OverStortinget

Siden EØS-avtalen ble inngått, har EU gjennomgått grunnleggende endringer, både i omfang og ikke minst i innhold. EU har utviklet seg til å bli en langt mer integrert politisk aktør, der sikkerhet, økonomi, industri, teknologi og demokrati i økende grad henger sammen. EØS-avtalen, derimot, den er i hovedsak den samme som den var da den ble framforhandlet, og selv om omfanget har vokst betydelig, ser vi stadig tydeligere at avtalen ikke alltid strekker til. Vi ser f.eks. hvordan sikkerhet og økonomi smelter sammen. Handel, teknologi og energiforsyning brukes som maktmidler, og EUs svar er å sikre kritiske verdikjeder og redusere sårbarheter. Dette er beslutninger som påvirker norske arbeidsplasser og norsk industri direkte, uten at vi har noen som helst påvirkning – vi sitter altså ikke ved bordet. Tvert imot er vi i økende grad avhengig av tilleggsavtaler, avtaler på EUs premisser. Dette gjelder særlig innen sikkerhet, forsvar og beredskap, og det er nettopp på disse områdene at utviklingen nå går som raskest. Alle våre nordiske naboer er EU-medlemmer. De landene som vi er tettest knyttet til, både geografisk, kulturelt og sikkerhetspolitisk, tar del i EUs beslutningsprosesser. Island står nå foran et veivalg. Dette er noe som gjør at vi bør gjøre oss noen nye refleksjoner. I en tid med et sammensatt, uforutsigbart og grenseoverskridende trusselbilde settes både Norges og Europas sikkerhet, demokrati og handlekraft på prøve. Derfor er det ett budskap som peker seg tydelig ut: Norge blir ikke tryggere alene. Norge blir tryggere gjennom et tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa og med EU. NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er en realitet at det i økende grad er EU som utvikler de verktøyene som gjør NATO operativ i praksis. Ta f.eks. militær mobilitet, forsvarsindustrielt samarbeid og investeringer i kapasiteter. Alt dette er områder der EU nå setter opp tempoet. Arbeidet med militær mobilitet, evnen til raskt å kunne flytte styrker over landegrenser, kan i en krisesituasjon i Norden være avgjørende. Å stå utenfor slike ordninger er ikke et nøytralt valg – tvert imot: Det er et valg som svekker vår egen sikkerhet. Det samme gjelder deltakelsen i EUs forsvarsindustriprogram, EDIP. Gjennom EDIP styrkes europeisk produksjonskapasitet, forsyningssikkerhet og felles anskaffelser. Dette er viktig for norsk forsvarsevne og for norske arbeidsplasser i forsvarsindustrien. Derfor har også regjeringen lagt opp til å følge dette i revidert budsjett. Det handler også om vår demokratiske sikkerhet. Demokratier utfordres av desinformasjon, cyberangrep og skjult påvirkning direkte rettet mot valg, mot medier og ikke minst mot tillit til institusjoner. Dette er trusler som ingen stat kan håndtere alene. Derfor er EUs arbeid med et europeisk demokratisk skjold så viktig, for når påvirkningen rammer ett land, rammer det hele fellesskapet. Dette er ingen fjern problemstilling – tvert imot: Dette er vår virkelighet i dag. Samarbeidet med EU er derfor ikke lenger bare et spørsmål om markedstilgang. Det er også et spørsmål om sikkerhet, demokrati og nasjonal kontroll i en urolig verden. Da kan ikke løsningen være å sette vårt forhold til Europa på spill ved å ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, slik noen, med Fremskrittspartiet i spissen, til stadighet tar opp. Erfaringene fra Storbritannia viser med all tydelighet at alenegang ikke gir mer kontroll, men mindre innflytelse. Vårt forhold til EU blir enda viktigere i tiden som kommer, og vi er helt avhengig av en regjering som er tett på, sørger for å oppfylle EØS-avtalen og bruker de muligheter vi har for å få innpass, sånn at vi kan gjøre det vi kan for å trygge landet i en utrygg tid.