OverStortinget

Vi fører en politikk der klima og natur er rammen rundt politikken vi fører. Det betyr at det skal være kostnader ved å forurense. Vi har en CO2-avgift som vi har trukket i en rett linje fram mot 2030 og 2035, og det gir forutsigbarhet for bedrifter og næringsliv om hva det skal koste å slippe ut CO2. Vi skal nå våre klimamål, og vi skal bruke de virkemidlene vi kan ha for å nå dem, samtidig som vi balanserer det mot aktiviteten i norsk økonomi og den tilpasningen som skjer i næringslivet. Vi ser at vi er et samfunn som veldig hyppig må elektrifiseres. Det skjer på min vakt, og vi legger til rette for det. Utfordringen er at vi må bygge mer fornybar kraft for å møte det behovet. Vi ser også at vi kutter i utslipp. Tar vi deler av norsk industri, har vi f.eks. aluminiumsproduksjonen til Norsk Hydro, som altså har tredoblet produksjonen og halvert utslippene. Dette skjer fordi vi har rammebetingelser som legger til rette for dette. Vi har elektrifisering av bilparken som har fortsatt med uforminsket styrke, og vi skal nå over i tyngre transportformer når det gjelder både kjøretøy og fartøy. Vi skal også bruke de internasjonale mekanismene vi har. Det er en del av rammeverket når det gjelder både samarbeidet vårt med EU for å nå målene i 2030 og de målene vi skal nå innenfor det som er rammeverket til Parisavtalen. Det er en vei å gå med hensyn til å skape fornybar kraft og innføre regelverk som f.eks. det vi har en diskusjon om nå, utslippsfrie anleggsmaskiner – et tiltak som er en utfordring for næringslivet, og vi ser hvilken motstand det møter, men vi skal legge til rette for at det skal skje – men på område etter område legger vi til rette for det. Kanskje noe av det aller viktigste er at CO2-avgiften har en stødig vei. Den avgiften øker, og det vil få betydning for måten bedriftene og næringsvirksomheten tilpasser seg på.