OverStortinget

Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for en ærlig redegjørelse. Den som har fulgt utenriksministerens tre siste redegjørelser om EU og EØS – i mai og november i fjor og i forrige uke – kan ikke unngå å se utviklingen. I mai 2025 var EØS en trygg havn. I november ble det innrømmet at «avstanden mellom det som gjelder EU-landene og det som dekkes av EØS-avtalen – vokser». Nå sier utenriksministeren rett ut at vi opererer i en «gråsone», at det kreves mer av oss, og at «rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS, vil bli gradvis mindre.» Det er en bemerkelsesverdig reise på 12 måneder: fra trygg havn til at avstanden vokser, til at vi nå er i en gråsone med få særtilpasningsmuligheter. Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen til utenriksministeren. Vi deler bekymringen, men det vi ikke deler, og som jeg savner fra statsråden, er motet til å trekke konklusjonen. For hva er det egentlig utenriksministeren beskriver? Han beskriver nå et Europa i den dypeste sikkerhetspolitiske krisen siden den kalde krigen. Han beskriver et EU som tar avgjørelser om militær mobilitet, om forsvarsindustri, om økonomisk sikkerhet og om demokratiskjold – avgjørelser som rammer oss direkte. Han beskriver et Norge som står på utsiden og banker på døren, håpefulle om at EU skal være snille nok til å la oss bli invitert med inn i deler av diskusjonen. Ferrosaken i fjor høst var ikke et uhell, men et varsel. EU traff en beslutning som rammet norsk industri, og som regjeringen mente var i strid med EØS-avtalen. Vi protesterte, vi fikk ikke gehør, og vi måtte leve med det. Det er prisen for utenforskapet. Utenriksministeren bekrefter i sin redegjørelse at dette kommer til å bli vanlig. Han sier – og dette må Stortinget merke seg – at EU i økende grad ser norsk deltakelse i nye initiativer i sammenheng med vår etterlevelse av EØS-avtalen. Med andre ord: Vi får ikke lenger noe gratis. Vi må bevise oss verdig gang på gang for å få lov til å være med på det landene rundt oss bestemmer. Så kommer Island. Utenriksministeren bruker en betydelig del av redegjørelsen på det islandske valget 29. august, og det med god grunn. Hvis Island stemmer ja til å gjenoppta medlemskapsforhandlingene, og så blir EU-medlem, er ikke EØS-avtalen lenger en avtale mellom 27 og 3. Da er det en avtale mellom 28 og 2 – Norge og Liechtenstein. Der f.eks. Sveriges lag er hele Europa, har Norge bare 40 000 innbyggere i Liechtenstein på laget. Er det den balansen vi har tenkt å forsvare norske arbeidsplasser, norsk sikkerhet og norsk demokrati med? Personlig vokste jeg opp som sønn av innvandrere fra Pakistan. Jeg har fra tidlige ungdomsår vært opptatt av at man ikke skal stå utenfor det fellesskapet man hører hjemme i, at man ikke skal sitte ved sidebordet når avgjørelsene skal tas, og at man skal forsøke å være med og integrere seg inn i fellesskapet for å få sin rettmessige plass. Det må jo også Norge gjøre når det gjelder EU. Utenriksministeren siterer Keir Starmer fra München, og la meg gjerne gjenta sitatet, for det er presist: Du får ikke mer kontroll ved å vende deg innover. Da gir du i stedet kontrollen fra deg. Det er nøyaktig dette Norge har holdt på med i 30 år. Vi har gitt fra oss kontrollen. Vi tar inn EU-regelverk vi ikke har vært med på å utforme. Vi finansierer EØS-midlene uten stemmerett. Vi sender norske soldater inn i europeiske operasjoner, uten plass ved bordet der mandatene utformes. Arbeiderparti-regjeringen sier at de ikke vil ta initiativ til medlemskapsdebatt. Det må vi jo respektere, men da må noen andre gjøre det. Venstre vil gjerne være med og ta det ansvaret. Sannheten er at hver eneste begrunnelse utenriksministeren ga for hvorfor vi trenger tettere samarbeid med EU – fysisk trygghet, økonomisk trygghet, demokratisk trygghet – er en begrunnelse nettopp for et medlemskap, ikke for en evig serie tilleggsavtaler og gråsoneløsninger. Vi skylder velgerne en ærlig debatt, ikke en illusjon om at EØS kan reformeres til noe det aldri har vært, og ikke en illusjon om at vi kan stå utenfor uten kostnader. Tiden er moden for at Norge søker medlemskap i den europeiske union.