OverStortinget

Det er oppsiktsvekkende og trist å følge Arbeiderpartiets klimapolitikk og deres relative forhold til norske klimamål. Ved framleggelsen av statsbudsjettet for 2023 varslet Arbeiderpartiet at Norge var i rute til å nå 2030-målene. I 2024 påsto statsministeren at regjeringen ville overoppfylle målet, for så i 2025 å varsle at det ble krevende, og at utslippsgapet mellom mål og tiltak nå var på 5,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det slutter heller ikke der, for ved framleggelsen av statsbudsjettet for 2026 hadde gapet økt til 13,3 millioner tonn, og nå, i RNB, har det økt med ytterligere 500 000 tonn, til 13,8 millioner tonn. På to år har vi gått fra påstander om overoppfylling til kollaps i klimapolitikken. Alt dette skjer samtidig med at Arbeiderpartiet i den samme perioden ikke har fremmet ett eneste nytt tiltak som ikke ble varslet i den klimaplanen Venstres klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn la fram i januar 2021, og som Stortinget sluttet seg til. Ikke bare har Arbeiderpartiet latt være å innføre nye tiltak, de har heller svekket de eksisterende. Den eneste reelle satsingen er kjøp av tvilsomme klimakvoter i Aserbajdsjan og andre tilsvarende land. Resultatet er mindre omstilling i Norge, men mer i utlandet, et mindre konkurransedyktig norsk næringsliv og mindre forutsigbarhet for norske bedrifter. Hva har skjedd med partiet som skulle la klimaet være rammene for all politikk, men som i stedet har latt all annen politikk ramme klimaet? Hvordan synes statsministeren det går med oppfyllelsen av klimamålene han selv har satt?