OverStortinget

I forrige uke, da jeg satt på plassen min, så jeg opp på talerstolen. Der sto det en 62 år gammel mann og så nesten nyforelsket ut i øynene sine – han utstrålte en hyllest av EU. Det er et gammelt ordtak som sier at «kjærlighet gjør blind» eller «forelskelse gjør blind», for da får man masse dopamin og kjenner på lykke, og den kritiske sansen dempes. Det var litt sånn da jeg hørte på Espen Barth Eide i forrige uke: Han virket helt begeistret. Han så bare det fantastiske, men kommer det en kritisk merknad til denne fantastiske nyforelskelsen – eller gamle kjærligheten, som Espen Barth Eide har, hvis man skal være ærlig? Det tok litt over 40 minutter, men da det var halvannen side igjen av manuset, sto det: «I dette bildet må vi samtidig legge til at det selvsagt ikke er slik at alt i EU er perfekt.» EU har visst også noen interne problemer. Etter 40 minutter kom han liksom ut av forelskelsesrusen og så at det ikke var alt som var helt perfekt. Det snakkes hele tiden om en faktabasert debatt om EU, og at de som er på ja-siden, ser fakta, mens vi som er på nei-siden, bare ser nostalgi, nasjonalkjærlighet – man bruker den typen ord. Så la oss gå litt inn på fakta når det gjelder økonomiske, harde realiteter. Det er et problem for norsk EU-debatt at det virker som at Utenriksdepartementet skammer seg litt over at det norske folk sa nei i 1972 og 1994, og at det i hver redegjørelse – denne var kanskje den ivrigste av alle – er om å gjøre å hylle EU på alle måter og ikke få en debatt om hva som er utfordringene i EU og Europa. En stor utfordring i EU og Europa er at vi har mye svakere økonomisk vekst enn veldig mange andre deler av verden. Hvis vi går tilbake til 2008, var EUs økonomi på nivå med USAs økonomi. I dag er den to tredjedeler av USAs økonomi. USAs økonomi har altså vokst mye mer enn EUs økonomi hvis vi ser på den økonomiske utviklingen det siste tiåret. La oss se på Kina: EUs økonomi var tre ganger så stor som Kinas økonomi i 2008. I dag er de omtrent på samme størrelse. Så EU har sakket akterut, ikke gått framover. Utenriksministeren brukte også mye tid på å snakke om Storbritannia. Det ingen tvil om at Storbritannia har store økonomiske utfordringer. De to største økonomiene i Europa er Tyskland og Storbritannia, og da er det interessant å se på Tyskland fra 2016, som var brexit-året, og Storbritannia fra 2016. Da ser man at den økonomiske veksten i Tyskland har vært svakere enn i Storbritannia. Det er så forunderlig at man i en norsk EU-debatt ikke tør å løfte fram det som er de reelle fakta: at tysk økonomi har slitt mye mer enn britisk økonomi de siste årene, men at begge har hatt det tøft. Det er sannheten. Begge har hatt det tøft, men hvis man ser på de harde tallene, og hvis man går til IMF, Verdensbanken og statistikkbyråene i Tyskland og Storbritannia, vil man se at den britiske økonomien har gått bedre. Den har ikke vært bra, men den har gått bedre enn i Tyskland. I EU-redegjørelsen fra Barth Eide var det heller ingen diskusjon om den debatten vi hadde før påske om drivstoffavgiftene, som var veldig problematisk. Regjeringen begynte å si at på avgiftsnivå kan ikke Stortinget ha det endelige ordet. Heldigvis ble prinsippet om at det er Stortinget som bestemmer det, slått fast. Det er et grunnprinsipp som har vært egentlig fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til grunnloven fra 1814 – det skal ikke være noen skattlegging uten representasjon. Det har vært et grunnprinsipp i Norge og i alle de vestlige demokratiene når det gjelder skattlegging og avgifter – «no taxation without representantion». Det var et av hovedmottoene da USA ble et selvstendig land. Det var heller ingen problematisering av EUs energipolitikk, som har kjempeutfordringer som slår kraftfullt inn i vår energipolitikk. Den svenske regjeringen derimot, med energi- og næringsminister Ebba Busch, tør å problematisere at det energiprosjektet som EU har ført, har vært mislykket. Enten man er på norsk ja-side eller norsk nei-side er det selvfølgelig fordeler og ulemper, men vi må diskutere hva som er fakta, og fakta er at EU har blitt for byråkratisk, for toppstyrt, og at de har hatt en energipolitikk som ikke har skapt stabilitet verken i EU eller i Norge. Det er veldig viktig at vi, i en tid med polarisering, står opp for folkestyret, står opp for de grunnleggende verdiene og står opp for at det norske folk sa nei til EU i 1994 og kommer til å si nei igjen. Drømmen som Høyre og Arbeiderpartiet har om at man én gang skal få norsk EU-medlemskap, har lagt et slags forelskelsens slør over norsk EU-debatt og gjort at man ikke diskuterer de reelle utfordringene. Vi må begynne å diskutere realitetene, og realitetene er at det er en stor styrke for Norge at vi ikke er EU-medlem.