OverStortinget

Peter Frølich (H) [10:04:12] (komiteens leder): Som Høyres representant har gjort ved flere anledninger tidligere i disse debattene, vil jeg starte med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse, med en god analyse av de utfordringene som vi står overfor i samarbeidet vårt med EU. Så er det fascinerende å se hvordan alt ved denne redegjørelsen egentlig indikerer hva veien framover for Norge burde være, nemlig fullt EU-medlemskap. De ellers veldig gode analysene blir altså hengende i luften uten den åpenbare konklusjonen. Vi hører ofte representanter fra regjeringen si at de er på jobb for Norge hver dag. Da tenker jeg at det er litt trist at mye av den tiden brukes på å forvalte dette utenforskapet, istedenfor å gjøre det som virkelig ville vært visjonært for Norge: å bringe oss inn i det europeiske fellesskapet. Alenegang og utenforskap gjør oss svakere enn vi ellers kunne vært. Utenriksministeren startet sin redegjørelse med å referere til statsminister Keir Starmers tale på sikkerhetskonferansen i München. Starmer har, som millioner av andre briter, innsett at brexit-kampanjens løfter om mer kontroll og mer penger var rene løgner. Rundt 60 pst. av britene mener nå at det var en feil å forlate EU, og andelen angrende velgere bare vokser og vokser og vokser. Dette burde være et veldig kraftig signal til alle her i Norge som også drømmer om alenegang. Som utenriksministeren selv sa det ganske godt i redegjørelsen: «Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue.» Arbeiderpartiet har siden januar i fjor hatt full selvråderett i en regjering som hviler på en bærebjelke på rundt 50 stortingsrepresentanter. Om de ville, kunne de stått for det de innerst inne vet er riktig. I stedet har de brukt selvråderetten til bl.a. å love å ikke ta inn fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken i EØS-avtalen. Det er dette som ofte omtales om vetoretten eller reservasjonsretten, eller handlingsrommet som vi har etter EØS-avtalen. Men som utenriksministeren vet, er det i beste fall tvilsomt å hevde at EØS-avtalen inneholder noen reell reservasjonsrett. Artikkel 102 i avtalen inneholder riktignok en beskrivelse av hva som skjer dersom man ikke etterlever avtalen, nemlig at den relevante delen av avtalen da anses som tilsidesatt eller satt ut av kraft, men å kalle det en rett til å ikke overholde avtalen er omtrent like presist som å si at man har lov å kjøre bil over fartsgrensen så lenge man bare betaler boten. EØS-avtalen er helt grunnleggende for to tredjedeler av norsk eksport og for over 400 000 norske arbeidsplasser. Den er, vil jeg hevde – sammen med Atlanterhavspakten, selvfølgelig – Norges viktigste folkerettslige avtale. Det er altså denne avtalen regjeringen egentlig velger å ta litt sjanser med når de i strid med avtalen lover å ikke innføre en lang rekke rettsakter i inneværende stortingsperiode. Det gir mye styr, men trygg styring er det absolutt ikke. Vi vet at dette setter Norge i et dårlig lys i Europa – når det vi trenger, er det absolutt motsatte. EØS-avtalen har utvilsomt tjent oss godt. Den har faktisk tjent oss så godt at man kan begynne å lure på om den har greid å kamuflere litt av sine egne begrensninger. Nå er imidlertid dette kamuflasjenettet i ferd med å sprekke litt opp. EU utvikler nå i et veldig høyt tempo en lovgiving på tvers av politikkområder, hvor EØS-avtalen noen ganger bare er delvis relevant og andre ganger helt irrelevant. Et veldig godt eksempel er EUs beskyttelsestiltak mot ferrolegeringer. Den saken viste jo med absolutt all tydelighet at det indre markedet er mer internt for noen enn for andre. Tiltakene var ikke rettet mot oss, men selv i et ellers godt og nært forhold, som vi jo har med EU, er det altså en forskjell på å være med og å ikke være med. Utenriksministeren etterlyser et åpent og faktabasert offentlig ordskifte om hvordan vi ivaretar og styrker forholdet til EU best mulig, men han er altså medlem av en regjering som aktivt har sagt nei til å utrede hva et medlemskap i EU ville betydd for Norge. Det er etter min mening ikke å bidra til et faktabasert offentlig ordskifte. Det er faktisk å aktivt takke nei til det som kunne vært ekstremt viktig og relevant informasjon på et tidspunkt hvor det virkelig hadde vært nødvendig. Statsminister Støre har også flere ganger sagt at han ikke ønsker en ny debatt om medlemskapsspørsmålet fordi det kan virke polariserende, men nå kan altså Island være EU-medlem i 2030, og Norge kan stå igjen med Liechtenstein som eneste EFTA-partner. Da synes jeg det er litt spesielt om ikke EU-spørsmålet blir et tema i 2029-valget. Liechtenstein har vel omtrent like mange innbyggere som Øygarden kommune. Øygarden er, som vi alle vet, en fantastisk kommune, en vakker kommune, men jeg har ikke veldig lyst til å gå i forhandlinger med Island og hele EU i Islands rygg sammen med en stat på størrelse med Øygarden som eneste «wingman». Utenriksministeren sa at det ville være uansvarlig å ikke allerede nå begynne en vurdering av konsekvensene som et islandsk ja kan ha for Norge. Det er jeg helt enig i. Jeg kan jo tenke meg at en konsekvens av et islandsk ja nettopp vil være at et fullt medlemskap vil være veldig attraktivt for Norge, men det alternativet skal altså ikke utredes. Det synes jeg er uheldig. Det vi ser nå, er at det blir mer usikkerhet i veldig mye av forholdet vårt til EU. De endrer seg raskt, og det er ikke sikkert at vi klarer å henge med på de endringene som skjer. Det er bred enighet i denne salen om at Norge bør være tettest mulig knyttet til EU, spesielt i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den tråden som binder oss formelt, er en partnerskapsavtale. Det er veldig fint at vi har en partnerskapsavtale med EU, men den er altså ikke juridisk bindende, og det tror jeg det er viktig å huske på. Det er kun fullt medlemskap som gir oss full sikkerhet. Dette er én sårbarhet for oss. Jeg kan nevne en annen: EUs nye beredskapsunionsstrategi. Utenriksministeren ga en forsikring om at regjeringen «arbeider for at vi knytter oss tett til de initiativene som følger av denne strategien.» Men han beskriver også noe som er ganske urovekkende, og det er at det er uklart om den nye sivile beredskapsmekanismen f.eks. vil være åpen for samarbeid for tredjeland. Det er nok en usikkerhet for Norge på et veldig viktig felt. Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men jeg håper poenget står: at vi innser hvor ineffektivt det egentlig er at vi ikke har mulighet til å påvirke disse mekanismene i forkant, og i etterkant skal gå rundt med mye usikkerhet med tanke på om vi i det hele tatt er omfattet av de mekanismene. Jeg har fra sikre kilder at helseminister Vestre slo fast under den offisielle feiringen av Europadagen i Oslo i forrige uke at Norge ikke er medlem av EU helt ennå. Det synes jeg var en fin presisering. Jeg vil ønske næringsministeren, utenriksministeren og alle andre EU-tilhengere i Arbeiderpartiet lykke til med å forsøke å overbevise sine meningsmotstandere internt i partiet. I mellomtiden vil Høyre – om enn alene – fortsette å jobbe aktivt for norsk EU-medlemskap, for det er i fellesskap vi kan oppnå mest av det som er bra for Norge.