OverStortinget

Jeg vil takke alle som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten. Det er utrolig mange personer vi må løfte stemmen for. Enten det er personer med en eller annen alvorlig diagnose eller funksjonsnedsettelse, er det ulike konsepter som teller. En var nettopp inne på dette med at enten det er Demenskoret eller Team Pølsa, så er det viktige problemstillinger som løftes, og veldig mange stemmer der ute som kjemper for å få bedre hjelp. Uavhengig av hvordan sykdommen arter seg, må målet være det samme: god livskvalitet, trygghet, god behandling, tilpassede boforhold og støtte til pårørende som bærer en stor omsorgsbyrde. En snakker ofte om den stille sorgen pårørende opplever – sorgen over gradvis å miste den en kjenner så godt, mens personen fortsatt er der. Noe av det viktigste helsepersonell gjør, er derfor ikke bare behandling og praktisk hjelp, men det er samtalene, å skape trygghet, avklaringer og forventninger og hjelpe familien gjennom en situasjon en aldri har vært forberedt på. Koordinatorrollen og hukommelsesteamene er mange steder utydelige, ulikt organisert eller helt fraværende. Da er det de pårørende som blir prosjektledere, informasjonsbærere og pådrivere i møte med tjenesten. Demens er en sykdom som krever planlegging på tvers av helse, omsorg, arbeidsliv og sosialpolitikk. Det forventer jeg at demensplanen tar innover seg. Det finnes fortsatt store forskjeller mellom kommunene, og det er store forskjeller mellom tilbud, kompetanse og oppfølgingen en får. Folk må få tidligere og bedre hjelp. Jeg registrerer at statsråden ikke vil forplikte seg til noe konkret på tidlig diagnostisering og behandling nå, men jeg merker meg samtidig at han framhever det norske forskningsmiljøet, og at det er grunn til optimisme med tanke på hvor fort dette kan skje, og hvilke resultater det kan gi. Jeg håper statsråden tar ansvar og sørger for at dette kommer på plass, og jeg håper at statsråden tar på alvor at vi må sørge for tidligere diagnostisering og bedre behandling hvis vi skal klare å gi dem som rammes av demens, bedre hjelp enn det vi gjør i dag. Hvis helsetjenesten vår skal bli god på å ivareta dem gjennom hele livet, er det også helt avgjørende. Demens handler i bunn og grunn om noe som er veldig menneskelig. Det handler om å bli sett, det handler om å bli møtt med verdighet, det handler om å få leve et trygt og meningsfylt liv, også når minnene begynner å svikte. Det ansvaret må vi som samfunn ta på alvor. Takk for en god debatt. Vi har store forventninger til det som kommer i demensplanen.