OverStortinget

Jeg vil starte med å takke gode kollegaer for at vi står her med den situasjonen vi har nå. Vi behandler i dag et forslag som egentlig ikke burde vært nødvendig å fremme fra Stortinget: å sikre et nasjonalt avhopperprogram. Sannheten er at dette er en oppgave regjeringen for lengst burde ha prioritert. For KrF er dette en grunnleggende sak. Vi må hjelpe mennesker som ønsker seg ut av kriminalitet – ikke bare fordi det er riktig for den enkelte, men fordi det er avgjørende for tryggheten i samfunnet vårt. Hva har skjedd? Altfor mange som ønsker å bryte ut av kriminelle miljøer, møter i dag et system som er fragmentert, uforutsigbart og i verste fall fraværende. Det holder ikke. Det blir ekstra krevende å forstå når vi ser at gode initiativer ikke følges opp. KFUKs avhopperprogram er et eksempel, et konkret tiltak med dokumenterte resultater, som likevel ikke nådde opp i konkurransen om søkbare midler. Det reiser et helt naturlig spørsmål: Hvor høyt er egentlig dette prioritert av regjeringen? Dette handler ikke om mangel på kunnskap. Vi vet hva som virker – tett oppfølging, trygghet, bolig, arbeid og reell beskyttelse – og vi vet hva som står på spill. Kriminalitet koster samfunnet vårt enorme summer, anslått til opp mot 144 mrd. kr årlig. En tungt kriminell gjenganger kan i praksis koste samfunnet flere millioner kroner hvert eneste år, gjennom politiressurser, rettsvesen, fengsel og ikke minst enorme belastninger for ofrene. Bare det å ha én person i fengsel koster rundt 1 mill. kr i året. Samtidig vet vi at et avhopperprogram, med tett oppfølging over tid, typisk koster i størrelsesorden omtrent 1,3 mill. kr kroner per deltaker, totalt. Med andre ord: Hvis vi lykkes med å hjelpe en person ut av kriminalitet, kan det i praksis betale seg selv, på kort tid. Likevel er det altså slike tiltak regjeringen ikke har prioritert. Vi bruker millioner år etter år på å håndtere konsekvensene av kriminalitet, men når noen faktisk ber om hjelp til å slutte, finner man ikke midler. Det er ikke god kriminalpolitikk, og det er definitivt ikke god økonomisk styring. Vi kan ikke ha det slik at muligheten til å komme seg ut av kriminalitet avhenger av postnummer eller usikre tilskuddsordninger. Vi trenger et nasjonalt, forpliktende system, der de som ber om hjelp, faktisk får det. Derfor er det positivt at Stortinget nå samler seg om dette, men det må også være en tydelig beskjed til regjeringen: Det haster, og dette må prioriteres.