OverStortinget

Å leve av, med og i pakt med naturen blir stadig tøffere når klimaet forandrer seg og været blir våtere, villere og mindre forutsigbart. Naturskadeerstatning skal bøte på skader på veier, bruer, jordbruks- og skogbruksareal og byggverk som ikke dekkes av vanlig forsikring. Denne ordningen var banebrytende da den kom på plass i 1961. I 2020 kom en ny lovfortolkning som absolutt ikke er til det bedre, som bør revideres for bedre å ruste oss for framtidig ekstremvær. Det er et tiltak som vi må se på ganske raskt. Flere deler av landet har vært rammet hardt av mer ekstremvær de senere årene. Flere kommuner har vært utsatt for gjentatt flom, skred og naturskade. Enkeltpersoner og private virksomheter blir særlig hardt rammet, sammen med kommunene, som opplever ekstreme påkjenninger. Enkeltområder og enkelte gårdbrukere rammes særlig hardt med gjentatte hendelser. Enkelte har ikke fått erstatning for skader når skadene oppstår på nytt, og det er ganske tøft. Det medfører at erstatningsansvaret og byrden med naturskadeerstatning rammer enkelte særlig hardt. Regelverket må endres slik at skader på eksisterende sikringsanlegg som elveforebygging og plastring i vassdrag kan erstattes gjennom naturskadeordningen. Det skjer ikke i dag, og den samme skaden skjer på nytt i det samme området fordi man ikke har utvidet området for sikring, så man kunne unngått skade nummer to. Vi trenger ikke å gjenta den samme elendigheten. Eksempelvis kan takstfolk ha standarder for utarbeiding av takst som raskt blir godkjent, og kan gjelde for å avklare delvis eller helhetlig utbetaling raskt, på samme måte som ved produksjonssvikterstatningsordningen. Det kan ikke være noe problem. Naturskadeordningen må gjøres mindre byråkratisk og mer oversiktlig, og det skal ikke være nødvendig å hyre konsulenter eller advokater for å navigere i slike søknadsordninger. Prosedyrer og retningslinjer kan avklares nasjonalt og må håndheves lokalt. Kommune, fylkeskommune og statsforvalter bør ha et ansvar for erstatningsordninger og veiledning, og regjeringen må avklare ansvarsforhold og myndighet for å kunne delegere saksbehandling når det blir mye å gjøre for saksbehandlerne. Landbruksdirektoratet skal ved manglende kapasitet ha rutiner for å delegere kontrollvirksomhet og oppfølging av søknadene. Vi kan ikke ha en ordning der direktoratet går i kne dersom skadeomfanget blir for omfattende.