OverStortinget

Historien har allerede blitt nevnt her, men jeg må fortsette på den, for den må visst ryddes litt opp i. Sist dette var tema i salen, ble jeg beskyldt for historieforfalskning. Det er en alvorlig påstand, særlig når det er feil. Representanten Krokeide hevdet at arbeidet med selvstendig inndragning startet under justisminister Kallmyr. Det gjorde det ikke. Det startet lenge før. Det har noe å si, for mellom justisminister Anundsen og justisminister Kallmyr ligger det både mange år og en god del justisministere. Det var ikke noe som plutselig dukket opp på slutten. Greit nok, det kan gå i surr, og feil kan skje, særlig når representantens eget parti rakk å ha et høyt tempo i utskiftningene i Justisdepartementet. Da kan det være krevende å holde oversikt. Men dette er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er dette: Arbeidet lå der år etter år. Det var utredet, det var vurdert, det var kjent, men det ble ikke prioritert. Om det lå i en skuff eller på et skrivebord, spiller egentlig ingen rolle. Resultatet er det samme: Det skjedde ikke noe. Da er det litt spesielt å stå her i dag og gi et inntrykk av at dette er noe man hele tiden har vært en pådriver for. Fakta er at da man faktisk hadde ansvaret, lot man det ligge. Denne saken fortjener seriøsitet, og den fortjener presisjon. Den fortjener ærlighet om hva som faktisk har skjedd. Historien er ikke til pynt; den er der for at vi skal lære av den. Hvis vi først skal bruke tid på å diskutere det i denne salen, bør vi i det minste gjøre det på riktig grunnlag, og ikke kaste ut påstander om historieforfalskning.