OverStortinget

På lørdag var jeg på kuslipp på Jevnaker. Over 1 000 mennesker var samlet for å se på kyrne ute på beite. Det var glede, det var latter og liv, både for store og for små. Og der ble jeg møtt av bonden selv. Han fortalte meg en historie jeg ikke har klart å slippe. Han sa at livet hans egentlig kunne ha blitt helt annerledes. Han fortalte at han droppet ut av skolen i 7. klasse, han beskrev seg selv som et problembarn, en gutt som ikke fant plassen sin i skolen, en gutt som falt utenfor. Men så skjedde det noe. Noen fanget ham opp. Han fikk holde på med praktiske oppgaver, noe som ga mening for ham, noe han mestret, og han fikk ansvar og tro på seg selv. I dag driver han en stor gård. Han er arbeidsgiver, han er skattebetaler, han produserer mat vi setter på bordet hver dag: melk, kjøtt og brød. Hvor mange slike historier går vi glipp av i dag? Hvor mange barn på barnevernsinstitusjon sitter akkurat nå med følelsen av at de ikke duger i skolen, når det egentlig er skolen som ikke klarer å møte dem der de er? Vi kan ikke bare måle disse ungdommene på hvor flinke de er til å sitte stille i klasserommet. Noen lærer bedre med hendene, noen trenger dyr, natur, aktivitet eller praktisk arbeid for å finne motivasjon og retning. Det betyr ikke at kravene skal være lavere, det betyr at vi må finne flere veier til mestring. Hvis vi ønsker flere slike suksesshistorier om 10–15 år, må vi begynne nå. Og hvorfor skal vi ikke begynne her, med de mest sårbare barna vi har? For alle barn fortjener å bli sett og hørt, og ikke bare for de problemene de har hatt. Kanskje sitter det akkurat nå en framtidig bonde, en håndverker, lærer eller sykepleier på en barnevernsinstitusjon et sted i Norge som bare trenger at noen tror på dem lenge nok til at de begynner å tro på seg selv. Til slutt vil jeg kommentere det SV, og flere med dem, tok opp. SV var så opptatt av hvem som gir tilbudet. Da er jeg veldig glad for at jeg tilhører et parti som setter barna først.