OverStortinget

La meg først få takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om EØS-avtalen og utviklingen i Europa. Den redegjørelsen var ikke bare en oversikt over gevinster, men også et tydelig varsel om at vi er inne i en mer krevende fase for EØS-samarbeidet. For det er her vi må begynne. EØS-avtalen er under press, og tempoet og kompleksiteten i regelverksutviklingen i EU øker. Nye politikkområder kommer til, og det stilles større krav til nasjonal oppfølging. Det forsterker noen av de spenningene utenriksministeren peker på om handlingsrom, kapasitet og evnen til å være tidlig nok inne i prosessene. For Arbeiderpartiet handler ikke EØS-politikken om å tegne et glansbilde. Den handler om å forvalte en avtale som er helt sentral for norske interesser, men som også stiller oss overfor reelle dilemmaer. Vi skal være ærlig når det gjelder begge deler. Vi vet at EØS griper inn i nasjonalt handlingsrom på flere områder. Vi vet at avtalen krever mye av norsk forvaltning, av partene i arbeidslivet, og av oss som politikere. Vi vet at det oppstår konflikter, både om enkeltregler og om helheten. Det skal ikke underslås. Likevel er det en realitet at norsk økonomi, norsk industri og norske arbeidsplasser er dypt integrert i det europeiske markedet. Over tid har vi bygd verdikjeder, eksportnæringer og arbeidsplasser som forutsetter forutsigbar tilgang til EU. Det endrer seg ikke fordi vil blir mer kritiske til EØS. Det blir ikke enklere hvis vi stiller oss utenfor. Derfor må vi klare to ting samtidig. Vi må ta på alvor de bekymringene utenriksministeren løfter om presset mot avtalen og om politisk og administrativ kapasitet. Samtidig må vi være konkrete på hva EØS faktisk gir oss av muligheter. Altfor ofte stopper debatten ved markedsadgang, men EØS handler også om verktøyene vi får tilgang til, ikke bare regelverket vi tar inn. La meg derfor løfte fram en dimensjon som jeg mener får for liten plass i den norske EØS-debatten: tilgangen til europeiske programmer. Gjennom EØS deltar Norge i en rekke programmer for forskning, innovasjon, utdanning, regional utvikling, kultur, helse og beredskap. Dette er ikke abstrakte ordninger i Brussel. Det handler om konkrete prosjekter og konkrete forbedringer i kommuner og regioner i hele landet. Innlandet fylke er et godt eksempel. Fylket har de siste årene jobbet målrettet for å koble egen nærings- og samfunnsutvikling til europeiske programmer og prosjekter. De deltar i Interreg og andre EU-programmer for å styrke regional utvikling, grønn omstilling og innovasjon. GD har skrevet godt om dette. Det betyr at bedrifter, forskningsmiljøer, kommuner og utdanningsinstitusjoner i Innlandet samarbeider med partnere i andre europeiske regioner om f.eks. energieffektivisering, bioøkonomi, digitalisering og kompetansebygging. Prosjektet gir ikke bare finansiering, men tilgang til kunnskap, teknologi og nettverk det vil være vanskelig å bygge alene. Vi kan ikke alltid isolere et eksakt tall på hvor mange arbeidsplasser dette gir, men poenget er at Innlandet styrker grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping og utviklingskraft ved å bevisst bruke EU-programmer som verktøy. Den samme logikken gjelder for andre regioner som kobler seg på Horisont Europa, Erasmus+, Interreg og andre ordninger. Dette er EØS i praksis, ikke bare juss og paragrafer, men et politisk og økonomisk verktøy for å bygge lokalsamfunn og regioner sterkere. I denne debatten vet vi at det kommer til å bli hevdet at EU er udemokratisk, og at systemet i Brussel er et stort og tregt byråkrati langt unna folk. Ja, EU er et komplekst system. Det må det nesten være når 27 land med ulike interesser skal bli enig, men kompleksitet er ikke det samme som mangel på demokrati. Lovgivningen vedtas av folkevalgte regjeringer i Rådet og av direktevalgte representanter i Europaparlamentet. Det er politiske prosesser med interessekamp og kompromisser, ikke et selvstyrt byråkrati løsrevet fra velgerne. Når vi vet at folk på Tøyen opplever at det er langt hit til Stortinget, må vi imidlertid erkjenne at avstanden til Brussel kan oppleves som stor. Det er krevende å følge prosesser som pågår over flere år, og på flere nivåer, med aktører vi ikke møter til daglig. Det er jo nettopp derfor utenriksministeren har rett i at vi må styrke vår egen kapasitet og kompetanse i europapolitikken. Hvis vi ikke er til stede når prosessene starter, hvis vi ikke bygger allianser tidlig, og hvis vi ikke har et godt samspill mellom stat, regioner og kommuner, arbeidsliv og kunnskapsmiljøer, reduserer vi vår mulighet til påvirkning. Innflytelse – det har representanten Frølich redegjort for. Det er det bare et fullt medlemskap som gir. EØS-avtalen belønner ikke passivitet. Den forutsetter at vi opptrer som en aktiv, krevende og konstruktiv partner. Derfor er det positivt at flere fylker, som Innlandet, nå jobber mer strategisk med internasjonalt arbeid og europeisk samarbeid, og jeg ser det som en integrert del av regional utvikling og næringspolitikk. På den måten gir vi også innhold til den demokratiske dimensjonen i EØS, ved at flere nivåer ved det norske demokratiet faktisk deltar i utformingen og bruken av europeisk politikk. Når vi diskuterer EØS i dag, gjør vi det i en tid med krig i Europa, med økende geopolitisk uro, med tøffere konkurranse om arbeidsplasser og investeringer, og med en grønn og digital omstilling som vil endre arbeidslivet vårt grunnleggende. I en sånn situasjon trenger Norge både nasjonal styring og internasjonalt samarbeid. EØS-avtalen gir oss rammeverk for det europeiske samarbeidet vi er avhengige av, men det løser ikke oppgavene for oss. Det er det vi som må gjøre, gjennom nasjonal politikk og en mer aktiv europapolitikk. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: EØS-avtalen er ikke perfekt, men den tjener norske interesser. Vår oppgave er ikke å late som om problemene ikke finnes, men å håndtere dem, samtidig som vi utnytter de mulighetene avtalen gir – for arbeidsplasser, rettferdig omstilling og trygghet i hele landet. Til syvende og sist handler dette om hvor Norge skal stå: som et land som står på utsiden og kommenterer, eller som et land som deltar aktivt og bruker fellesskapet for å sikre arbeidsplasser og trygghet for folk i hele Norge. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være tett på Europa, ikke lenger unna.