OverStortinget

EØS-avtalen er en underlig konstruksjon. Den er ikke først og fremst en avtale som sikrer gode handelsvilkår – vi hadde som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS – men en ordning der den ene parten får retten til å omforme politiske og sosiale forhold hos den andre parten. Over 150 land selger varer til EU. Ingen av dem utenom EØS-landene må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene til EU. Og som regjeringen selv har innrømmet: EØS-avtalen sikrer ikke at Norge havner innenfor en eventuell tollmur fra EU. EØS er en husmannsavtale som underlegger Norge et markedsliberalt EU-prosjekt, som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den nordiske modellen. Derfor er avtalen også en demokratisk fiasko. Norges avtaler med EU innebærer en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Det er en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og tilsvarende delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Derfor er ikke EØS en vanlig, folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre politiske og sosiale forhold i Norge, uten at Norges innbyggere har noen innflytelse over beslutningene. Det er nok bakgrunnen for at over 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte. For et par år siden kom rapporten fra EØS-utvalget, hvor utvalgets anbefaling var at Norge må bli enda raskere til å implementere EØS-direktivene. Sagt med andre ord: Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydeligere i en klasse vi ikke engang er med i, og som befolkningen har stemt nei til i to folkeavstemninger. Rødts syn er at vi må undersøke hvordan vi kan få nasjonal kontroll over viktige samfunnsområder, heller enn å gjenta EUs krav om rask implementering av EØS-regler. Som vi vet, har Norges viktigste konkurransefortrinn i over 100 år vært tilgangen på ren og rimelig strøm fra vannkraften. Men det mister vi når strømmen vår kobles på den europeiske strømbørsen og de europeiske strømprisene, som dagens Klassekampen slår opp: «Norsk industri kan bli knekt. Norge bruker stadig mer strøm på datasentre og mindre på kraftkrevende industri. De neste årene kan industridøden ramme Norge for fullt.» Årsaken til det er ikke først og fremst strømmangel. Vi hadde kraftoverskudd da strømpriskrisen traff Norge, og har hatt kraftoverskudd i årene etter. Hovedgrunnen til problemene for industrien er jo at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i sin uutgrunnelige visdom har integrert den norske prisen på norsk vannkraft til norske stikkontakter med den europeiske strømbørsen – den dyreste prisen på gass den aktuelle timen drar altså opp prisen på ren fornybar vannkraft i Norge. Dette strukturelle grepet er det som kan undergrave framtiden for norsk kraftforedlende industri, som lager metaller og mineraler som Europa trenger, kritiske innsatsfaktorer der man ellers er fullstendig avhengig av Kina eller andre autoritære stormakter for å importere disse til Europa. Det lages i Norge på norsk strøm fra norsk vannkraft, men det undergraves på grunn av EØS-partienes integrasjon av vår vannkraft i EUs mislykkede markedsliberale prosjekt for energi. Derfor mener vi at Stortinget, og ikke minst Arbeiderpartiet, burde lytte mer til fagbevegelsen og også til Fellesforbundet, legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke og gjøre alvor av festtalene. Arbeiderpartiet snakker jo alltid om nasjonal kontroll over kraften, men hvor mye kontroll har man over kraften når man har null kontroll over prisene og null kontroll over eksporten av den samme kraften? Det blir noe syttendemaitaleaktig over Arbeiderpartiets formaninger når de ikke lar handling følge ord. Vi trenger å sikre nasjonal kontroll over kraften. Det betyr nei til EUs energimarkedspakke og ja til kontroll over både eksport og prisfastsettelsen.