OverStortinget

Vi kan nok diskutere dette med intervensjoner i en annen runde, tenker jeg. I går ga regjeringens statssekretær et intervju til Dagens Næringsliv. Statssekretæren hadde vært i Teheran, drukket god te og spist søte småkaker. I intervjuet framstår det nærmest som en slags nesegrus beundring for regimets evne til å tåle smerte. Jeg fikk et lite øyeblikk inntrykk av at vi skulle sende noen delegasjoner for å lære om beredskap, men heldigvis unngikk vi det, i dette intervjuet i alle fall. Den smerten som statssekretæren snakker om, absorberes ikke av regimet, ikke av revolusjonsgarden eller av de politikerne som statssekretæren møtte. Den absorberes av det iranske folk. Det som er viktig her, er at det etterlatte inntrykket på et vis er at regjeringen ber diasporaen senke stemmen sin, og at man sender statssekretæren til Teheran, som omtaler bødlenes utholdenhet med en slik respekt. Er dette det utenriksministeren mener er representativt for norsk menneskerettighetspolitikk?