OverStortinget

Denne saken og debatten viser tydelige skiller i norsk samferdselspolitikk. Noen partier ser ut til å mene at løsningen på dårlige veier er å be folk kjøre saktere, tåle mer kø og akseptere dårligere framkommelighet. FrP mener løsningen på dårlige veier er å fikse veiene – så enkelt og så vanskelig er det. For hva møter folk ute på veiene? De møter smale veier, dårlig asfalt, manglende midtoppmerking, utydelige kantlinjer, fylkesveier som forfaller, riksveier med stort vedlikeholdsetterslep, veier som er viktige for næringslivet, men som likevel ikke blir prioritert som de nasjonale transportårene de i praksis faktisk er. Da er det ikke rart folk reagerer når svaret fra systemet og politikerne altfor ofte blir lavere fart, flere skilt, mer regulering, mer kontroll og høyere bøter. FrP er ikke imot kontroll der det trengs, men vi er imot at kontroll skal bli en sovepute for dårlig veistandard. Når veiene er dårlige, må veiene utbedres, når trafikken øker, må kapasiteten bygges ut, når det er fare for møteulykker, må vi bygge møtefrie veier, når merkingen er dårlig, må den forsterkes, og når skoleveier er farlige, må vi få bygd mer gang- og sykkelvei for pengene. Det er dette som er praktisk trafikksikkerhet. Samferdselsministeren har selv pekt på at møtefrie veier med midtrekkverk er et svært viktig virkemiddel for et trafikksikkert hovedveinett med god framkommelighet. Det er jeg helt enig i, men da blir spørsmålet: Hvorfor ikke være mer offensiv? Hvorfor skal vi være fornøyde med å bygge for lite, for sent og for smalt? FrP mener hovedveinettet må utvikles for framtiden. Når trafikkgrunnlaget tilsier det, må møtefri firefeltsvei være hovedregelen. Det handler ikke bare om fart – det handler om sikkerhet, kapasitet, beredskap, næringsliv og helt vanlig hverdagslogistikk. Jeg merker meg at enkelte parti mener firefeltsvei er for dyrt og tar matjord og natur, og at vi heller må redusere biltrafikken. Det er jo et ærlig standpunkt, men da må man også være ærlig med folk. Det betyr at man ikke prioriterer bilen, veien og hverdagen til alle dem som faktisk er helt avhengige av veien. FrP står for noe annet. Vi står for valgfrihet: Folk skal kunne bo, jobbe og drive næring i hele landet. Vi står for trygghet: Folk skal kunne komme trygt fram. Vi står for omsorg: Det er omsorg å sørge for at familier, pendlere og yrkessjåfører ikke tvinges ut på veiene som ikke holder mål. Og vi står for økonomisk handlefrihet: For både folk og næringsliv koster dårlige veier utrolig dyrt. Nå veier og veimiljø er medvirkende til en betydelig andel av dødsulykkene, holder det ikke å legge nesten hele tyngden på trafikanten. Ja, folk gjør feil, men et trygt veisystem må bygges for at menneskers feil ikke skal bli til dødsulykker. Det er derfor vi trenger midtrekkverk. Det er derfor vi trenger bedre oppmerking, midtoppmerking. Det er derfor vi trenger tryggere sideterreng. Det er derfor vi trenger utbedring av ulykkespunkter. Det er derfor vi trenger en mer forpliktende plan for vedlikehold. Folk kjører ikke på indikatorer. De kjører på asfalt. De merker hullene. De merker sporene. De merker dårlig merking. De merker strekninger som burde vært utbedret for lenge siden. Derfor trenger vi ikke bare flere planer, vi trenger en forpliktende tidsplan og tydelige prioriteringer. FrP vil bruke pengene på det som virker: bedre veier, tryggere veier, mer vedlikehold, mer oppmerking, mer sanntidsinformasjon og mer vei for pengene. Det er sunn fornuft, det er praktisk samferdselspolitikk, og det er god FrP-politikk.