OverStortinget

Hvis jeg har samme inntekt i kroner og øre, men alt jeg skal kjøpe, blir dyrere, har jeg i praksis blitt fattigere. Det er helt logisk, og det gjelder uansett om jeg er et menneske eller om jeg er et sykehus. Men når jeg ser på sykehusbudsjettet til regjeringen, blir jeg usikker på om regjeringen har forstått denne helt enkle logikken, for i årets reviderte nasjonalbudsjett oppjusterer regjeringen den forventede prisveksten fra 2,2 til 3,5 pst. Det er mye, det er 50 pst. høyere prisvekst, eller 1,3 prosentpoeng, om du vil, og når strikken allerede er strukket veldig langt, så merkes det. I Stavanger, på det nybygde sykehuset, har de ikke råd til skittentøykurver. I stedet ligger håndklær og brukt arbeidstøy og flyter på gulvet i det som egentlig skal være en steril sone. Og det er for få folk, ansatte må springe på jobb og gå med dårlig samvittighet for det de ikke rekker å gjøre. Når prisene stiger, vil denne skrustikken skrus enda hardere til. Alt blir dyrere, samtidig som pengebevilgningen forblir den samme. I praksis er dette et skjult budsjettkutt til sykehusene, det er et reelt kutt, selv om det nominelt er samme sum. Men det er jo ingen naturlov at sykehusbudsjettene må kuttes bare fordi prisene stiger mer enn det man har forventet. Faktisk finnes det en enkel løsning, noe statsministeren har gjort tidligere når det samme skjedde: I revidert budsjett i 2013 valgte man å kompensere sykehusene for den prisveksten. Er statsministeren enig i at dette i realiteten er et kutt til sykehusene, og er statsministeren villig til å kompensere det for å sikre sykehusene en god økonomi?