OverStortinget

Pasientreiser betyr svært mye for veldig mange av oss. Det er en ordning mange har blitt kjent med, enten som pasient selv eller som pårørende. Når vi skal til behandling – uansett hvilken behandling det gjelder – befinner vi oss ofte i en sårbar situasjon. Da er det avgjørende at samfunnet stiller opp. I Norge har vi et sterkt og solidarisk helsevesen, bygd på velferdsstatens grunnleggende prinsipper: at alle skal få nødvendig behandling, og at man skal komme seg til behandling i tide. Nettopp derfor har Pasientreiser en så viktig oppgave. Mange mennesker legger bokstavelig talt livet sitt i hendene på denne tjenesten. Da må vi sørge for at tjenestene holder høy kvalitet. Pasienttransport handler ikke bare om logistikk; det handler om trygghet, verdighet og omsorg. Drosjenæringen er en helt sentral del av dette tilbudet. Samtidig vet vi at drosjenæringen har vært gjennom store omstillinger de siste årene. Konsekvensene av drosjereformen merkes fortsatt, både i byene og i distriktene. Mange steder sliter man med kapasitet, rekruttering og økonomi. Det får også betydning for pasienttransporten, spesielt merkes det i distriktene, der man har fått et veldig svekket tilbud. Vi må huske at drosjesjåfører ofte gjør langt mer enn å kjøre fra A til B. De møter mennesker i noen av livets mest krevende øyeblikk. De hjelper til med rullestoler og bæring. De bistår mennesker som trenger ekstra omsorg og trygghet. Jeg kan gi et eksempel: en sjåfør som tente opp i ovnen til en mann han kjørte hjem lille julaften. Da var det bare fire varmegrader i huset hans. Slik er virkeligheten for mange sjåfører rundt omkring i landet. Dette er yrkesutøvere som møter mennesker med respekt, varme og ansvarsfølelse. Mange er stolte av yrket sitt, og vi må sørge for at de har gode vilkår til å kunne fortsette i det. I Arbeiderpartiets forslag pekes det på at helseforetakene må balansere hensynet til anbud, pris og leverandørenes lønnsomhet innenfor anskaffelsesregelverket med hensynet til at pasienter og pårørende sikres tilgang til behandling. Dette har vært særlig krevende i Helse Nord, men er langt ifra ukjent i øvrige deler av Distrikts-Norge, bl.a. i Trøndelag, som jeg kjenner spesielt godt til. Derfor er det viktig med en grundig gjennomgang og evaluering av hele ordningen. Vi må sikre at alle ledd fungerer godt – fra pasientenes behov til transporttilbudet ute i hele landet. Ikke minst må vi sikre gode lønns- og arbeidsvilkår i drosjenæringen. Det er en forutsetning for å kunne tilby trygg, stabil og forutsigbar pasienttransport også i framtiden. Til syvende og sist handler dette om mennesker – om trygghet når man er syk, om tillit til fellesskapet vårt, og om at ingen skal trenge å stå alene når de trenger hjelp som mest. Dette er velferdsstaten vår.