar være å oppsøke hjelp av frykt for konsekvensene for fravær, har regjeringen bommet på regelverket. Ingen skal måtte velge mellom helse og skole. Derfor er jeg glad for at Stortinget i dag er tydelig overfor regjeringen. Erfaringene fra skolene er klare, og det er vårt ansvar å sørge for at regelverket faktisk fungerer i møte med virkeligheten. Samtidig må vi ta på største alvor at lærere og skoleledere melder om økende dokumentasjonskrav, flere skjema og mer bruk av tid til administrasjon. Lærernes tid er skolens aller viktigste ressurs. Den skal brukes på undervisning, relasjoner og elevene. Derfor forventer Høyre at regjeringen nå følger opp dette vedtaket med konkrete grep som skal forenkle regelverket, rydde i praksis og redusere byråkratiet. Vi ønsker et tydelig regelverk som gir tilstedeværelse som en forutsetning for læring, som skal ruste elevene for livet og det som venter dem, både i arbeidslivet og i videre studier, samtidig som hjelpen skal være tilgjengelig for dem som trenger det på sin vei. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid i min første sak som saksordfører.

Takk for svaret. Det har ligget solid høyt, men på Arbeiderpartiets vakt har dette gått ned. De to siste ukene har jeg møtt flere norske forskningsmiljøer i både Brussel og Paris, og de er alvorlig bekymret. Europa har storsatsing på forskning for å møte en usikker framtid. Frankrike har en egen institusjon med mål om digital suverenitet gjennom forskning og innovasjon. OECD rapporterer hvordan økende geopolitiske spenninger og sikkerhet rundt kritisk teknologi endrer måten land utformer politikken og forskningen sin på. Antallet som forsker på sikkerhet har eksplodert fra 12 land i 2018 til 41 i 2025. OECD viser til behov for målrettede tiltak som beskytter nasjonens interesse. Andre land i Europa satser alt, men Norge går baklengs inn i framtiden. Når tallene er så tydelige, hvordan kan regjeringen forklare at Norge går i stikk motsatt retning av Europa, og gjør ikke dette oss mer sårbare?

Takk for svaret. Her rettes fingeren nok en gang mot næringslivet, samtidig som regjeringen fører en skattepolitikk som gjør at næringslivet ikke har anledning til å bidra like mye som tidligere. Rapporten er tydelig. Det er reell nedbygging av norsk kunnskap, og den samlede forskningsinnsatsen går ned. Antall forskere har falt, og handlingsrommet svekkes i hele sektoren. Andre land satser, mens Norge seiler akterut. Dette er en alvorlig utvikling og burde bekymre statsråden like mye som meg, uten en konjunkturforklaring. Når vi ser den største nedgangen på flere tiår, mener statsråden virkelig at dagens kurs faktisk er god nok?

«I 2024 gikk forskningsinnsatsen i Norge ned for første gang på flere tiår, og rapporter fra Forskningsrådet viser at universiteter og høgskoler nå må kutte i forskning av økonomiske årsaker. Det er en alvorlig utvikling. Hvordan vurderer statsråden regjeringens ansvar for denne utviklingen, og hvilke konkrete grep vil regjeringen ta for å snu den, slik at norsk forskning, konkurransekraft og beredskap styrkes?»

Jeg takker for svaret. Jeg er helt enig i at det som kommer ut i andre enden, er det som virkelig teller, men det er derfor jeg er så bekymret for de tallene vi nå har fått. Forkunnskaper betyr noe for gjennomføring, det vet vi også fra erfaring, og vi ser også at da man hadde krav, var det flere som fullførte lærerutdanningen. I mange andre utdanninger der det er strenge opptakskrav, er det helt normalt å måtte ta opp igjen fag for å kunne kvalifisere seg til høyere utdanning hvis man ikke klarer det på første forsøk. Hvorfor skal vi ha lavere ambisjoner på vegne av skolen og framtidens barn? Når regjeringen senker terskelen inn og forventer at studiesteder skal tette opp med særskilte studieordninger, burde det ringe noen alarmklokker, for det er ikke der man skal rette opp feilen. Fjellvettregelen sier at det er ingen skam å snu. Vil statsråden ta ansvar og være villig til å justere kursen når tallene viser at denne politikken ikke gir det resultatet man ønsker?

Takk for svaret. Jeg stilte også spørsmål om opptakskravet før jul, men nå har vi fått et tydeligere svar på hvordan politikken faktisk slår ut, og dette er alvorlig. NOKUT omtaler også strykprosenten i lærerutdanningen som bekymringsfull. Tallene viser at om lag seks av ti studenter som tas opp med dispensasjon fra karakterkravene i matematikk, stryker på denne nasjonale deleksamenen. Det er omtrent dobbelt så mange som dem som har nødvendige forkunnskaper. Dette er ikke enkelttilfeller, det er et tydelig mønster. Når regjeringen har senket kravene og konsekvensene er så tydelige, hvordan kan statsråden mene at dette er riktig vei for å sikre at vi får flere kvalifiserte lærere i klasserommet.

«Nye tall viser at strykprosenten på nasjonal deleksamen i matematikk på lærerutdanningen er urovekkende høy, særlig blant studenter som tas opp uten karakterkrav i norsk og matematikk. Det burde bekymre enhver som er opptatt av kvalitet i skolen. Regjeringen har valgt å senke opptakskravene, men resultatene viser utvikling som går i feil retning. Hvordan mener statsråden at dette bidrar til å sikre flere kvalifiserte lærere i klasserommet – og ikke bare flere som begynner på studiet, men faller fra underveis?»

Jeg takker for svaret. Kompetansepolitikk kan nesten ikke ses isolert. Når skattepolitikken svekker norsk eierskap og gjør det mindre attraktivt å investere i Norge, mister vi også verdifull kompetanse. Færre folk, kompetanse som forsvinner, og større behov for arbeidsinnvandring har noe å si for sammensettingen og for beredskapen. Mener statsråden at vi kan tette kompetansegapet uten å se kompetansepolitikk, skattepolitikk og beredskap i sammenheng, og hvordan skal regjeringen sikre at kritisk kompetanse faktisk blir værende i Norge?

Jeg takker for svaret og er glad for satsingen som er gjort, spesielt på fagskoler. Her er det mange gode intensjoner, men det som betyr noe, er det som faktisk løser utfordringene vi står i. Når vi ser at ordninger som skulle gjøre det enklere for folk å stå lenger i jobb, bytte spor underveis og fylle på kompetanse, ikke er prioritert høyt nok i budsjettet, har vi en stor utfordring framfor oss, og det haster for næringslivet. Hva slags konsekvenser tror statsråden det har for norsk næringsliv når man ikke får tak i nok kompetanse?

«I trontaledebatten lovet regjeringen en kompetansereform. I statsbudsjettet som nå har fått flertall, fremstår imidlertid satsingen på arbeidslivsrettede kompetanseordninger som bransjeprogram, Kompetansepluss og andre tiltak for livslang læring som nærmest fraværende. Næringslivet melder samtidig om alvorlig kompetansemangel. Hvordan forklarer statsråden gapet mellom lovnad og satsing?»

Det er ganske urovekkende at Arbeiderpartiet fortsatt ikke vil være tydelig på om man skal ha et verktøy i skolen som gjør at det blir mulig å følge elevenes utvikling, sette inn de riktige tiltakene og lære av det som faktisk fungerer. Dette står i sterk kontrast til det statsråden selv sa i spørretimen i november, da hun forsikret Stortinget om at hun skulle følge utviklingen til de 60 000 elevene som startet i 1. klasse i høst, og få vite hvordan det går med bl.a. leseferdighetene deres gjennom skoleløpet. Det burde være et minimum for en kunnskapsminister å ville vite hvordan det faktisk går i skolen. Derfor spør jeg: Mener statsråden fortsatt at vi fortsatt skal ha verktøy som gjør det mulig å følge elevenes utvikling i lesing og regning på hver enkelt skole, eller mener hun at vi ikke skal ha det?

Skal vi lykkes med å forbedre norsk skole, må vi vite hvordan det faktisk går med elevene. Uten kunnskap klarer vi ikke å styre. Derfor er nasjonale prøver viktige. De gir oss innsikt i utvikling over tid, de gjør det mulig å lære av skoler som lykkes, og å følge opp der utfordringene er størst. Statsråden har bedt Utdanningsdirektoratet om å erstatte dagens nasjonale prøver med læringsstøttende prøver, og direktoratet har lagt fram flere scenarioer for veien videre. Det er verdt å merke seg at ett av disse scenarioene gjør det mulig å sammenlikne utviklingen mellom skoler og forske på hva slags tiltak som fungerer over tid. Velger man bort dette, risikerer man å styre skolepolitikken i blinde. Derfor er spørsmålet helt konkret: Kan statsråden bekrefte at hun vil be Utdanningsdirektoratet jobbe videre med scenario a, eller vil hun fjerne den systematiske kunnskapen vi i dag har om elevene i norsk skole?

Mye av det som avgjør hvordan et barn får det på skolen, skjer tidligere enn vi kanskje tror, før karakterer, før fravær, og før utfordringene har blitt så store at systemene reagerer. Det er i starten grunnlaget blir lagt, enten for mestring og læring eller for en skolehverdag som blir tyngre år for år. Alarmklokka burde ha ringt for lenge siden. Og på skolen vet vi hva det betyr når klokka ringer. Det er et signal om at noe må skje nå. Når stadig flere elever sliter med lesing, skriving og regning, må vi tørre å si det som det er: Skolen svikter altfor mange barn. Grunnleggende ferdigheter er starten på alt, og det må komme først. For mange barn er det dessverre slik at når systemet først reagerer, har det allerede gått for langt. Da har følelsen av ikke å mestre, blitt en del av hverdagen – dag etter dag uten å oppleve mestring, og det er nesten umulig å reparere en ødelagt barndom senere i livet. Derfor betyr det noe hvordan vi følger med på hvordan det faktisk går i skolen, og hvilke verktøy lærerne og skolene har for å fange opp elever som strever, tidlig. Når problemene oppdages for sent, er det ofte barna som betaler prisen. For grunnleggende ferdigheter handler ikke bare om ferdigheter isolert sett. Det handler om leselyst, nysgjerrighet, om gleden ved å forstå, lære og mestre. Når et barn leser godt, åpner verden seg. Da begynner man å stille spørsmål, søke kunnskap selv og utvikle evnen til å lære videre – hele livet. Derfor vil Høyre styrke lesing tydeligere og tidligere i skoleløpet. Vi vil gi kommunene reelle muskler til å satse på skolebibliotek og fysiske bøker, vi vil løfte skriving tydeligere som en grunnleggende ferdighet, og vi vil ha en reell handlingsplan for å styrke lesing og regning, ikke utsette nødvendige grep med enda en kommisjon. Dette handler også om lærerne – om å satse på etter- og videreutdanning, ikke kutte i kompetanse, slik som Arbeiderpartiet med sine budsjettpartier gjør. Og det handler om å gi lærerne de riktige verktøyene i klasserommet – verktøy som faktisk fungerer. Høyre prioriterer styrket kommuneøkonomi, et krafttak mot fravær, et realfagsløft, styrking av laget rundt eleven og satsing på videreutdanning av lærere. Dette er konkrete og målrettede grep for å løfte de grunnleggende ferdighetene og for å gi flere barn både mestring, leseglede og vekke nysgjerrigheten til en verden av muligheter. Skolen kan ikke reparere alt i etterkant. Derfor må vi ta ansvar tidlig. Hvis vi mener alvor med at alle elever skal lykkes, må skolen tilbake til røttene og prioritere det aller viktigste først. Jeg tar opp forslag nr. 2, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og forslagene nr. 3–6, fra Høyre og Venstre.

Det sies at den som skal nå fram, må være villig til å legge ut på veien med mot i brystet og gode støvler på beina. Man må være villig til å gå et stykke, men også ha med seg noe i sekken. Slik er det også med Norge. Skatt, forskning og kompetansepolitikk er ikke tre ulike spor. Det er én og samme ferd. Akkurat nå har regjeringen valgt en kurs som gjør veien tyngre. Når bedrifter tappes for kapital gjennom skattesystemet, er det norske arbeidsplasser som settes i fare. Det er bedrifter langs kysten og i distriktene som mister mulighetene til å vokse. Det er forskning som ikke blir gjennomført, kompetanse som ikke blir bygd, og lokalsamfunn som blir stående igjen med færre muligheter. Derfor holder det ikke bare å snakke varmt om forskning. Forskningen må prioriteres, og den må kobles tettere til næringslivet. Høyre vil styrke forskningen, også den næringsrettede, for det er der kunnskapen tas i bruk, arbeidsplasser skapes og nye løsninger vokser fram i samspill mellom bedrifter og akademia. Da hjelper det lite å be næringslivet gå i seg selv, for vi vet også dette: Det nytter ikke å kjefte på hesten når sleden mangler meier. Arbeiderpartiets nye plan for Norge skulle være et veikart for framtiden, men den er påfallende svak på konkret kompetansepolitikk. Det er alvorlig, for kompetanse var ikke bare et sidepunkt i årets oppgjør. Det var et tydelig krav, også fra LO. De har pekt på behovet for livslang læring, for etter- og videreutdanning, for at folk ikke skal falle av lasset når arbeidshverdagen endrer seg. Dette er ikke ideologi. Det er virkelighet i hele landet, der arbeid, kompetanse og omstilling henger tettere sammen enn før. Samtidig har regjeringen gjort det dyrere og vanskeligere å satse på etter- og videreutdanning for lærere. Det er alvorlig, for det er i skolen grunnlaget legges for at barn skal få en god start på livet og mulighet til å leve ut drømmene sine. Andre land har skjønt det. Våre naboland bruker skattepolitikk aktivt for å tiltrekke seg forskning, kompetanse og næringsliv. De gjør det lettere å satse og lettere å bli. Norge gjør dessverre det motsatte. Vi legger stein i sekken og undrer oss over hvorfor færre kommer fram. Regjeringen later som om det finnes en form for politisk magi som skal løse det, uten at kursen endres. Politikk er ikke magi, men når rammevilkårene henger sammen, når folk får bruke kompetansen sin og bedrifter får investere i framtiden, kan resultatene bli nesten magiske. Høyre vil noe annet. I vårt alternative budsjett foreslår vi 6 mrd. kr i skattelette for næringslivet, ikke som et tryllenummer, men som et verktøy. Det kan skape kompetansebygging og nye arbeidsplasser i hele landet. I alle gode fortellinger kommer det et øyeblikk der veien deler seg. Den ene er trygg og leder ingen steder. Den andre krever mot, men gir muligheter. Høyre velger den veien som fører oss framover.

Det var en gang et bredt flertall i Stortinget som samlet seg om et barnehageforlik, et forlik som skulle gjelde barnehager i hele landet, ja, i hele kongeriket – ikke som et eventyr, men som et alvorlig løfte om trygghet og forutsigbarhet for barna, foreldrene og de ansatte. I Norge går om lag halvparten av barna i private barnehager. Mange av disse er startet av gründere, ofte kvinner som har satset alt de har, for å lage en barnehage i sitt lokalsamfunn. De har vært helt avgjørende for at Norge fikk full barnehagedekning, og for å løse et av våre viktigste samfunnsoppdrag: å gi barna den best mulige starten på livet i deres første møte med verden utenfor familien. Et forlik forplikter. I dette budsjettet svikter regjeringen oppfølgingen. I dag opplever mange barnehager at de er sendt videre på veien uten niste og uten kart og kompass, samtidig som kostnadene øker og handlingsrommet blir stadig mindre. Regjeringen snakker varmt om tidlig innsats og høy kvalitet i barnehagene. Likevel mangler det økonomiske fundamentet som gjør disse ambisjonene mulig å gjennomføre. Det er som å love trygg grunn å stå på, men samtidig bygge på sand. Over hele landet står barnehager nå i fare for å gå konkurs, ikke fordi de har vært uansvarlige, men fordi regnestykket rett og slett ikke går opp, og fordi løfter blir brutt. Når ideologi får styre sterkere enn realitetene, framstår regjeringens håndtering som et spill for galleriet. Private barnehager ble lovet forutsigbarhet, men sitter igjen med usikkerhet og regninger de ikke kan betale. Når ansvaret skyves bort og konsekvensene skyves nedover i systemet, er det alltid de mest sårbare som rammes først. I virkeligheten betyr det én ting: Det er barna som betaler prisen. Barnehager er ikke kulisser i et politisk landskap. De er barnas hverdag. Det er her språket skal utvikles, tillit bygges og framtiden formes. For barna spiller det ingen rolle hvem som eier barnehagene. Det som betyr noe, er at det finnes trygge voksne med tid, kompetanse og stabile rammer rundt seg. Politikkens oppgave er å ta ansvar og ikke skape usikkerhet. Derfor kan ikke et barnehageforlik behandles som en ønskebrønn. Et forlik i Stortinget er en forpliktelse, og det krever at regjeringen leverer. Nå haster det med en avklaring. Hvis regjeringen ikke følger opp barnehageforliket med reelle midler og handling, risikerer vi at dette ikke blir historien om ansvar og fellesskap, men om et løfte som ble brutt for barnehager i hele landet, og at vi til slutt står igjen og må konstatere: Snipp, snapp, snute, så var stortingsforliket ute. Det kan vi ikke tillate, for det handler ikke om ideologiske markeringer, men om barnas trygghet og om Stortingets troverdighet når vi først gir et løfte.

Det er gode muligheter for å starte bedrifter i Norge, men problemet er når det blir verdifullt. Det er da det er vanskelig å være norsk eier. Forskjellen på regjeringen og Høyre er at vi faktisk gir næringslivet muligheter til å investere mer i forskning og kompetanse. Vi foreslår 6 mrd. kr i skattelette for næringslivet. Vi gir også mer penger til forskning og styrker næringsrettet forskning. Regjeringen velger en annen strategi. På den konferansen det vises til, uttalte statsråden at næringslivet må gå i seg selv og bidra mer til forskning, slik de gjør i Sverige og Danmark. Det hjelper imidlertid lite å rette pekefingeren mot næringslivet når regjeringen samtidig øker skattene og svekker næringslivets mulighet til å bli i Norge og investere i forskning. Mener statsråden det er regjeringen som må ta en runde med seg selv, når det er skattepolitikken som gjør det mindre attraktivt å investere i forskning og kompetanse i Norge?

Statsråden bruker mye tid på å skryte av statlige bevilgninger til forskning, men budsjettet er blottet for politikk som får næringslivet med på laget. Nylig gikk IT-professor og investor Haakon Bryhni ut og sa at han føler seg tvunget til å oppfordre studentene sine til å starte selskap i utlandet, som en følge av Arbeiderpartiets skattepolitikk. Exitskatt, formuesskatt, utbytteskatt – alt bidrar til å skremme investeringer, innovasjon og forskning ut av landet. Når eierskap flytter ut, følger også forskningsmiljøer og kompetansearbeidsplasser med. Danmark gjør det motsatte av regjeringen. De bruker skattepolitikken til å tiltrekke seg både forskere og kapital. Sverige og Danmark har forstått hvor skadelig det er å skatte i hjel bedrifter som skal investere i langsiktig kunnskap. Mitt spørsmål er: Innrømmer statsråden at næringslivet har vesentlig dårligere rammer for å investere i forskning og eie selskaper i Norge i forhold til våre naboland?

Jeg takker for svaret. Man snakker hele tiden om økt bemanning, men da må man faktisk ha nok folk. I tillegg må man ha nok kompetanse inn i skolen. Nå er det også et statsbudsjett som representanten er med på å legge fram, som er med på å kutte i etter- og videreutdanning, slik at man faktisk får mindre kompetanse. Hvordan skal man da klare å øke denne økte flyktningstrømmen?

I dag ser vi at flere barn med innvandrerbakgrunn havner bakpå i lesing og regning og også faller ut av videregående skole. Dette er jo en del av de forskjellene som du snakket om i innlegget ditt. Vi lykkes rett og slett ikke godt nok med integreringen. Det handler ikke bare om penger. God integrering avhenger også av hvor mange vi tar imot. Kommunene roper varsko om stort press på både skole, barnevern og helsetjenester, bl.a. på grunn av høy innvandring over tid. Mange kommuner sliter med å få tak i nok folk med riktig kompetanse, og kuttlisten er lang. Til tross for dette vil Rødt ha en svært liberal asylpolitikk og ta imot 5 000 kvoteflyktninger neste år, på toppen av flyktningstrømmen fra Ukraina. Erkjenner Rødt at dette vil utfordre både barnehager og skoler, som allerede er under stort press og gjør alt de kan for å gi alle barn like muligheter?

I hele Norge, også i representantens hjemfylke, finner vi bedrifter og forskningsmiljøer som deltar, vinner og henter hjem penger fra EUs forskningsfond. Gjennom Horisont Europa får Norge adgang til verdens største forskningssamarbeid. Det styrker konkurransekraften vår, og det gir muligheter vi ellers aldri ville hatt. Norge har kun en plass rundt dette bordet fordi vi har EØS-avtalen, men nå skjer det store endringer. Horisont Europa knyttes tettere til andre EU-fond. Norge risikerer nå å falle utenfor, og vi står overfor et reelt veivalg med tanke på om vi skal knytte oss enda tettere til EU, eller om vi også skal bli med i EUs konkurranseevnefond. Når Senterpartiet vil melde Norge ut av EØS-avtalen, setter det alle disse samarbeidene på spill. Mitt spørsmål er: Erkjenner Senterpartiet at deres politikk setter bedriftenes konkurransekraft og norske forskningsmiljøer i fare?

SVs alternative budsjett kan kort oppsummeres med kraftige skatteøkninger for både folk og næringsliv, slik at det lønner seg mindre å jobbe. Samtidig prøver SV å budsjettere med flere folk inn i alt: helse, barnehage, skole, grønn industri, forsvar og kommune. Bemanningsregnestykket går ikke opp. SV tar ikke inn over seg den nye norske virkeligheten: Vi mangler folk. Det hjelper ikke å forhandle fram uansvarlig bruk av oljemilliarder, man må også ha løsninger for å få flere i jobb, rekruttere flere og jobbe smartere. Vi må prioritere. Høyre prioriterer kvalifiserte lærere, trygge voksne i barnehagen og laget rundt eleven. SV prioriterer absolutt alt annet. Erkjenner SV at det er en stor svakhet ved deres politikk at folkene de budsjetterer med, ikke finnes? Hvordan skal man klare å få flere inn i skolen og barnehagen?

Jeg kommer fra det jeg, som nyvalgt på Stortinget, kaller den virkelige verden – fra der politikken vi vedtar i denne salen, møter hverdagen og virkeligheten i kommunene, i skole, i barnehage og i helse og omsorg. Det er noe av det viktigste jeg tar med meg inn på Stortinget. Det skal være mitt anker. Politikken må fungere i praksis, ikke bare i et budsjettdokument. Virkeligheten der ute er krevende. Kommuneøkonomien er den strammeste på 40 år, og folkevalgte må ta valg ingen ønsker å ta. I en slik situasjon er det bare én ting som er avgjørende: Kommunene trenger mer handlefrihet. Derfor foreslår Høyre 4 mrd. kr ekstra i frie inntekter – ikke øremerkede ordninger som låser prioriteringene, men et reelt handlingsrom som gjør at kommunene kan bruke pengene der behovet er størst. Det er også bakgrunnen for at tilskuddet til grendeskoler nå legges inn i de frie rammene i vårt budsjett. La meg likevel være tydelig: Grendeskoler har stor verdi. De er et samlingspunkt utover skoletiden. Det betyr tilhørighet, nærmiljø og trygghet i mange lokalsamfunn. Likevel: Det er ikke et symbolsk statlig tilskudd til skolebygg som avgjør om en skole kan bestå. Det avgjørende er om kommunen har økonomi til å sikre god undervisning, nok kvalifiserte lærere og et forsvarlig tilbud til alle barn i kommunen. Bygget må fylles med innhold. Utfordringene i norsk skole er store og ulike. Altfor mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese og regne skikkelig. Mange barn trenger tidlig innsats, språkopplæring og tett oppfølging for å unngå et liv i utenforskap. Derfor mener Høyreat det er elevene, ikke skolebyggene, som må være utgangspunktet for politikken. Når midlene er frie, kan kommunene prioritere helhetlig. Noen vil styrke småskoler, noen vil satse på laget rundt eleven og tidlig innsats, og noen vil gjøre strukturelle grep for å møte framtiden med færre barn og lærere. Poenget er at valgene tas der kunnskapen finnes – i kommunestyresalen, ikke i stortingssalen. Tillit til kommunene må bety noe i praksis. Med friere inntekter gir vi lokalpolitikere mulighet til å ta ansvar og sikre gode tjenester der folk bor. Dette er mitt anker: at politikken vi vedtar her inne, skal fungere der ute, for barna, for lokalsamfunnene, og for kommuner som hver dag gjør sitt aller beste for å få endene til å møtes.

Norge står ikke sterkere enn menneskene som skaper landet vårt. I en tid med uro, mangel på arbeidskraft og press på samfunnets kritiske funksjoner er dette ikke bare en utfordring for næringslivet. Det er også et beredskapsproblem, for beredskap handler ikke bare om forsvarsevne. Det handler om fagfolkene som holder Norge i gang: i helse, skole, industri, beredskap, på verftene og langs kysten. Når vi mangler dem, svekkes Norges evne til å stå gjennom kriser, og da svekkes også framtiden til barna våre. Alt de skal bygge videre på, starter i skolen. Derfor er dette budsjettet så alvorlig. Regjeringen snakker om kompetanseløft, men leverer et budsjett som går i motsatt retning. De kutter i etter- og videreutdanning for lærere og svekker faglig påfyll, samtidig som resultatene i skolen går ned. De mangler en plan for å møte den kompetansekrisen Norge står i. Utdanning må være en livslang mulighet, ikke et engangstilbud. Det må være som et klippekort som aldri går tomt. I Høyre vil vi i en annen retning. Vi vil styrke forskningen, særlig den som kobler akademia og næringsliv tettere sammen, for det er i dette møtet, mellom ideer og behov, at den virkelige magien og innovasjonen skjer. Det er slik vi skaper smartere løsninger, bedre beredskap og et samfunn som tåler mer. Derfor løfter vi muligheten for kompetanse gjennom hele livet, for Norge trenger flere i jobb og en sterkere omstillingsevne. Det er et kjent ordtak som sier: Den største faren i urolige tider er ikke selve uroen, men at vi svarer på framtidens utfordringer med gårsdagens logikk. Det er akkurat det Norge står i nå. Alarmklokken bør overdøve skoleklokken som ringer. Resultatene går feil vei, og det handler ikke bare om statistikk. Det handler om elevenes framtid, om hvilke muligheter de får, og om hvilket Norge vi skal skape sammen. Når vi mangler arbeidskraft, trenger vi forskning og innovasjon som gjør at vi løser oppgavene smartere, og at de menneskelige ressursene vi har, faktisk strekker til. Forskning, innovasjon, teknologi og kunnskap skal styrke oss og gi Norge den kraften som trengs i en tid som stiller høyere krav. Dette er kunnskapsberedskap. Det er slik Norge skal møte framtiden, for dette handler om barna og ungdommene som vokser opp nå, og det samfunnet de skal arve. Vi kan bedre, og Norge fortjener bedre.

Kvaliteten i skolen står og faller på den kompetansen lærerne faktisk har. Da er det alvorlig at regjeringen sammen med flertallet kutter kraftig i etter- og videreutdanning. Det er selve verktøyet lærerne har for å holde seg faglig sterke og møte en stadig mer krevende skolehverdag. Vi ser en alvorlig utvikling. Resultatene i skolen faller, og utfordringene blir stadig større. Når resultatene går ned, må ikke ambisjonene våre falle tilsvarende. Hvordan forklarer statsråden at lavere krav og mindre videreutdanning skal gi en skole som leverer bedre resultater?

Jeg takker for svaret. Statsråden har helt rett i at vi ser en økning, men vi ser også en utvikling som bør bekymre oss alle: Resultatene går ned, og søkertallene til barnehagelærerutdanningen har også falt kraftig over flere år. Samtidig øker søkningen til lærerutdanningen. Det tyder ikke på at vi får flere studenter totalt sett, men at vi flytter dem mellom to ulike utdanninger som begge er kritiske for barn og unge. Dette minner mer om en kannibalisering enn en rekruttering. Når begge yrkene allerede står i en krise, er det ikke bærekraftig at den ene styrkes på bekostning av den andre. Erkjenner statsråden at når vi senker inntakskravene til lærerutdanningen, kan vi flytte studenter mellom to utdanninger? Hva skal statsråden gjøre for å rekruttere flere lærere?

«Skolen står i stadig større utfordringer, og vi trenger de beste lærerne i klasserommene for å sikre en god start på livet for alle elever. Når regjeringen fjerner opptakskrav til lærerutdanningen, hvordan vil statsråden sikre at kvaliteten styrkes, ikke svekkes?»

I ti år jobbet jeg som elev- og lærlingombud i Møre og Romsdal. Jeg møtte elever og lærlinger som hadde store utfordringer, men jeg møtte også dem som fikk en ny sjanse, som fant mestring, en lærlingplass, et fag og en framtid. Dette har gitt inntrykk for livet, som jeg er glad for å ha med meg inn i utdannings- og forskningskomiteen her på Stortinget. Forskjellen mellom å falle utenfor og å finne veien videre handler om mennesker, kunnskap og muligheter. Kunnskap er ikke bare et fag. Det er starten på livet, det er veien inn i arbeidslivet og grunnlaget for å skape det livet som man drømmer om. Nettopp der ligger paradokset. Vi har så mange unge mennesker som står utenfor, samtidig som næringslivet roper etter folk. Det mangler ikke på talent, men vi mangler et system som kobler mennesker med evner sammen med bedriftene som har behov. Langs kysten står bedriftene klare til å ansette. De har oppdrag og ordrer, men de får ikke tak i folk. Verftene mangler sveisere og mekanikere. Havbruksnæringen mangler prosessoperatører og teknikere, og reiselivet mangler kokker og fagarbeidere. Skal vi klare å møte framtiden, må vi koble menneskelige ressurser til et næringsliv med behov for kompetanse. Høyre har lyst til å bygge en sterkere bro mellom skoler, fagskoler, forskning og bedrifter. Vi vil ha flere lærlingplasser og gjøre det enklere å fylle på med kompetanse gjennom hele yrkeslivet. Utdanning skal ikke bare være et engangstilbud – det skal være en livslang mulighet. Samtidig må vi satse mer på forskning som faktisk gir resultat, og på samarbeid mellom universitet og næringsliv. De store løsningene både på havet, i energien og for industrien kommer ikke av seg selv. De skapes av mennesker som samarbeider, som tør å prøve, og som har kunnskapen til å lykkes. Når vi investerer i kunnskap og forskning, investerer vi også i framtiden. Og som et kjent ordtak sier: Vi arver ikke jorda fra våre foreldre – vi låner den av våre barn. Det forplikter. Derfor må vi heve kunnskapsnivået i hele landet, for det er kunnskapen som skal bære Norge videre. Høyre vil satse på læring, teknologi og forskning, slik at vi kan møte framtidens krav og bygge et næringsliv også i verdensklasse, et næringsliv som skaper jobber, løser problem og bringer Norge framover. Framtiden stiller høye krav til oss alle, og det er bare gjennom kunnskap vi kan svare. Dette handler om å ruste Norge for framtiden og skape det beste grunnlaget for hele samfunnsutviklingen og veien til drømmer om liv som skal gå i oppfyllelse.

Med ærefrykt og ydmykhet står jeg her for første gang. Det å gå inn døra til denne bygningen og få gå på jobb for demokratiet er stort. Dette er også et personlig stort øyeblikk for meg. Oldefaren min var en av dem som døde i kampen for et fritt Norge, og jeg tenker på ham hver gang jeg går inn døra til Stortinget. Han kjempet for demokratiet, friheten og for en framtid for landet vårt. Den friheten mange i dag tar for gitt, ble kjempet fram av mennesker som aldri fikk oppleve det landet de drømte om, og det de kjempet for. Det er vår viktigste arv å forvalte her fra denne salen. Hver eneste dag er det folk der ute som bygger landet vårt videre – med mot, kunnskap og hardt arbeid, bl.a. i fiskeflåten, på verftene og i industrien, i små familiebedrifter som holder hjulene i gang langs hele kysten. De kjemper for å skape verdier, arbeidsplasser og et fellesskap i sitt lokalsamfunn. Med dagens politikk ser vi mer byråkrati, næringsfiendtlige skatter og stadig nye reguleringer som kveler utviklingen av næringslivet. Vi ser det særlig langs kysten. Regjeringen påfører nye utgifter med å fjerne fritaket på CO2-avgift for den havgående fiskeflåten – en næring som ikke har alternativ teknologi for å kutte utslippene. Resultatet blir stikk i strid med det man ønsker. Det blir mer utslipp, lengre overfarter over havet og fare for bunkringsanleggene langs kysten. Dette rammer også beredskapen vår, for det er de samme anleggene som skal forsyne fartøyene til Forsvaret med drivstoff. Samtidig ser vi en industri som skriker etter arbeidskraft og forutsigbarhet, og familiebedrifter som holder pusten for å se om de overlever dagens regjering. Det er de som står i fjøset, på verftene, i sjarken og på merdkanten som skaper verdiene vi skal leve av, og det vi skal fordele. I den store debatten er det ofte et viktig poeng som ofte drukner: Det handler om hvor viktig norske bedrifter er for sine lokalsamfunn. De sponser idrettslag, korps, festivaler og frivilligheten, og de bygger levende lokalsamfunn i hele landet. De bygger ikke bare verdier, de bygger også fellesskap. Høyre heier på dem som bygger landet vårt. Vi skal kjempe for å bevare norsk eierskap, med forutsigbarhet og et skattesystem som ikke straffer dem som skaper de verdiene vi skal fordele. Trygge lokalsamfunn bygges av sterke bedrifter og mennesker som vet at innsatsen deres betyr noe. På vår vakt i denne salen skal vi forvalte friheten som ble kjempet fram, for dem som aldri fikk oppleve det landet de drømte om. Den drømmen skal vi ta vare på. Vi skal bygge den videre, og vi skal også gi den videre til neste generasjon.