OverStortinget

MDG deler fullt ut målet om bekjempelse av grov økonomisk kriminalitet og kriminelle nettverk, og at utbyttet av kriminaliteten bør inndras. MDG støtter derfor regjeringens forslag til lovendringer, men er kun med på deler av tilrådingen fra komiteen for øvrig. Det er viktig i denne saken, som i flere andre, å understreke at en lovendring ikke vil gi mer effektiv inndragning av utbyttet av straffbare handlinger dersom det ikke samtidig prioriteres ressurser til å styrke arbeidet. Vi har merket oss at flere høringsinstanser i departementets behandling av forslaget var kritiske til lovendringen, begrunnet med at dagens regelverk er tilstrekkelig. Det er ansatte i politiet som skal etterforske, straffeforfølge og følge opp saker der inndragning kan være en effektiv og riktig reaksjon på kriminalitet. Politiet ønsker seg flere kollegaer til å jobbe med de viktigste og mest alvorlige sakene, og vi som samfunn trenger at erfarne påtalejurister ikke slutter i politiet på grunn av følelsen av ikke å strekke til og å måtte gå på akkord med egne verdier eller liv og helse. MDG er derfor med på å be regjeringen lage en plan for opptrapping av antall påtalejurister. Inndragning av kriminelt utbytte er et viktig virkemiddel, og vi støtter at regelverket styrkes der det er nødvendig, men kampen mot kriminalitet må føres med rettsstatens virkemidler, ikke ved å snu grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper på hodet. Staten bør som klar hovedregel måtte bevise at et formuesgode stammer fra kriminalitet. Det er et alvorlig inngrep å ta fra noen eiendom. Der kan vi ikke gjøre det til den enkeltes ansvar å bevise sin uskyld eller forklare hele sin økonomiske historikk. Vi må også unngå at ønsket om mer effektiv inndragning utvikler seg til en generell formueskontroll, der mistanke og uklare forklaringer blir nok til at staten kan ta verdier fra folk. Omvendt bevisbyrde kan virke forlokkende når en står i kampen mot alvorlig kriminalitet og kyniske nettverk, men særlig da må vi huske på at inndragning er et inngripende tiltak, forbundet med risiko for stigmatisering og en reell forskyvning av byrden over på den som rammes. Videre er det ikke regler i proposisjonen som utelukker at selvstendig inndragning kan brukes der straffeforfølging er mulig, men vurderes som ikke hensiktsmessig, f.eks. av ressursgrunner. Dette åpner for at ordningen blir et enklere alternativ i straffesaker i komplekse saker, noe som kan svekke den tiltaltes prosessuelle rettigheter. Vidtrekkende inndragningsordninger må avgrenses til grov kriminalitet, og nettopp av disse grunnene er det avgjørende at lovendringene Stortinget bes vedta, og øvrig styrking av arbeidet med inndragning, blir evaluert, og at Stortinget får anledning til å vurdere om det har hatt ønsket effekt eller uønskede konsekvenser for rettssikkerheten. Vi må huske på at rettsstaten ikke er et hinder for effektiv kriminalitetsbekjempelse – den er selve fundamentet for effektiv og tillitvekkende kriminalitetsbekjempelse.