OverStortinget

Hovedproblemet i norsk jernbane i dag er ikke organiseringen av sektoren. Problemet er at utslitte tog trafikkerer utslitt infrastruktur med rekordhøy frekvens. Over lang tid har bevilgningene vært for lave til å sikre tilstrekkelig vedlikehold av infrastrukturen og anskaffelse av nok, og godt nok, togmateriell. Signalanlegget på Oslo S baserer seg på teknologi fra midten av 1900-tallet. Bergensbanen, Hovedbanen, Dovrebanen og Østfoldbanen har kontaktledningsanlegg som har passert 70 år. 69-settene som fremdeles frakter tusenvis av pendlere hver dag flere steder i landet vårt, ble satt i trafikk så tidlig som på 1970-tallet. Det er over 50 år siden. Jernbanesektoren har egentlig vært god til å presse det ytterste ut av det systemet vi har. Nå frakter jernbanen flere passasjerer og trafikkerer med flere tog enn noensinne, og det er tydelig at vedlikeholdet av infrastrukturen altfor lenge har vært underfinansiert. Vi har ikke passet godt nok på det vi har, og nå straffes vi med flere feil og forsinkelser i togtilbudet enn det vi kan være bekjent av. Vi vet hva som er problemet, og vi vet hva som virker. Vi ser allerede at effektiv og målrettet ressursbruk gir resultater. Det kan være mindre tiltak som planlegges i «hvite tider» på sporet om natten, som er godt nok til at flere oppgaver kan gjennomføres på den knappe tiden Bane NOR har til rådighet. Det kan også være etablering av toppledermøter som jernbanedirektøren inviterer til, som har blitt en viktig arena for å skape felles forståelse av sektorens felles utfordringer og tiltak for å nå felles mål. Regjeringen har også tatt større grep. Vi har f.eks. etablert et nytt styringssystem med tydelige avklaringer av roller og ansvar og innført oppdragsbrev til Bane NOR, som knytter tydelige vilkår til den statlige finansieringen. I tillegg har vi en bedre risikostyring på tvers i sektoren. Det er viktig at vi retter all oppmerksomhet mot å gjennomføre de styringsgrepene vi har innført, slik at alle har fokus på det som er hovedoppdraget, nemlig å jobbe for en bedre jernbane for kundene. Å introdusere enda en utbyggingsaktør, vil bidra til at vi får enda flere grenseflater og et enda større koordineringsbehov. I verste fall vil vi ende opp med å ha to konkurrerende utbyggingsselskaper som konkurrerer om de samme kritiske ressursene og den samme kompetansen, og det kan føre til økte kostnader og ustabile arbeidsforhold. Jeg er ganske trygg på at det jernbanen ikke trenger nå, er en ny omorganisering. Nå trenger man ro til å ha fokus på å levere et pålitelig togtilbud og løse det som er det grunnleggende samfunnsoppdraget.