OverStortinget

Det har vært mye indignasjon og såre miner i dag, så kanskje er det lov med et litt smilende lag. For når politikken først lander på noe folk får nytte av, må vel kanskje selv Stortinget tåle litt latter i samme drag. Statsråden spør hva vi egentlig vil mene, men svaret, forslaget, står svart på hvitt, linje for linje, sene for sene. Kanskje han burde brukt litt mindre tid på å undre i sal, og litt mer tid på å lese forslag og høre på debattens signal. Innleggene her har vært tydelige nok, fra kyst, fra fjell, fra rullebanen og oss i flokk: Vi vil ha ruter som faktisk består, ikke dårligere anbud, slik statsråden foreslår. Vi vil at tilbudet fungerer i praksis, ikke bare se pent ut i statsrådens grafikk og matriks. Folk må kunne komme seg fram når dagen tar til, og hjem igjen etterpå, slik også vanlige liv vil på Røros, i Florø, i Sandane, der ute der flyet ikke er luksus, men selve livet i rute. På Røros ligger tåken tett når morgenen blir grå, og uten nattparkering er det nesten ingen fly som vil gå. Da hjelper det lite med løfter, prat og skinn, når dagens første avgang aldri kommer inn. Dette handler helt konkret om ting i livet folk lever, ikke luftige formuleringer som svever og svever. Det handler om å rekke et møte og komme hjem samme kveld, om tilgang til sykehus, jobb og et næringsliv som står støtt likevel. Vi vet jo dette fra før, for da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sto samlet, åpnet vi mang en dør. Vi bygde opp FOT-ruter og bandt landet i hop med en politikk som løftet distriktene opp. Vi skjønte sammen at Norge er mer enn de største byenes lys. Det er også folk mellom fjell og fjord som holder landet i driv. Så takk til dagens flertall, som denne gangen forsto at hele vårt land må ha gode flyforbindelser for å bo. Det er faktisk litt stas å se – når distriktene kaller, finner vi oss sammen i det.