OverStortinget

Noen barn vokser opp med trygghet, med faste rutiner og med noen som ser dem hver eneste dag. Noen barn har ikke denne tryggheten. Noen går på skolen og vet at noen venter på dem hjemme. Andre vet ikke engang hvor de skal bo om noen uker. Det er disse barna vi snakker om i dag: barn og unge i barnevernsinstitusjon, kanskje noen av de mest sårbare barna vi har ansvar for som samfunn. For mange er skolen langt mer enn bare matte og norsk. Skolen kan for noen være det eneste normale i en urolig hverdag, det eneste stedet med forutsigbarhet og den eneste plassen hvor noen ser dem. Likevel vet vi at altfor mange av disse barna faller ut av skolen. De har høyere fravær, svakere resultater og langt lavere fullføring av videregående opplæring enn andre ungdommer. Veien er kort til utenforskap, og de har ikke den samme inngangsbilletten til resten av livet som andre. Det gjør noe med et menneske gang på gang å oppleve å falle bakpå, å kjenne på at de andre løper videre mens man selv prøver å holde hodet over vannet. Disse ungdommene har de samme drømmene som alle andre. De ønsker utdanning, jobb, et normalt liv og noen som tror på dem, men altfor ofte møter de et system som ikke klarer å henge godt nok sammen rundt dem. Derfor mener Høyre at vi må tørre å tenke litt bredere om opplæringstilbudet – ikke fordi vi skal senke ambisjonene for disse barna, men tvert imot fordi vi må klare å møte dem der de er. For noen fungerer ikke et tradisjonelt klasserom alene. Praktiske og alternative læringsarenaer kan gi motivasjon, mestring og en opplevelse av å lykkes. Noen ungdommer trenger først og fremst å kjenne på mestring før de kan finne motivasjon. Det er uforståelig at regjeringen sier nei til å ta i bruk alle gode krefter rundt disse ungdommene, og Høyre vil slippe til alle gode krefter som kan bidra, men dette er ikke nok alene. Vi må være ærlige på at utfordringen ofte ikke handler om mangelen på gode intensjoner. Problemet er at ansvaret blir delt opp mellom forskjellige systemer, tjenester og nivåer, og når voksne ikke samarbeider godt nok, er det barna som betaler prisen. Derfor er Høyre tydelige på at opplæring må være en reell og forpliktende del av institusjonsoppholdet, ikke bare noe som kommer hvis systemet har tid. For disse barna haster det. Barndom settes ikke på pause mens systemene bruker tid på å koordinere seg. Hver måned uten stabile voksne, mestring og tilhørighet er en måned som disse barna aldri får tilbake.