OverStortinget

Vold i nære relasjoner er et av våre mest alvorlige samfunnsproblemer. Det er en grov krenkelse av enkeltmenneskets frihet og trygghet, og det rammer de mest sårbare blant oss – kvinner og barn som må flykte fra eget hjem. Når hjemmet ikke lenger er trygt, er krisesentre vårt aller viktigste sikkerhetsnett. Men et sikkerhetsnett er ikke sterkere enn de rammene vi gir det. Vi vet at mange av landets krisesentre i dag holder til i lokaler som ikke er godt nok egnet. Vi snakker om bygg som mangler universell utforming, bygg der sikkerheten ikke er god nok, og kanskje viktigst: bygg som ikke er tilrettelagt for at barn skal kunne ha en mest mulig normal hverdag i en ekstremt vanskelig situasjon. I tillegg vet vi det er utfordringer knyttet til krisesentertilbud for kvinner i aktiv rus og for menn. Saken vi behandler i dag handler om selve fundamentet for dette tilbudet: finansiering av byggene. Kommunene har, som vi alle vet, ansvaret for krisesentertilbudet, men vi ser at de store investeringskostnadene ved å bygge nytt eller rehabilitere eksisterende bygg ofte blir en barriere for kommunene. Uten forutsigbare statlige ordninger risikerer vi at tilbudet til voldsofre avhenger av hvilken kommune eller region de bor i. Det kan vi ikke akseptere. Høyre mener at staten må spille på lag med kommunene, og vi har i vårt program vært tydelige på at vi vil sikre gode krisesentertilbud i hele landet. Da må vi også se på de økonomiske virkemidlene. Jeg ser at kommunalministeren betegner den økonomiske situasjonen i kommunene som relativt stram. Det er i hvert fall ikke å ta for hardt i. Takk til regjeringens støttepartier som i denne saken har fått med seg Arbeiderpartiet på egentlig å overse svaret fra egen statsråd og sammen fremme et forslag – komiteens innstilling – om å vurdere finansieringsordninger for investeringer i bygg. Høyre vil subsidiert støtte dette forslaget. Men vi mener Husbanken må få en sentral rolle, og vi må sikre at investeringstilskuddene er treffsikre og forutsigbare over tid. Høyre vil bidra til at kommunene tør å satse på moderne, trygge og barnevennlige krisesenterbygg. Vi kan ikke gjemme oss bak en ordning som knapt nok i dag rommer midler til små oppgraderinger for noen svært få krisesentre i året. Vi må over til en modell som gir langsiktig trygghet for både kommunene, de ansatte og ikke minst brukerne av krisesentrene. Siden komitélederen fra Rødt her sa at hun er på trygg grunn, synes jeg det er synd at hun og partiet faktisk ikke støtter det som er mindretallets forslag, som er langt mer forpliktende og tydelig enn det som er komiteens innstilling i saken, og som per nå har flertall.