OverStortinget

Da jeg holdt min utenrikspolitiske redegjørelse i denne salen i mars, var mitt hovedbudskap at vi må ta inn over oss at vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Verden som vi kjenner den, er i endring. Demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter er under press. Dette er selve grunnlaget for at hver enkelt av oss skal kunne leve frie og gode liv. Demokratiet i Europa står i dag overfor et mer sammensatt og alvorlig press enn på noe tidspunkt siden den kalde krigen. Samtidig brukes handel, toll og energi som våpen, og dette kan ikke lenger ses separat fra sikkerhetspolitikken. I slike tider er det sårbart å stå alene. Vi får ikke mer kontroll ved å vende oss innover. Da gir vi i stedet kontrollen fra oss. Dette satte Storbritannias statsminister Keir Starmer ord på i sin tale på sikkerhetskonferansen i München i februar. Hans budskap var at brexit-kampanjens lovnad om at man skulle få mer makt ved å «take back control», ikke stemte. Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue. Makt bygges også gjennom samarbeid. Storbritannia søker nå tettere samarbeid med EU. Det gjør også Norge. I dag vil jeg snakke om hvorfor og hvordan vi gjør dette. Norge er et lite land, med en åpen økonomi. Når det stormer på verdenshavene, påvirker det oss direkte. Et eksempel på dette har vi sett utspille seg de siste ukene under blokaden av Hormuzstredet. En storpolitisk konflikt i en region langt borte har fått umiddelbare konsekvenser verden over. Norsk skipsfart er en av sektorene som har blitt rammet. I denne sal fulgte debatten om konsekvensene av økte priser på drivstoff, gjødsel og andre kritiske varer, for i Norge møter vi dette gjennom høyere priser. Andre land er langt hardere rammet, og har måttet innføre rasjonering og reduserte offentlige tjenester. Vi blir mer sårbare, både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Mer enn noen gang trenger vi allierte og partnere. Vi må søke nærmere samarbeid med dem vi deler felles verdier med, og som vi politisk og økonomisk er nærmest knyttet til. For oss handler det først og fremst om våre naboer i Europa, våre nære europeiske partnere og allierte. Vi deler geografi, verdier og interesser, og vi er både politisk og økonomisk nært knyttet til europeisk samarbeid. Dette er et samarbeid som gir nordmenn muligheten til å reise, studere og jobbe fritt i hele Europa, og som gir næringslivet forutsigbarhet og muligheten til å eksportere sine varer. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til EU- og EØS-området, og brorparten av vår import kommer også fra Europa. Over 400 000 norske arbeidsplasser avhenger av EØS-avtalen og tilgang til det indre markedet på like vilkår. Det er derfor avgjørende at vi i denne situasjonen klarer å opprettholde og videreutvikle vårt gode og langvarige forhold til EU. Samtidig får en mer urolig verden også konsekvenser for EU, som jo også, som oss, opplever krevende tider. Det får igjen konsekvenser for politikk- og regelverksutviklingen i EU, som igjen påvirker samarbeidet med Norge og de andre EØS-landene. Utviklingen i EU, i møte med en mer urolig verden, skjer nå i rekordfart. Den skjer på tvers av sektorer, både innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde. Og la meg understreke: Den skjer i stadig større grad utenfor EØS-avtalens virkeområde. På toll- og handelsområdet har vi selv aktivt valgt å stå helt utenfor. Men stadig oftere skjer utviklingen av ny politikk, regelverk og verktøy fra EUs side i en gråsone, der hele eller deler av et program eller regelverk faller utenfor det vi som EØS-medlem har rett til å være med på. I disse tilfellene er det ofte mulig å delta, dersom EU-siden sier seg enig i dette, men det krever altså at både vi og EU-siden er enige om vår deltakelse. Dette utfordrer oss på en helt annen måte enn før. Det krever mer av oss. Utviklingen i EU vil kunne påvirke norske arbeidsplasser, norsk næringsliv og lokalsamfunn over hele landet. De er helt avhengige av et velfungerende samarbeid med Europa, og av den markedsadgangen vi så langt nærmest har kunnet ta for gitt. EØS-avtalen har gitt oss økonomisk vekst og velferd i tre tiår, men konteksten for EØS-samarbeidet har endret seg drastisk de siste 30 årene. Da vi framforhandlet EØS-avtalen, besto partene av tolv EU-land og sju EØS/EFTA-land. Da Sveits trakk seg, var det seks land som inngikk avtalen på EØS/EFTA-siden. Dette styrkeforholdet resulterte i en balansert avtale, basert på en topilarstruktur. Det er viktig å huske på at EFTA-landene den gang var EUs største handelspartner, større enn f.eks. USA. Den ene pilaren representerer EU-siden og den andre EØS/EFTA-siden. Disse to samarbeider gjennom felles EØS-organer. Denne løsningen innebærer at begge parter må godkjenne at nytt regelverk skal inn i avtalen. Vi kjenner historien som fulgte etter at EØS-avtalen ble inngått. Østerrike, Finland og Sverige ble alle EU-medlemmer i 1995, ett år etter at EØS ble etablert. Kun tre land sto da igjen på EØS/EFTA-siden. Parallelt har EU blitt utvidet i flere omganger, og teller nå 27 medlemsland. Denne redegjørelsen om EU- og EØS-saker er den siste jeg holder før 29. august. Den dagen går det islandske folk til stemmeurnene for å avgjøre om Island skal gjenoppta forhandlingene med EU om medlemskap. Et eventuelt omforent forhandlingsresultat vil på islandsk side også måtte gjennom en ytterligere folkeavstemning før en eventuell avtale kan ratifiseres av partene. Tidshorisonten fram til en eventuell ratifikasjonsprosess og etterfølgende tiltredelse er det for tidlig å anslå med sikkerhet, men vi forbereder oss på muligheten for at Island vil kunne være EU-medlem allerede i 2030. Et islandsk ja til gjenopptakelse av medlemskapsforhandlingene vil ha noen helt umiddelbare konsekvenser for det løpende EØS-samarbeidet. Dette kan skje allerede før jeg holder min neste redegjørelse om EU- og EØS-saker til høsten. Det vil derfor være uansvarlig ikke å begynne en prosess allerede nå, for vurdering av konsekvenser for Norge av denne utviklingen. Om det skulle bli et ja, må vi anta at medlemskapsforhandlinger vil ta mye av oppmerksomheten på islandsk side. Tilsvarende må vi ta høyde for at også Kommisjonen i dette tilfellet vil gi gjenopptakelse av medlemskapsforhandlinger med Island større politisk oppmerksomhet. Det er ingenting som tilsier at verken Island eller Kommisjonen vil nedprioritere sine forpliktelser etter EØS-avtalen, men det er sannsynlig at rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS vil bli gradvis mindre. Samtidig øker det behovet for ekstra innsats, for å bli inkludert i ny politikkutforming. I en slik situasjon må vi være realistiske med tanke på hva vi kan forvente av løsninger som ikke er direkte tilknyttet EØS. Vi ser allerede i dag at rommet for nye tilleggsavtaler avhenger mer av EUs egne behov enn av våre interesser. EU ser dette i større grad i sammenheng med blant annet vår etterlevelse av EØS-avtalen. Dette er en trend vi må forvente at vil forsterkes. Jeg sier dette så tydelig fordi jeg mener at det er svært viktig at Stortinget har dette bakteppet med seg i sitt arbeid. La det være helt klart: EU står overfor større og mer krevende utvidelsesforhandlinger enn med Island. Vi følger også disse nøye. Men når jeg her løfter fram Island, er det utfra erkjennelsen at en islandsk medlemskapsprosess vil reise særlige utfordringer for EØS-landet Norge. Utenriks- og europapolitikkens kjerne er å forstå hva geopolitiske endringer betyr for oss nasjonalt, og å utvikle politikk for best mulig å sikre og ivareta våre interesser. Endringene vi nå står ovenfor internasjonalt, betyr mer usikkerhet, flere sårbarheter og større behov for samarbeid enn noen gang før. For å ivareta våre egne nasjonale interesser trenger vi derfor en mer aktiv europapolitikk. Hovedtyngden av europeiske land – inkludert våre nordiske naboer – utvikler ny politikk for å møte dagens utfordringer, gjennom sitt samarbeid i EU, et EU som endres som en respons på at verden endrer seg. Som en konsekvens av dette ser vi at gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning blir tydeligere, og vi ser at politikkområder EØS-avtalen ikke dekker, blir stadig viktigere for oss. En del av utviklingen skjer på det handelspolitiske området, som vi altså har valgt å stå utenfor. Mye er likevel initiativer som verken entydig faller innenfor eller utenfor EØS-avtalens virkeområde, eller som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde, men hvor det er mulig å bli med om EU-siden åpner for dette. De ligger som nevnt innledningsvis i en slags gråsone, hvor det i stor grad er opp til EU i hvilken grad man vil inkludere EØS/EFTA-partnere og andre tredjeland i de nye initiativene som utvikles. Dette gjør oss sårbare. Norge deltar i andre viktige diskusjoner i EU. Spesielt gir vår tilknytning til Schengen-samarbeidet oss en viktig stemme inn i politikkutviklingen som gjelder vårt felles område, uten indre grensekontroll. Men vi ser samtidig at viktige spørsmål i større grad går på tvers av politikkområder, og det gjør at vi ofte blir invitert til å delta i bare deler av en langt større diskusjon. EUs politikkutvikling endrer seg med andre ord i karakter, noe som gir oss i EØS nye utfordringer. Ofte vil det være i EUs interesse å inkludere oss, men disse vurderingene kan vi i kun begrenset grad selv påvirke. Hensynet til Europas strategiske autonomi – å kunne klare seg selv i en uforutsigbar verden – kan gi flere og sterkere begrensninger på eksterne partneres deltakelse i europeisk samarbeid. Vi må erkjenne at når disse vurderingene gjøres i EU-kommisjonen og i medlemslandene, er det ikke forholdet til Norge som tillegges størst vekt. Som oftest vil det være et bredere spørsmål om hva EU trenger å kunne gjøre på egen hånd, og i hvilken grad man kan gjøre seg avhengig av partnere. Derfor ønsker jeg å være så ærlig på at dette utfordrer oss. Det europapolitiske landskapet vi har vært vant til å agere i, endrer seg raskt. I de urolige tidene vi