OverStortinget

Representantforslaget vi diskuterer i dag, tilsvarer langt på vei representantforslaget som ble fremmet for om lag et år siden, og jeg holder i stor grad fast ved de vurderingene som ble gjort i den forbindelse. Det norske statsborgerskapet markerer både symbolsk og faktisk at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det norske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Statsborgerskapet gir rett til å delta i stortingsvalg, tilgang til norsk pass, konsulær bistand og trygghet mot utvisning. Det kan også gi adgang til stillinger i staten som krever norsk statsborgerskap. Derfor er det viktig at det er kontroll med hvem som får norsk statsborgerskap. Det er riktig å stille krav, men kravene må være rettferdige, gjennomførbare og bidra til integrering, ikke motvirke den. I Norge stiller vi tydelige, men balanserte krav for at personer skal få rett til norsk statsborgerskap. Vi krever som hovedregel åtte års botid, ferdigheter i norsk muntlig på B1-nivå og bestått statsborgerprøve, men vi anerkjenner også at statsborgerskap er et viktig verktøy for integrering. Med krav om ti års botid, et akademisk språknivå og en inntekt de siste fem årene på 3,2 G risikerer vi at mange mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet, forblir uten stemmerett, uten full deltakelse og uten den tryggheten statsborgerskap gir. Jeg er opptatt av at norsk statsborgerskap er og skal være et privilegium, og at regelverket samtidig skal bidra til god integrering. Samlet sett mener jeg at dagens krav til norsk statsborgerskap treffer godt. De ivaretar behovet for kontroll, og de gir også innvandrere som oppfyller vilkårene, en reell mulighet til å formalisere sin tilknytning Norge og å ta del i de demokratiske rettighetene som følger med statsborgerskapet.