OverStortinget

Tillitsvalgte advarer nå om at normalarbeidsdagen sakte, men sikkert blir utfaset i hele bygg- og anleggsbransjen. Det er veldig alvorlig, og det er derfor Rødt har fremmet dette forslaget. Forslaget handler om noe helt konkret: hvem som bærer risikoen i arbeidslivet, og hvem som har den reelle kontrollen over arbeidstiden. Det forslaget som får flertall her i dag, vil ikke endre loven direkte, men det ber om en grundig kartlegging av hvordan gjennomsnittsberegning brukes i praksis, og om eventuelt å komme tilbake til Stortinget med nødvendige innstramminger. Dessverre føler vi i Rødt oss ganske sikre på at en sånn kartlegging vil avdekke misbruk og en skjev praksis til fordel for arbeidsgiver, og dermed gi et tydelig grunnlag for at vi her i Stortinget kan gjøre nødvendige innstramminger og lovendringer. Vi vet allerede en del om hvordan systemet med gjennomsnittsberegning slår ut. Dagens regler, som ble kraftig utvidet under Solberg-regjeringen, har åpnet for lengre beregningsperioder og mer bruk av individuelle avtaler. Jeg besøkte byggeplassen til nye Aker sykehus for ikke så lenge siden, og da møtte jeg tillitsvalgte i HENT, Nora Høyning, og hun forklarte tydelig hvordan folk der i tunge fysiske jobber jobbet ni, ti, elleve og tolv timer om dagen, nesten i et helt år. På slutten av året fant man ut at de hadde jobbet litt mer enn hva de hadde lov til, og hadde ikke tatt nok fri, og da fikk de beskjed om at de ikke fikk lov til å jobbe mer, og måtte stå uten inntekt i kanskje tre måneder for å få dette til å gå opp – i etterkant. Den kostnaden var det de som tok selv. Dette er ikke noe teoretisk problem. Det er en praksis som rammer folk direkte, og det ligner egentlig mistenkelig på noe vi kjenner godt. Det ligner på det løsarbeidsystemet som vi nettopp har ryddet opp i, da vi gjorde det forbudt med såkalte kontrakter uten lønn mellom oppdrag. I den nye varianten er presset nå flyttet fra arbeidsavtalen til arbeidstiden, men det har akkurat samme konsekvens for arbeidsfolk. Høyresiden kaller dette for fleksibilitet, men fleksibilitet for hvem? For arbeidsgiver kan det bety fleksibilitet til maksimal utnyttelse av arbeidsfolk i perioder, mens for arbeidstaker betyr det ofte uforutsigbarhet, press og tap av inntekt. Regelverket man har i dag, gir rom for altfor lange beregningsperioder og altfor mange individuelle avtaler. Det gjør det veldig vanskelig for tillitsvalgte å ha reell kontroll, og det er også mye enklere å skyve ansvaret og risikoen over på den enkelte arbeidstakeren i sektorer der arbeidstakere ofte har lite makt. Derfor er det veldig viktig at vi får det flertallet vi får nå. Jeg er veldig glad for samarbeidet med Arbeiderpartiet og SV i denne saken, og at vi nå får fakta på bordet. Det er ikke hele løsningen, men det er iallfall med på å flytte makt og kontroll over arbeidstiden tilbake til både arbeidsfolk og de tillitsvalgte.