OverStortinget

Dette har vært en interessant debatt å følge. Trygve Slagsvold Vedum sa innledningsvis at han er interessert i å høre om både fordeler og ulemper med EU, men som så ofte skjer i denne sal: Når fordelene diskuteres, altså når de partiene som er for et norsk EU-medlemskap, som Høyre, tar ordet, har de ivrigste motstanderne av EU for lenge siden forlatt salen, f.eks. Rødt og Senterpartiet. Utenriksministeren holdt en god redegjørelse, som jeg mener på mange måter oppsummerer situasjonen veldig godt, men også denne gangen er konklusjonen svært langt unna analysen. Den eneste mulige konklusjonen på det utenriksministeren sier, er at vi bør sette i gang en norsk debatt om EU-medlemskap. Dypest sett handler dette om én ting, og det er å kunne ivareta norske interesser. Det blir, som utenriksministeren også helt riktig påpekte i sin redegjørelse, stadig vanskeligere. Det har å gjøre med utviklingen på EUs side, hvor samarbeidet blir tettere og dypere – det går også raskere – og ikke minst er også omverdenens påvirkning på EU nå av en sånn karakter at EU utvikler EU for dem som har bestemt seg for å være med i EU, og ikke for de landene som har sagt nei både én og to ganger. Jeg har i mange sammenhenger sagt at EØS-avtalen for Norge nå er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noen gang. Den er viktigere fordi det er der vi har vår forankring til det indre markedet. Den er mer utilstrekkelig fordi EØS-avtalen dekker stadig færre av de områdene Norge ønsker et tett samarbeid med EU på. Ikke minst er det også en betydelig utfordring at saker og områder står mellom EØS-avtalen og utenfor EØS-avtalen. Det er altså en fundamental endring av EU som kan komme til å gi en fundamental endring av EØS-avtalen, hvis Island skulle gå videre og gjenoppta medlemskapsdiskusjonene. Jeg mener det er helt riktig av regjeringen å begynne forberedelsene til at vi kan komme i en situasjon hvor vi som er igjen på EØS/EFTA-siden, blir færre og har mindre kraft rett og slett fordi Island eventuelt skulle velge å gå inn i EU. Det at regjeringen ønsker debatt om EU, finner jeg oppløftende, men jeg finner ikke så veldig mange bevis på det i den politiske debatten. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, ønsker Arbeiderpartiet debatt, men de ønsker ikke å ta initiativ til en medlemskapsprosess. Jeg har gått tilbake til de siste par årenes diskusjoner om dette. Den 3. september 2024, i forbindelse med et stort engasjement på Folkets Hus, i kjølvannet av Letta-rapporten, avviste statsminister Støre blankt å diskutere EU nå. Han sa at dette trenger vi ikke, og at dette ikke var et tema nå. Den 3. april 2025 hadde Arbeiderpartiet landsmøte. Statsministeren brukte ikke ubetydelig politisk kapital på å nedkjempe et forslag fra Europabevegelsens leder, Trine Lise Sundnes, og andre fylkeslag. Han sa at selv om varsellampene blinker, avviser han en EU-debatt. For ikke lenge siden stemte også Arbeiderpartiet ned et forslag fra Høyre, Miljøpartiet De Grønne og Venstre i Stortinget som ikke ba om annet enn et nytt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan ha en felles plattform å diskutere ut fra. Det ble stemt ned med begrunnelse om at vi ikke trengte det. Gjennom hele 2024 og 2025 har statsministeren ved flere anledninger sagt, i forbindelse med at han har avlyst en diskusjon om EU i denne stortingsperioden, at vi ikke kan gjøre det fordi den vil være for polariserende. Jeg tror utenriksministeren og jeg er helt enige om at vi trenger en opplyst, redelig og skikkelig debatt om hvordan vi best kan ivareta norske interesser når verden rundt oss endrer seg så kraftfullt som den gjør. I forbindelse med den utenrikspolitiske redegjørelsen utenriksministeren holdt i mars, var også dette tema, nemlig at verden går så fort at det hjelper ikke om vi stopper opp, for endringene skjer rundt oss likevel.