OverStortinget

Hanne Beate Stenvaag (R) [19:20:57] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke for samarbeidet i komiteen i denne saken om finansiering av krisesenterbygg, og ellers bruke tiden på å argumentere for vårt syn. Av alle de sakene vi hittil har hatt til behandling, er vel dette den saken hvor jeg føler meg aller mest på trygg grunn når jeg uttaler meg. Da jeg startet å jobbe på krisesenter i Tromsø, holdt vi til i et gammelt kommunalt bygg som hadde vært en tomannsbolig, som ble litt pusset opp og tilrettelagt for så å bli en «mangekvinnsbolig». Der var det masse hjerterom, som det stort sett er på krisesentre. Husrom gjorde vi det beste ut av, men jeg vil si det var en slags dårlig leirsted-standard: ett bad på deling, og hvis noen snorket eller et barn gråt om natten, ble alle vekket. Det viktigste sikkerhetstiltaket var at vi prøvde å holde beliggenheten skjult. Vi hadde ikke botilbud til menn, for det var ikke mulig ut fra bygget. Det var ikke mulig å bo på krisesenteret hvis man ikke kunne gå i trapper, det var begrenset plass, og det var ganske ofte vi måtte sende folk til andre krisesentre fordi det var fullt. Jeg har vært med på å planlegge et nytt krisesenter, og der kan jeg love at nøkternhet og sparekniv hang over oss hele tiden. Jeg har også jobbet i et nytt krisesenterbygg og vet hvor viktig det kan være. Vi pleide å si at vi flyttet fra rønne til palass, men det var en lang og seig vei for å komme fram til å få på plass et nytt bygg. Krisesentrene har en spesiell historie. De er bygd opp som en grasrotbevegelse med stor andel av frivillig innsats som en del av den moderne kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og det er helt utrolig hva de fikk til. På få år ble det startet krisesentre over hele landet. Likevel: Hvert skritt, hver forbedring, hver krone har vært kjempet fram. Alle mener krisesentertilbudet er viktig, men finansieringen har vært, og er, for dårlig. Jeg tror dessverre ikke det er tilfeldig at et tilbud hvor majoriteten av brukerne er kvinner, og også majoriteten av de ansatte er kvinner, ofte blir forventet at skal drives på dugnad og for knapper og glansbilder. Nettopp på grunn av denne historien er det fortsatt mange krisesentre som trenger nye bygg, tilpasset driften som krisesentre og tilpasset den profesjonaliseringen som har skjedd bl.a. gjennom at det ble lovpålagt med krisesentertilbud. Da holder det ikke bare å si at det er kommunenes ansvar. Med dagens kommuneøkonomi trengs det gode ordninger for å få hjelp til å få på plass nye og gode krisesenterbygg. Akkurat hvordan dette skal organiseres, kan regjeringen få komme tilbake med en vurdering av, men jeg mener at det er for enkelt bare å si at fordi krisesentrene gir et midlertidig tilbud, faller det utenfor Husbankens samfunnsoppdrag. Jeg mener man godt kan se krisesentre som en del av det boligpolitiske arbeidet til kommunene og kommunenes arbeid mot bostedsløshet, akkurat som kommunene er avhengige av å ha tilbud om midlertidige boliger også for folk som ikke har et sted å bo. Krisesentrene er åpenbart ikke bare et botilbud, men de er også et botilbud, og mange bor på krisesentre i flere måneder. Akkurat hvordan det løses, er underordnet, men med dette vedtaket uttrykker Stortinget en klar forventning om at det skal tas tak i.